Hvis man snakker om senere års generiske musikk, har det først og fremst vært det utskjelte EDM-soundet som kommer til tankene. Banket inn via kommersielle kanaler som trøstesløst sprer oppskriftsbasert dansemusikk signert unge, hvite menn med navn som Aviici, Zedd, Martin Garrix, Axwell og Calvin Harris.
Calvin Harris
Morsomt sjangereksperiment
Plateselskap
Columbia / Sony Music
På andre siden av skalaen, blant rappens mumlende og stadig mer repeterende superstjerner, kan det likevel også argumenteres for at man har kjørt seg fast i samme typen kollektivisme. Hvor egenart ofte lider på bekostning av et reseptbelagt lydbilde med stadig mindre albuerom.
Når sistnevnte skotte denne uken gjør en musikalsk helomvending med «Funk Wav Bounce Vol. 1», er det ikke bare et tydelig brudd med hans to seneste, EDM-lessede skiver. Det er også et revolusjonerende prosjekt som tar noen av trap-rappens største artister ut av sitt trygge element, og isteden plasserer dem i oppløftende soul, funk og disco.
Kombinasjonen er på mange måter svært interessant, til tross for at Harris’ produksjoner i seg selv ikke er spesielt oppsiktsvekkende. Derimot er det gøy å se hva som skjer når navn som Young Thug, Future, PARTYNEXTDOOR, Travis Scott og Migos plasseres i et retro lydbilde, og dermed får vist seg fram over såkalt «årntli’ mussikk». .
Gledelig nok er resultatet som regel helt innafor, og enkelte ganger også på grensen til svært minneverdig. Som låta «Holiday», hvor Takeoff fra sistnevnte Atlanta-trio byr på sin beste Melle Mell-imitasjon, eller når Young Thug gir Pharrell Williams crooner-konkurranse på «Heartstroke».
Et blasfemisk album for deg som kun sverger til smatrende 808-beats og bass man kan måle på Richterskalaen, og samtidig ikke spesielt enestående for de av oss som også elsker 80-tallets sexy bounce.
Likevel tar jeg dette før «Outside» og «Under Control» når som helst.