TIL sommeren blir Kåre Geir Lio håndballpresident på heltid. Han er den tredje av de valgte lederne for særidrettene som gjør yrke av den politiske tilliten de har fått.
Det er ikke noe selvvalgt skifte. Som i fotball og ski er det idrettsdemokratiet som vil organisere ledelsen sin med betalt to-leder modell der både president og generalsekretær sitter i full jobb.
Desto viktigere er det å sørge for en løpende demokratisk evalueringen av hvorvidt disse ordningene fungerer. Ellers drar de største norske idrettene med seg et selvvalgt ledelsesproblem.
DET var jo det som var bakgrunnen for at Inge Andersen i vår ble presset ut som generalsekretær i Norges Idrettsforbund. Gjennom stadig lengre sjefserfaring og skiftende presidenter framstod Andersen over tid som noe mye mer enn den øverste administrative lederen.
For ham ble det naturlig å legge føringer utover egen administrasjon. Inge Andersen ble i en administrativ jobb etter hvert den politisk strategen, og brukte det tverrpolitiske kontaktnettet for alt det var verdt. Slik forøvrig rolleforståelsen historisk gjerne har vært for en generalsekretær i Norges Idrettsforbund.
Både økonomisk og politisk ga dette strategiske arbeidet denne gangen svært gode resultater. I Inge Andersens administrasjonstid ble idrettens rammevilkår sterkt forbedret med momskomensasjon, grasrotandel og en klar endring av den såkalte «tippenøkkelen», det vil si fordelingen av overskuddet fra statlig spillvirksomhet. Aldri har fellesskapets overføringer til idrett økt mer enn i denne perioden.
DENNE utviklingen skjedde fram til sommeren 2015 i tett samarbeid med idrettspresident Børre Rognlien, men nettopp denne felles suksessen viste de vanskene som følger med en utydelig to-delt ledelse:
- Da den langt mer direkte Tom Tvedt overtok som president etter forsiktige Rognlien, vippet maktbalansen mellom den valgte presidenten og den ansatte generalsekretæren.
Mens Rognlien bevisst hadde plassert seg på utsiden av idrettsadministrasjonen på Ullevaal Stadion, flyttet Tvedt inn ved siden av Inge Andersen. Da hjalp det ikke at den nye lederduoen rent idrettspolititsk tydelig stod for de samme sosiale verdiene. I praksis ble dette et lite vellykket naboskap mellom to sterke viljer som begge tok stor plass.
FOTBALLFORBUNDET hadde tidligere akkurat den samme utfordringen med maktbevisste Yngve Hallén som president og like politisk ambisiøse Kjetil Siem som generalsekretær. Underveis ble det vanskelig å se hvem som egentlig styrte fotballens utvikling. Typisk nok ble Siem da også lansert som en mulig fotballpresident.
Det er den fella Norges Idrettsforbund nå skal prøve å unngå i ansettelsen av ny generalsekretær, men samtidig må det være et klart trykk på første ledd av stillingsbetegnelsen. En betalt president skal definitivt holde seg med mer enn en sekretær i en bevegelse som i år har et totalbudsjett på over 1,6 milliarder kroner.
DET er her for detaljstyrende presidenter i heltidsjobb kan bli langt dyrere for de ulike idrettene enn selve lønnsslippen deres på mellom 1,1 og 1,5 millioner. I alle disse vervene er kravene så omfattende og tidkrevende at presidentene uansett må ha rause styrehonorar. Utfordringen kommer når dette idrettspolitiske mandatet blir til en fulltidsansatt leder som ikke setter klare nok grenser mellom ulike administrative gjøremål og det å ha grepet om den overordnede strategiske tenkningen.
Der har Erik Røste i Skiforbundet i seg selv en vrien oppgave i forhold til den store langrennssporten. Gjennom den siste turbulente sesongen har det tidvis vært vanskelig å skille skipresidentens virksomhet fra det som med fordel kunne vært gjort direkte i langrennskomiteen.
LANGRENNSKOMITEEN er også valgt av Skitinget, og har leder med en forholdsvis beskjeden økonomisk kompensasjon for det som med astmautredninger og dopingrelaterte saker egentlig har vært en heltidsjobb. Likevel var det skipresident Røste som høyst personlig ledet pressekonferansen da saken med for eksempel Martin Johnsrud Sundby sprakk.
Helt siden Sundbys medisinbruk ble stoppet i kontroll vinteren 2015 hadde løperen fått direkte hjelp av skipresidenten sin. Røste hadde en arbeidstid og arbeidsform som ga mulighet til det. Dette var en lojal personlig støtte med gode menneskelige verdier som Martin er svært takknemmelig for, men rent prinsipielt ga det trøbbel. Da saken skulle offentlig belyses framstod skipresidenten for berørt til å vurdere hvordan denne vanskelige utestengelsen best burde kommuniseres.
NETTOPP historien inn mot denne for bombastiske pressekonferansen er et bra eksempel på at velmenende, arbeidsomme presidenter i fulltidsjobb også kan svekke sin egen posisjon ved å komme for tett på selve saksbehandlingen.
Mens norsk idrett stadig blir mer profesjonalisert og forvalter større offentlige midler, er kravet om et tydelig skille mellom valgt politisk ledelse og administrasjon et opplagt sparetiltak.
I lengden kan det bli dyrt med presidenter som ikke klarer å holde avstand.