Ferien er i gang, salget på Harrod’s skrur ned prisene enda litt, og turistflokkene inntar London for å ta selfies med vaktene på Buckingham Palace og shoppe i Knightsbridge og kikke lengselsfullt på de gamle bygatene med vakre hvite bygårder, der de små trappene fører opp mot blanke, sorte dører med søyler foran. Tenk å bo der, sier de kanskje til hverandre. De som gjør det, har det sikkert fint.
Det kan godt hende de har det fint. Det kan også godt hende de har det fint et helt annet sted enn i leiligheten i Knightsbridge, Kensington eller Chelsea. Sommeren 2017 er nemlig begge de groteske ytterlighetene i Londons boligmarked umulige å ignorere: Det overfylte og det øde. Den første ble synlig med et smell, eller nærmere bestemt med en brann, da minst åtti mennesker mistet livet i det trange og dårlig brannsikrede Grenfell Tower. Den andre har kommet snikende over en periode på mange år, men er også umiskjennelig for enhver som går gjennom de dyrere bydelene i London i det de blir mørkt, og legger merke til at det bare er noen få vinduer som lyser.
Store deler av boligmarkedet i disse nabolagene er overtatt av steinrike investorer i andre land, som slett ikke har kjøpt dem for å bo der. Fenomenet kalles «kjøp og forlat», som er ment å beskrive handlingene til investorer fra Russland, Singapore og Kaukasus-landene, som ikke har lyst til å sette pengene i prosjekter i sine egne, ustabile hjemtrakter, men føler seg komfortable med å sette dem i eiendom i byen alle har lyst til å bo i.
Mange av gatene med søylegangene omtales nå som rene spøkelsesbyer. Allerede for fem år siden opplyste eiendomsfirmaet Savills om at 37 prosent av boligkjøperne i de dyreste strøkene av London ikke planla å bruke dem som primærbolig. En undersøkelse av luksuskomplekset One Hyde Park i Kensington viste at bare 19 av 80 leiligheter var bebodd. Av 28 000 boliger som ble bygget og priset for førstegangskjøpere mellom 2014 og 2016 ble 3 600 kjøpt opp av investorer fra andre land. Det samme gjelder hver tredje nye bolig i Westminster, Chelsea og Kensington. En journalist som krev om tilfellet i 2014 beskrev en fest hos en russisk arving i en av luksusleilighetene i One Hyde Park. Selv hadde hun ikke vært i leiligheten på de to årene den hadde vært i familiens eie, og foretrakk å bo på luksushotellet The Mandarin Oriental når hun var i London. Investorene bidrar ikke til det lokale næringslivet, noe som igjen fører til at restauranter med drømmebeliggenhet, omgitt av leiligheter og museer, må stenge fordi det ikke er nok gjester i området. I mellomtiden må britene som har jobben og hverdagslivet sitt i London, flytte lenger og lenger ut av byen, og belage seg på mer og mer tidkrevende pendlerruter.
Det var særlig etter finanskrisen at denne typen penger flommet over boligmarkedet i London. Mange prosjekter ble avhengige av forhåndssalg til utlandet for å i det hele tatt å kunne bli ferdige. Slik har det fortsatt, og en LSE-rapport bestilt av London-borgermester Sadiq Khan mener de utenlandssalgene fører med seg en nettogevinst, fordi det muliggjør byggingen av leiligheter som også kommer Londons permanente beboere til gode. Rapporten har imidlertid møtt kraftig kritikk for blant annet å basere seg på kilder som har i sin interesse at prisene stiger og at kjøpelystne milliardærer får by så høyt de bare måtte ønske.
Khan, som ble valgt i fjor, har lovet å ta tak i problemet, men tiltakene som har vært lansert i de senere årene har hatt liten effekt. Skatteøkninger har vært forsøkt, uten at dette synes å gjøre investorene som først har bestemt seg, synderlig mer betenkte. De som er på utkikk etter leiligheter til mer enn to hundre millioner kroner, tåler som regel en liten skatteøkning.
Samtidig som problemet blir mer og mer synlig, og murringen vokser i desibelstyrke, kommer også bekymringen for at fenomener som «kjøp og forlat» skal gå inn i den generelle populistiske retorikken, der utlendinger i sin alminnelighet er yndede skyteskiver. Hvilke tiltak som enn settes inn, må uansett ha som grunnlag at det ikke er problematisk at folk som er født utenfor Storbritannia, kjøper leiligheter i London – så lenge det faktisk bor noen i dem, noen som henger på den lokale cafeen og kjøper varer i butikken på hjørnet før de smetter inn den sorte ytterdøren. Kort sagt noen som lever det livet som turistene ser for seg at de gjør, og som gleder seg over å kunne gjøre det.