Mer og mer blir populisme brukt mot politikere og meninger man ikke liker, de som truer den bastante majoritet. Men de som går på tvers, er ofte et sunnhetstegn i et demokrati. Senterpartiets ulvemotstand eller EU-motstand kan ikke uten videre karakteriseres som populisme. Partiet representerer her viktige strømninger i det norske folk.
Slik sett er heller ikke Fremskrittspartiets flyktningmotstand populisme. Men hvis man hevder at flyktningene representerer en fare for vår felles velferd og våre barns framtid, er det populisme.
Populisme var opprinnelig en betegnelse på politiske bevegelser som krevde en eksklusiv og moralsk rett til å representere viljen og interessene til «folket» – som en flokk med samme interesser, samme moralsyn, en homogen masse. Når forsvar for folket blir et middel til å sette til side sine motstandere, det være seg andre politiske partier, medier, samt statlige og internasjonale institusjoner, har vi den virkelige populismen som kan bli forstadiet til en autoritær utvikling.
Slik sett representerer populistene en motsetning til det synet på demokrati og menneskerettigheter som ble etablert etter den andre verdenskrig. Forestillingen om den absolutte folkets suverenitet ble erstattet med maktfordeling. Frie medier, et uavhengig rettsvesen og sterke sivile organisasjoner legger begrensninger på flertallets makt innad i et samfunn. Også selve nasjonalstatens makt er begrenset.
Den kan ikke sette seg ut over de standarder som den har akseptert ved å slutte seg til Den universelle menneskerettighetserklæring.
Her i Europa er dette blitt tatt bokstavelig ved at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan sette til side avgjørelser i de nasjonale myndigheter. Også andre institusjoner og traktater begrenser nasjonalstatens makt, slik som Den internasjonale domstolen i Haag, som behandler tvister mellom nasjoner og Den internasjonale straffedomstolen i Haag, som holder enkeltmennesker ansvarlige for krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten.
Populistene angriper mer og mer hele dette systemet. Etter deres syn skal flertallet kunne bestemme, uten begrensninger. Nasjonalstaten må også befris fra internasjonale forpliktelser, slik sett er den en form for nasjonalisme. Populistenes budskap har fått økt oppslutning som følge av stigende misnøye og frykt. Mange føler seg i dag tilsidesatt på grunn av den teknologiske utviklingen, globaliseringen og økende ulikheter. Andre er ukomfortable med et samfunn som blir mer og mer pluralistisk i etnisk, religiøs og kulturell forstand.
De føler at «deres» samfunn er i ferd med å forsvinne og at etablerte partier og politikere ignorerer deres bekymringer. I dette klimaet har populistene fått mer spillerom – i USA med Donald Trump, i Europa gjennom mange av de høyreorienterte partiene som er i framgang. De har noen urovekkende fellestrekk: Alle som står i deres vei blir angrepet.
Det gjelder domstolene, som de mener bare forsvarer rettighetene til terrorister og asylsøkere på bekostning av tryggheten og velferden til folket, særlig når de dømmer i henhold til internasjonale traktater. Flyktninger, immigranter og minoriteter blir syndebukker for problemene til dette «folket». Mediene er skyteskive. Ingen av dem har enda turt å bruke nazistenes uttrykk , «lugenpresse», men det er ikke langt dit. Internasjonale institusjoner er under økende kritikk fra disse kreftene.
Donald Trumps kampanje hadde alt dette i seg. Immigrantene var syndebukker, han angrep en dommer for sin meksikanske bakgrunn, mobbet en journalist for sitt handikap, snakket åpent om at han ville få kontroll over Høyesterett. Pressen som stilte spørsmål ved han, ble mobbet. Såkalte «fake news» – falske nyheter – ble brukt som virkemiddel til sette sin konkurrent til side.
Liknende tendenser finnes i Europa. Det er nok å nevne Marie Le Pen og Gert Wilders. Like illevarslende er det at det politiske sentrum, enten det gjelder sosialdemokrater, liberale eller konservative, synes å stikke hodet i sanden.
De håper på at fenomenet skal forsvinne av seg selv. Andre legger seg tett opp til populismen i håp om å ta luften ut av ballongen, mens dette i virkeligheten pumper mer luft inn i den. Det er også illevarslende at støtten til internasjonale menneskerettigheter og internasjonale traktater er blitt mer og mer halvhjertet i det politiske sentrum.
Kina klarer for eksempel å true flere og flere liberale, konservative og sosialdemokratiske ledere inn på geledd. Kina snakker om sine kjerneinteresser som alle må respektere, slik man snakket om interessesfærer under den kalde krigen.
En av disse kjerneinteresse er at Kina har krav på øyene i Sør-Kina-havet. Men Den internasjonale domstolen i Haag har avgjort at dette kravet er ugyldig – noe Kina med en brutal arroganse setter til side. Jeg er redd for at dette bare er begynnelsen på en undergraving av internasjonal rett. For hvis en stormakt kan sette internasjonal rett til side, kan andre følge på. Ja, Russland har allerede gjort det ved å annektere Krim.
Før det gikk USA til invasjon av Irak uten FN-mandat. Så prosessen internasjonalt er i gang, på samme måte som populistenes framgang i våre demokratier er begynnelsen på en undergraving av den etablerte orden innad i våre samfunn – en orden basert på menneskerettigheter og rettsstatlige prinsipper.
På grunn av alle de interne problemene og motsetningen i de gamle liberale demokratiene hører vi at autoritære systemer med en sterk leder er mer suksessrike enn demokratiske. Dette er ikke tilfelle. Stater som ikke har maktfordeling og som ignorer menneskerettigheter ender alltid opp i indre motsetninger og fører ofte til revolusjon.
Krisen i Ukraina startet ikke med Russlands ulovlige annektering av Krim og inngripen i Øst-Ukraina, den begynte med at folket gjorde revolusjon mot korrupsjonen. I revolusjonens øyeblikk var landet så utarmet av denne korrupsjonen at det var forsvarsløst. Korrupsjonen fikk utvikle seg fordi man ikke hadde et uavhengig rettsvesen og en fri presse som kunne holde makthaverne ansvarlig. Morales styre i Bolivia og Hugo Chávez i Venezuela er andre gode eksempler. Kina, som alle nå spår vil dominere verden, vil sannsynligvis bli svekket av korrupsjon og økende indre motsetninger.
Demokratier kan være svake i perioder, men de har evnen til å gjenføde seg selv på grunn av den dynamikken som fri meningsdannelse, frie valg og fri forskning skaper. Hvis ikke populismen får overtaket, da. Da kan det gå fort den gale veien.
Så det er behov for begge deler nå: stå opp for de idealer som våre samfunn er bygget på etter krigen og gjøre tiltak som gjenoppretter tilliten til samfunnsinstitusjonene og de frie mediene, slik at de ikke så lett blir skyteskiver.