FILM: Hele konseptet og eksistensberettigelsen til «Fist Fight» ligger i tittelen. Det handler om en bebudet nevekamp mellom to lærere på en helt vanlig high school, en av dem den skvetne og tweedkledde Campbell (Charlie Day), en annen den knurrende og fryktede Strickland (Ice Cube). Og lærere skal vel ikke slåss som andre gangstere, skal de vel?
Kategori
Komedie
Regi
Richie Keen
Skuespillere
Charlie Day, Ice Cube, Christina Hendricks
Premieredato
24. februar 2017
Aldersgrense
12 år.
Orginaltittel
« Fist Fight »
Hvis den ovenstående tanken fikk deg til å fnise, er du antagelig i målgruppen for «Fist Fight». Du er videre neppe eldre enn seks år. Og se der oppstår problemet med en eneste gang: Resten av den såkalte humoren er nemlig i aller høyeste grad basert på de som er over den seksuelle lavalder eller har et brennende håp om å komme seg over den så fort som mulig. Den kan beskrives som ca 1300 varianter av penistegningen som fnisende skisses opp på tavla før friminuttet er over.
Vold er løsningen
I et kaos av hoiende og hylende avgangselever, som har en slags terrordag på skolen hans, tyster Campbell på Strickland, som, rett skal være rett, har gått løs på pulten til en obsternasig elev med øks. Tystingen er det som fører til utfordringen, som Campbell er villig til å gjøre hva det skal være for å komme seg ut av. Langt om lenge lærer han filmens utvetydige moral: At vold faktisk er løsningen på de fleste problemer.
Befriende opprør
Når sant skal sies: Det er en flik av fortellingen her der det føles helt greit at Campbell leter frem den brølende orangutangen i seg. Han er en del av et lærerværelse som går rundt i dødsangst for jobbene sine og ikke har oppdatert utstyr til å undervise, mens ledelsen gladelig lar dem stå på pinne for seg og liste seg rundt i skrekkslagen underdanighet. Når Campbell, som får stadig krympende tålmodighet med verden generelt og skolemyndighetene spesielt, omsider lar forsiktigheten fare og brøler til de som vanligvis er de brølende, er det en genuin følelse av noe befriende her.
Bortsett fra disse sparsommelige minuttene er «Fist Fight» den billigste og lateste komedien på lenge, lagt til et flatt og generelt småby-USA og gitt et glinsende oljelag før den er dyttet ut i verden, og basert på en bilselgeraktig tanke om at det må da være mulig å få folk til å betale for å se noe de himlet med øynene over da det var de selv som satt i ungdomsskoleklasserommene. Det ville vært spesielt trivelig om publikum ga dem feil i den antagelsen. Akkurat en slik knockout ville antagelig føles, faktisk, ganske tilfredsstillende.