Under overskriften «Personlighetsforstyrrelsene du må se opp for», kunne vi i Dagbladet den 28. desember lese en artikkel om personlighetsforstyrrelser. Det er prisverdig at det settes fokus på lidelsen, og et par ting er riktig i artikkelen. Det ene er at lidelsen er utbredt, det andre er at den vil medføre et vanskelig liv. Et par ting bør imidlertid kommenteres.
Vis mer
Det er få lidelser som bærer et slikt stigma som personlighetsforstyrrelser. La oss slå fast en gang for alle; dette er ikke en beskrivelse av et dårlig menneske, heller ikke en vanskelig person. Diagnosen sier heller ingenting om årsak, men er ment å fange opp noen personlighetsproblemer folk kan ha. Om diagnosen sier noe, så er det at forholdene ikke har vært optimale for at personligheten skal utvikle seg normalt.
Vis mer
En personlighetsforstyrrelse (PF) innebærer problemer innenfor ulike domener, som f.eks. identitet (selvbilde, selvfølelse, følelsesregulering, impulskontroll) og relasjoner (tilknytning, intimitet, tillit, empati). Det er ingen grunn til å snakke «ned» disse problemene, de er høyst reelle, og først og fremst problematiske for dem som har dem. Det kan imidlertid virke som rådene Dagbladets artikkel i all hovedsak handlet om, var hvordan komme seg vekk fra «psykopaten». De aller færreste er det.
Personlighetsproblemer kommer i ulike varianter, og med ulik alvorlighetsgrad. I tillegg vil også problemene variere. Ingen er personlighetsforstyrret hele tiden. Derfor må man være svært forsiktig når man omtaler dem. Det er fort gjort å stigmatisere en gruppe mennesker gjennom å beskrive dem som vanskelige. Det er derfor bedre å snakke om personlighetsprofil og sårbarhet, enn typer.
Noen personlighetsproblemer vil i større grad være forbundet med relasjonelle konflikter og problemer for andre, mens andre først og fremst utgjør et problem for en selv. Det som kan utspille seg i relasjon til andre vil derfor være ulikt, og avhenge av både alvorlighetsgrad og personlighetsprofil. Det som i større grad har vist seg besværlig for andre er de tilfeller hvor personen ikke erkjenner problemene, eller vegrer seg mot å oppsøke behandling eller annen hjelp. Det er heller ikke slik at en personlighetsforstyrrelse er en livstidsdom. De fleste vokser seg ut av problemene, med eller uten behandling. For mange er det altså en relativt god prognose.
Det er heller ikke riktig at det ikke finnes tilgjengelig behandling. På flere distriktspsykiatriske sentra (DPS) tilbys det i dag godt dokumenterte behandlingsprogrammer for dem med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (PF), også kjent som borderline. Andre steder prøver man ut behandling for unnvikende PF, og snart vil det forhåpentligvis bli iverksatt behandling for antisosial PF. For personer med lite alvorlig PF vil vanlig psykoterapi, enten hos avtalespesialist eller på DPS, være tilstrekkelig.
Effekten av behandling gir også grunn til håp. For gruppen som kjennetegnes av emosjonell ustabilitet har effektstudier vist at behandling speeder opp «den naturlige bedringen» flere ganger. Det er mange år med spart lidelse. Det er derfor grunnlag for mer optimisme hva gjelder både behandling og generell bedring enn det som framgår av Dagbladets artikkel.
Personer med personlighetsforstyrrelser utgjør en svært heterogen gruppe, og det er helt galt å si på generell basis at det er mennesker en bør holde seg unna. Vi vil snarere si det motsatte. Dette er personer som i større grad enn andre trenger trygge og stabile relasjoner. Det beste du kan gjøre er å vise forståelse, og oppmuntre dem til å søke behandling.
Schlüter er tilknyttet Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP), Normann-Eide er tilknyttet Seksjon for Personlighetspsykiatri (OUS)