bilindustrien

(FourFourTwo): Manolo Gabbiadini brukte ikke lang tid på å score sitt første mål i Southampton-trøya. Det tok 12 minutter for å være nøyaktig, og han brukte heller ikke lang tid på å finne en god spaghetti carbonara i Southampton.

Da han første gang vurderte en overgang til England i januar, forsøkte noen av vennene hans å snakke ham fra det ved å brukte kulinariske grunner til å bli værende i Italia.

- Alle snakket ned maten i England, forteller han til FourFourTwo på Saints’ treningsanlegg Staplewood.

- Men jeg spiser bra, sier han med latteren løst.

- Og jeg har lært meg å kjøre på venstre side av veien her.

Å kunne navigere seg trygt på veiene i England er essensielt, men det er også et godt måltid for en italiensk herremann, særlig for en som, ifølge ham selv, har blitt skjemt bort i løpet av livet.

Gabbiadini har et hus hjemme i Bologna, og avbryter FourFourTwo før vi rekker å avslutte en setning om kvaliteten på pastaen i den delen av Italia.

- Tortellini! kommer det entusiastisk fra ham.

Nå vi diskuterer alle byene han har kalt «hjemme» i løpet av karrièren, får vi fram samme reaksjon. I Napoli var det «mozzarella, fisk, så mange ting», og i Genoa var sjømaten også «spesiell».

- Jeg må innrømme at jeg har en veldig god gane, sier Gabbiadini ærlig, så de lokale spiseriene i Hampshire bør være stolte over at italieneren forteller at «alt er topp».

Han fikk selvfølgelig litt hjelp til å finne de beste spiseplassene. Gabbiadini var så heldig å ha en annen italieneren til å gå opp sporet for ham.

- Jeg møtte Graziano Pellè gjennom landslaget, forklarer han.

- Vi har til og med spilt noen kamper sammen. Når du er med Italia møtes du i tre dager i løpet av noen måneder, så du får ikke muligheten til å bli veldig godt kjent. Men etter at jeg kom hit har han sendt meg mange meldinger med anbefalinger av restauranter og steder å besøke.

De er veldig forskjellige, Gabbiadini og Pellè. Sistnevnte er utadvendt og ekstravagnt. Da han ble invitert til å risse inn navnet sitt på bordet til en butikkeier, sammen med lagkameratene i Feyenoord, uttalte han:

- Jeg lever som en sjeik, men jeg er ikke en.

Gabbiadini er mer stille og reflekterer over ting. Han definerer seg selv som en «rolig person» som «liker enkle ting».

Likevel har begge to tilpasset seg livet på sørkysten av England. Kanskje det har noe å gjøre med spillerne og støtteapparatet på St Mary’s, en gruppe mennesker som Gabbiadini ikke kan lovprise nok for arbeidsinnsatsen og den varme velkomsten de gir nye medlemmer. Eller kanskje det rett og slett handler om kjærligheten for å sette ballen i nettmaskene.

Oppnår suksess

Dersom du spør Gabbiadini om han kan fortelle hva som er det beste rådet han har fått fra sin forgjenger, nøler han ikke med å svare:

- Å score mål! Han sa: «Bare gjør det, så går det greit».

Han trengte ikke la seg be to ganger. Gabbiadini scoret seks mål på de fire første kampene for Southampton, inkludert to scoringer mot Manchester United i Ligacup-finalen, samtidig som han fikk et mål feilaktig annullert etter elleve minutter.

Men hvordan fikk han det til å se så lett ut? Han ankom England siste dagen i januar, men endte opp med å bli kåret til månedens spiller for Southampton allerede i februar.

- Jeg kom hit med et ønske om å gjøre det beste jeg kunne, sier Gabbiadini.

- Men jeg skal være ærlig, til og med ikke jeg trodde at jeg ville score seks mål på fire kamper. Når du bytter lag, bytter lagkamerater og bytter land, endrer du måten du spiller på. Det er en annerledes type fotball, men jeg trodde ikke jeg skulle tilpasse meg så fort.

Så hva er hemmeligheten? Gabbiadinis første svar er å trekke på skuldrene.

- Hemmeligheten er lagkameratene mine, manageren (Claude Puel), alle de andre i klubben, alle har hatt troen på meg fra starten av. Og jeg må takke sjefen, etter at jeg signerte hadde jeg min første treningsøkt på en onsdag og allerede lørdagen etter var jeg i startelleveren.

- I Italia er dette ganske uvanlig. Dersom du kommer på en onsdag vil du spille først to måneder seinere, for de ønsker at du skal bli vant til et nytt miljø. Jeg mener det bare er unnskyldninger.

Det er litt bitter erfaring som hører med til de ordene, et hint om den frustrasjonen som Gabbiadini opplevde i løpet av sine to år med Napoli. Han fikk ikke så mye spilletid under Rafael Benitez og Maurizio Sarri. Han fikk ofte muligheten fra innbytterbenken, men spilte aldri fast, til tross for at han i snitt scoret et mål per 119,6 minutter med spilletid i Serie A.

Det er tydelig at Gabbiadini setter pris på at han har fått tillit av den franske manageren Puel. Og han har også funnet seg til rette i Premier League. Stilen i engelsk fotball minner ham om det du ser i basketligaen NBA i USA, og det kommer fra en mann som har oppkalt hunden sin etter basketballspiller LeBron James.

- Du vet at du i basketball har 24 sekunder på deg til å angripe? Det er slik det er. I England angriper du og forsvarer deg, du angriper og forsvarer deg. Mens i Italia er det et lag som angriper, men når det andre laget har ballen skifter det til ballbesittende fotball. Spillerne omorganiserer seg og motstanderlaget legger seg bakpå, og du må vente på det riktige øyeblikket for den avgjørende gjennombruddspasningen.

- Her er det ikke det samme. Det er mye finere å se en kamp (i England), fordi det er så mange målsjanser. Jeg har funnet det ut selv, ved å spille, at jeg får mange muligheter. Dersom du er god og tar vare på sjansene dine, kan du score to eller tre mål. I Italia er det vanskelig, fordi alle lag forsvarer seg godt og venter på det riktige øyeblikket til å angripe, sier han.

Gabbiadini vil ikke tenke på hvilken liga som er «best» eller «dårligst», men påpeker at de er forskjellige. Han mener det på en måte er lettere i England, «fordi du får flere muligheter til å score», men på en annen måte er det vanskeligere, «fordi det er slitsomt å løpe så mye».

- I Italia er det mer anstrengende fordi forsvarerne hele tiden jobber tilbake, så du må være rolig og sentre ballen rundt og vente på at noen gjør en feil, forklarer han.

- Som angriper vil jeg si at du trives bedre i England. Forsvarsspillerne trives mindre! De opplever ofte å være i to-mot-to situasjoner, og to-mot-tre. Jeg mener at Premier League er vanskeligere for en forsvarer. Jeg vil ikke si at det er lettere for en angriper, men det er definitivt gøyere.

Søster som spiller fotball

Det å score mål var ikke alltid Gabbiadinis oppskrift på det å ha det moro. Da han var liten gutt, drømte han om å bli keeper, den samme posisjonen som faren hans hadde på amatørnivå.

- Jeg ønsket å bli som ham, sier Gabbiadini.

- Da jeg var lite pleide jeg og stå foran sofaen mens min far kastet ballen til en av sidene, slik at jeg kunne kaste meg og redde den. Jeg elsker å kaste meg. Det var den delen av det å være keeper jeg ville gjøre, ikke resten!

Men alt endret seg da han var seks år gammel og signerte for en fotballskole i nærheten av der han vokste opp, utenfor Bergamo. Gabbiadini ankom med et par keeperhansker, men ble fortalt at de allerede hadde fire spillere i den posisjonen. Fast bestemt på å ikke lage en scene, bestemte han seg for å spille spiss i stedet – og har ikke sett seg tilbake siden.

Det hjalp at han hadde en annen rollemodell innad i familien som spilte høyt i banen. Manolos søster, Melania, er en av de beste kvinnelige fotballspillerne i Italia, og hun har spilt mer enn 100 landskamper og ble også innviet i Hall of Fame i 2016. Hun er åtte år eldre enn Manolo, og selv om han ikke kan svare på om han ville blitt fotballspiller uten henne, er det ikke noen tvil om at hun inspirerte ham.

I et 2012-intervju med et italiensk magasin erindrer han at han dro på en av hennes kamper da han var ung, hvor han så at hun sparket en ball så hardt at ballen punkterte etter at den traff tverrliggeren. Der og da skjønte han at han ønsket å være sterk, slik som hun var.

Familien hans har veldig sterke bånd. Selv da Manolo fikk sin egen fotballkarrière som seniorspiller i Atalanta, pleide foreldrene å reise for å se begge barna spille fotballkamp samme helg, siden kvinnekamper som oftest spilles på lørdager i Italia, mens herrekamper i Serie A for det meste spilles på søndager.

Den dagen vi møter Manolo, er Melania tilfeldigvis i England for å spille en landskamp i Manchester. Manolo sukker.

- Om det bare hadde vært nærmere, for da ville jeg dratt dit, sier han.

Han får ikke muligheten til å se henne så mye i disse dager. Melania spiller toppfotball for AGSM Verona i Italia, men kvinnekamper får ikke så mye tv-tid nasjonalt, eller internasjonalt. Paret holder kontakten over telefon, og foreldrene reiser ofte for å se dem i aksjon, selv om det har blitt litt vanskeligere etter at Manolo forlot landet.

Etter som han ble mer moden, fant han også eksempler til etterfølgelse på utsiden av den nære familien.

- Jeg liker å se på Diego Milio og Didier Drogba, sier Gabbiadini.

- Drogba fordi han var fysisk sterk og god til å gå rett på mål, han hadde et fantastisk skuddbein. Jeg likte Milito fordi han hele tiden lå på offsidelinja. Han var superintelligent med bevegelsene, noe som resulterte i at han ofte var alene med keeper.

Store sko å fylle

I Southampton har fansen et annet idol. Matthew Le Tissier er den eneste spilleren som har scoret mer enn 100 mål i klubbens Premier League-historie, og han scoret mer enn det dobbelte av det om du inkluderer cuper og de sesongene han spilte før den øverste divisjonen i England fikk navnet Premier League.

Og Gabbiadini insisterer på at han kjente godt til «Le God» allerede før han ble kontaktet av Southampton med tanke på en mulig overgang.

- Ja, ja. Jeg visste mye om ham, sier han.

- Jeg har sett et par videoer med de beste målene hans. Du kan si at han er Southamptons svar på Maradona, det er litt som at Napoli hadde Maradona og her hadde de Le Tissier. Han er en velkjent spiller og jeg forsto raskt hvor utrolig viktig han er for denne klubben.

Gabbiadini har ennå ikke fått muligheten til å møte den fantastiske Le Tissier i egen person, men han legger til:

- Jeg må si at når han snakker på tv, eller i aviser, sier han alltid fine ting om meg. Så om jeg får muligheten til å møte ham så må jeg takke ham, for det gjør meg veldig glad.

Le Tissier spilte mest som offensiv midtbanespiller, og Gabbiadini har ikke alltid blitt sett på som ren spiss av trenere. Da han var i Sampdoria, og deretter i Napoli, var han ofte på høyrekanten i en trio på topp, slik at han kunne skjære innover i banen og avslutte med venstrefoten.

Han insisterer på at han er villig til å spille hvor som helst på banen i en gitt formasjon. Men det er ikke noen tvil om at han tar vare på muligheten til å lede angrepslinja for Puel.

- Jeg liker å spille spiss. Å jakte scoringer, å holde seg på riktig side av offsidelinja, å finne rom å utnytte og ta vare på lagkameratenes gjennombruddspasninger.

Den gode starten tyder også på at rollen passer ham, selv om det å kaste seg foran sofaen, som han elsket å gjøre som barn, ville vært sterk mislikt dersom han gjorde det samme som spiss. Gabbiadini smiler av tanken.

- Dessuten veier jeg 85 kilo nå. Jeg hadde ødelagt sofaen.

Fokuserer på fotballen

Det å bytte klubb og land midt i sesongen er ikke en liten endring. Gabbiadini har funnet seg godt til rette på banen i Southampton, i tillegg til noen steder utenfor, men det vil likevel gå en stund før Manolo virkelig har slått seg til ro.

Kjæresten hans Martina er fortsatt i Italia sammen med sønnen Tommaso. Planen er at begge to skal flytte til England i sommer, så fort sesongen er over og livet har blitt litt roligere.

Akkurat nå er fokus rettet mot banen. Gabbiadinis personlige mål er rett og slett å «fortsette med det jeg allerede gjør og forsøke å vinne hver kamp jeg spiller. Først og fremst gi alt jeg kan hele tiden. Og så, dersom jeg kan score totalt ti mål eller totalt 30, så betyr ikke det så mye. Det som er viktig er at jeg gjør mitt beste».

Det å spille en cupfinale allerede i sin tredje kamp i ny klubb kunne gjort en mindre jordnær person høy på seg selv. Men dersom det var et mantra som gjaldt i Gabbiadinis hjem da han vokste opp, var det «non montarsi la testa» – ikke la det gå til hodet på deg. Manolo er optimistisk med tanke på hva Southampton kan oppnå.

- Det er definitivt mye potensiale her, for det er mange unge spillere som er veldig sterke, og som etter min mening vi vil se på toppen om noen år. Og det er også andre spillere, som kanskje er mer erfarne, som er veldig sterke.

- Jeg mener at laget denne sesongen ble litt hindret av Europa League, noe som tok bort mye av energien, men dette er en klubb som kan kjempe om spill i Europa i framtiden.

Personlig sikter han også på å oppnå suksess med det italienske landslaget. Gabbiadini spilte for Azzurri tidlig i Antonio Contes regjeringstid, men skader kostet ham en plass på laget og seinere en mulighet til å bli en del av EM-troppen i 2016. Han har siden blitt kalt inn på laget ved flere anledninger av Italias nye manager Giampiero Ventura, men har ikke klart å kjempe seg inn i elleveren.

Angriperen legger ikke skjul på at han håper å være en del av troppen som reiser til VM i Russland neste sommer.

- Ja, siden jeg aldri har spilt i en liknende turnering, sier han.

- Jeg spilte en turnering med U21-landslaget (i 2013). Vi kom til finalen, så tapte vi mot Spania.

- Det er fint fordi det blir spilt over en periode på en måned, eller tre uker, og du får muligheten til å tilbringe tid med dine lagkamerater og spille kamp hver tredje dag. Det er virkelig en fin ting, en fantastisk følelse, og jeg har ikke opplevd den med seniorlaget.

Konkurransen om angrepsplassene vil bli intens. Andrea Belotti har gjort sakene sine bra i Torino og Ciro Immobile har funnet tilbake til storformen i Lazio i løpet av sesongen. Manolo må kanskje kjempe for en plass på laget med forgjengeren Pellè, som ikke ser ut til å ha skremt manager Ventura til tross for en 140 millioners overgang til kinesiske Shandong Luneng i juli.

Foreløpig konsentrerer Gabbiadini seg om sitt eget spill i Southampton. Han er takknemlig for alt han har lært av Pellè når det gjelder livet utenfor fotballen på den engelske sørkysten, men når det gjelder å finne veien til nettmaskene, søkte Gabbiadini aldri sin forgjenger om råd.

- Nei, ikke om det. Jeg vet selv hvordan jeg gjør det, sier 25-åringen.

En god tallerken med pasta kan noen ganger være vanskelig å finne, men en god spiss vet alltid hvor målet står.

Det kan Liverpool få erfare denne helga.