MOLDEJAZZ: Mennesker er skjøre skapninger. Selv om onde tunger vil ha det til at vi er grunnleggende voldelige, får folk som deltar i krig betydelige arr i sjelen.
Få nasjoner er like glad i å krige som USA, og få nasjoner viser like lite omsorg for sine veteraner som USA. Det forteller oss hva afroamerikanere alltid har fått kjenne på kroppen: at det er en like voldelig som usolidarisk republikk.
Erfaringen av å være (afro)amerikansk krigsveteran etter tjeneste i Irak og Afghanistan er utgangspunktet for «Holding It Down: The Veteran’s Dreams», som utgjør den formelle åpningskonserten av Moldejazz 2017.
Vis mer
Ledet av pianist og kritikeryndling Vijay Iyer – som er en slags guru under årets festival – er imidlertid ikke konserten så harmdirrende som man kanskje kunne forvente. Som Iyer selv forklarer, utforsker «Holding It Down» fæle temaer, men dreier seg dypest sett om kjærlighet.
Det er nemlig en slående ømhet ved musikken, som plasser seg et sted mellom moderne klassisk, hiphop, ambient og eksperimentell r&b. «Holding It Down» understreker dermed at jazz er mer en holdning enn en lyd. Særlig vokalistene byr på mange inspirerte øyeblikk, hvor både stemmer og lyriske bilder forvrenges til det virkelighetsfjerne.
Jeg tar meg imidlertid i å duppe av et stykke ut i konserten. Det er uvisst om dette er intensjonen: Når stykket handler om veteraners drømmer, ville det kanskje ikke være så rart (snarere genialt?) å få publikum til å sovne – å havne i tilstanden der veteranene gjenopplever sine traumer natt etter natt. Det kan også bety at konserten rett og slett ikke er så spennende: god, men forglemmelig.
Nå vel. Etter endt konsert trasker vi gjennom pøsregnet for å rekke den neste. Det er flere å velge mellom, men jeg ender opp på urpremieren av «Maetrix» – et albumprosjekt som skal utgis i høst, hvor pianotalentet Espen Berg samarbeider med flyktige, men konsekvent glimrende Trondheim Jazzorkester.
Vis mer
En ting jeg som lytter ennå har til gode å forstå, er hvordan jazzmusikere kan være så samspilte. Også under denne konserten føles det ofte som medlemmene leser hverandres tanker, som et troll med fjorten hoder og anlegg for oppløftende skandijazz. Det er noe med denne like melodiske som dramatiske varianten av sjangeren som ikke ser ut til å slå feil – i likhet med den romsdalske naturen har den rett og slett en bred, nærmest universell appell.
Jeg liker åpenbart det jeg hører. Men igjen klarer jeg altså å duppe så vidt av. Enten gjemmer det seg en viss anonymitet også i «Maetrix», eller så er stolene til Moldejazz altfor komfortable.
«Komfort» og «anonymitet» er i hvert fall ikke dekkende beskrivelser for kveldens siste konsert. «Sélébéyone» er festivalens frekkeste booking av året, en frenetisk fusjon av hiphop og avantgardistisk jazz.
Vis mer
Selv om bandets bassist dessverre mangler for anledningen, er det mer enn nok funk å spore i de resterende medlemmene, som blant andre inkluderer Steve Lehman – en fullstendig fenomenal saksofonist fra New York – og den senegalesiske rapperen Gaston Bandimic.
Det er musikk som er vanskelig å plassere. «Ethiojazz for betongjungelen» er mitt beste forslag. Men så er også mye av poenget med jazz å gjøre ord fattige – å skape en fysisk opplevelse som setter venstre hjernehalvdel midlertidig ut av spill.
Som programkomiteens utsendte sier det innledningsvis: «Dette viser viktigheten av å møtes på tvers av grenser – nasjonale, språklige, etniske, religiøse og musikalske – for å kunne lage noe ordentlig vitalt». Det holder det.