Han vokste opp under de verst tenkelige kår, i formann Maos brutale tidsalder. Han så naboer og venner forsvinne. Andre ble slått i hjel av illsinte rødegardister. Frykten gjennomsyret alt og alle.
Maos død og reformene som fulgte tente et nytt håp. Søkende som han var, begynte han å stille spørsmål ved alt. Ved kommunistpartiets rett til å styre, ved korrupsjonen, nepotismen og dobbeltmoralen. Makthaverne sperret ham inne, men etter hver soning vendte han like frittalende tilbake. Tidlig på 2000-tallet kom Internett for alvor til Kina, og Liu omfavnet det nye mediet med begjær. Med ett så han «hele verden» på skjermen; i et av sine essays skriver han om henrykkelsen han følte, den var som en «geysir».
Det farlige frihetsbrevet
Vis mer
Med Internett så han muligheten til å nå et større publikum. Likevel var han skeptisk da venner forela ham teksten til det som skulle bli «Charter 08» – et frihetsbrev med krav om demokratiske rettigheter. Han følte at tiden ikke var moden. Først etter å ha tenkt seg om, skrev han under. Fra da av ofret han seg helt og fullt for saken, og Liu ble de kinesiske dissidentenes viktigste stemme.
Etter at «Charter 08» hadde fått vel ti tusen underskrivere, fikk makthaverne nok, og Liu ble trukket for retten. Vinden var kald, og Beijings innbyggere hutret og frøs. Selv i rettslokalet satt de fåtallige tilhørerne med ytterklærne på. Men Liu virket uberørt. Selv om han ble nektet å si noe, hadde han skrevet et fyldig sluttinnlegg som senere ble smuglet til utlandet. «Jeg mottar dommen med fred i hjertet, uten å beklage noen av de valg jeg har gjort, og jeg fylt av optimisme for fremtiden.»
«Den åpne rettssaken» varte i mindre enn tre timer. Hans kone ble nektet adgang til rettslokalet, likeså en rekke vestlige diplomater som ønsket å følge saken.
Bak lås og slå
Dommen falt 23. desember 2009. Retten fant ham skyldig i forsøk på å undergrave statsmakten. Neste morgen ble han puttet bak lås og slå i et fengsel i hjembyen Jinzhou.
I 2010 fortalte hans kone Liu Xia at han satt i en celle sammen med fem andre. Cellen var på tretti kvadratmeter. Bortsett fra å spille kort med medfangene, gikk dagene med til å lese. Da hun besøkte ham, holdt han på med en bok av den japanske forfatteren Haruki Murakami. Fangene tilbrakte to timer hver dag i luftegården. For å holde seg i form, forsøkte han å jogge og spille badminton.
Liu Xia fikk en tid lov til å besøke ektemannen en gang i måneden, men møtene varte aldri mer enn en time. Fengselets tidtakere klokket henne inn og ut. Hver gang hun kom, hadde hun med seg noen bøker han ville lese. Naturligvis måtte de godkjennes før han åpnet dem. Møtene de hadde, ble overvåket av to vakter og tatt opp på video. Da Liu Xia høsten 2010 fortalte ham at han hadde fått Nobels fredspris, begynte han å gråte.
«Denne prisen», sa han, «dediserer jeg til alle dem som ofret sine liv i 1989.»
Han siktet til de mange som ble drept da hæren slo ned opprøret på Den himmelske freds plass i Beijing.
«Jeg har ingen fiender»
Det siste livstegnet fra Liu før han ble syk kom i 2015 via Liao Yiwu, en annen kinesisk forfatter. Liao har bodd i Tyskland siden 2011. «Jeg er ok», meldte fredsprisvinneren. «Her i fengselet har jeg hele tiden vært i stand til å tenke og lese. Studiene mine har overbevist meg om at jeg ikke har noen personlige fiender.» Det siste utsagnet var som et ekko av hans sluttord til retten: «Jeg har ingen fiender og nærer ikke noe hat … hat bare tærer på menneskets intelligens og samvittighet … »
Det var ikke enkeltpersoner han ville til livs, men systemet.
For lederne i Beijing var Liu Xiaobo en folkefiende og en kriminell, mest fordi «Charter 08» gikk rett til kjernen av Kinas problemer. Han og de andre underskriverne tok til orde for et uavhengig rettsvesen, ytringsfrihet og frie valg. «Alle slags sosiale konflikter har konstant hopet seg opp, og misnøyen har steget tilsvarende … Denne tilstanden må endres. Politiske demokratiske reformer kan ikke utsettes lenger.»
Liu Xiaobo presiserte likevel at reformene ikke kunne gjennomføres over natten. I stedet for en hastig omveltning måtte de komme gradvis og planmessig over tid, «i et samspill mellom de styrende og de styrte». Bare på denne måten kunne reformene bli «effektive og varige». Det er viktig å nevne dette, siden Lius kritikere i og utenfor Kina har forsøkt å tegne et bilde av ham som en ansvarsløs oppvigler.
«Din kjærlighet er som sollys …»
Om de siste årene ble tunge for Liu Xiaobo, har hans kone også lidd i sin ensomhet. Siden januar 2011 har hun sittet i husarrest i sin egen leilighet i Beijing uten lov og dom. Venner som har forsøkt å besøke henne, er blitt stanset stanset av sivilt politi.
De to møtte hverandre i 1982. Da de giftet seg fjorten år senere, sonet Liu i en arbeidsleir utenfor Beijing. Også da fordi han hadde talt Makten midt imot. På bryllupsdagen fikk han permisjon, og de rakk å spise lunsj sammen før han ble skysset tilbake. «Jeg var svært lykkelig, fordi straks jeg var gift med ham, kunne jeg besøke ham i anstalten», sa Liu Xia i et intervju i 2010. Hun la til at hun egentlig ikke var så interessert i politikk, «men så lenge du er gift med en slik mann, vil politikken interessere seg for deg».
Liu Xiaobo omtalte henne med vakre ord i sin slutterklæring til retten i 2009:
«Din kjærlighet er som sollys som beseirer høye murer og skinner gjennom vinduer med jerngitre … Min kjærlighet til deg er belastet med skyldfølelse og anger. Disse er så tunge at de av og til får meg til å vakle. Jeg føler meg som en stein på en øde slette, herjet av isende vind og øsende regn, så kald at ingen tør å ta på meg. Min kjærlighet til deg er likevel solid som en klippe, og den er så skarp at den kan bore seg gjennom enhver mur.»
Ekteskapet besto alle prøver. Før Liu Xiaobos liv ebbet ut, fikk hun holde ham i hånden for siste gang, omgitt av leger og overvåkere på alle kanter. En dag vil hun kanskje få en mulighet til å fortelle sin versjon til verden.
Ifølge kinesisk propaganda er landet «en oppadstigende myk makt». Den triste livshistorien til Liu Xiaobo og Liu Xia forteller noe ganske annet.