bilindustrien

I Magasinet lørdag belyses et viktig tema; høring av barn som man mistenker er utsatt for straffbare handlinger begått av voksne. Barns rett til å bli hørt er forankret både i Barnekonvensjonen og Barneloven. Hovedformålet er å fremme barns beste. Dessverre er vår oppfatning at høringen av barn som gjennomføres i Norge i dag ikke nødvendigvis er til barnets beste.

Som barnerettsadvokater møter vi barn som blir hørt på mange forskjellige måter. Det er barn som for eksempel foreldre, barnehagen eller skolen frykter at er utsatt for vold eller overgrep.

De kan tas inn for å høres av helsesøster, på et familievernkontor, av barnevernet, av psykologer eller i forbindelse med tilrettelagte avhør hos politiet. De har alle et ønske om å få frem hva et barn har på hjertet. Men vår erfaring er at ikke alle om hører barn har den nødvendige ydmykhet om hvor vanskelig det er.

Det vi dessverre ofte ser, er at det blir for mange kokker og dermed altfor mye søl. Det er flere farer ved det. Det er uten tvil svært belastende for barn å måtte snakke om negative og alvorlige hendelser gang på gang med en rekke forskjellige og fremmede voksenpersoner.

Og et barn som høres av for mange forståsegpåere vil kunne forsøke å tilpasse seg ved å svare slik det oppfatter at den voksne ønsker. Barnet kan gå i vranglås. Barnet kan svare bekreftende for å få stanset spørsmålene eller det kan komme med så mange forskjellige nyanser til hver av utspørrerne at utsagnene helt mister sin verdi.

Den såkalte uforbeholdne og spontane forklaring som man også kan få fra barn kan bli ødelagt hvis det høres av for mange.

Vår mening, basert på lang erfaring som barnerettsadvokater, er at dagens system bør endres. Barnevernet eller andre bør ikke høre barna dersom man antar det som forholdsvis sikkert at barnet vil bli tatt inn til et tilrettelagt avhør hos politiet.

Politiet har god kompetanse på avhør av barn, og samtalen mellom en politietterforsker og barnet overvåkes på en måte som gir sikkerhet for alle involverte både hva angår form, innhold og etterrettelighet.

Avhøret tas opp på lyd og bilde, de skjer som oftest i et godt tilpasset barnehus, og barnevernstjenesten har mulighet til å følge avhørene.

Men i dag skjer de tilrettelagte politiavhørene for ofte først etter at barnevernet og andre instanser har gjort sitt. I dagens system kommer de tilrettelagte avhørene i mange tilfeller for sent, ofte så sent at barnet allerede har snakket med mange andre.

Barnets rett til å bli hørt på en god måte blir i dag for ofte ødelagt. I saker med sterk mistanke om vold eller overgrep må politiet kobles inn først, ikke sist.

Alle som hører barn har nok barnets beste i tankene. Dessverre bidrar den manglende samhandlingen til en belastende prosess for barna, og i verste konsekvens til at det blir umulig å tillegge et barns uttalelse vekt fordi barnet har blitt hørt av altfor mange.

Det er også noe foreldre og pårørende må tenke på, og være sitt ansvar bevisst. I den grad en forelder eller en annen voksen får en bekymringsverdig uttalelse fra et barn, er det vår oppfatning at vedkommende bør forsøke å unnlate å berøre temaet sammen med barnet før man har et avhør, slik at barnet får en mulighet til å bli hørt på en ordentlig måte. For å fremme barnets beste.

Som tannkjøttet bak en vond visdomstann, er tannhelse en forsømt og tidvis betent del av den norske velferdsstaten. Dette har Aftenposten den siste tida retta søkelys mot, blant annet i en artikkel hvor vi få møte tannlege Aleksander Molnar. Han kan fortelle om de store endringene han har opplevd etter han gikk fra å jobbe i Groruddalen til på et tannlegekontor på Majorstua. Som han selv sier:

- På Majorstua ønsker man å beholde tenner.

For det er liten tvil om at den begrensede offentlige finansieringa av tannlegetjenester har gitt tannhelse i dagens Norge en betydelig sosial dimensjon. Er du rik er det rett og slett mindre sjanse for at tennene detter ut. Dette illustreres også av tallene i Statistisk sentralbyrås rapport «Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester».

Den viser at hvis du tjener under 250 000, så er det tre ganger så stor sannsynlighet for at du ikke har vært hos tannlegen de siste to årene enn det er om du har mer enn 500 000 i årsinntekt. Man ser det også igjen i oversikten over hvem som sliter med dårlig tannhelse, hvor andelen er langt høyere blant dem med lav inntekt.

Norske politikeres uvilje mot å finansiere en større del av nordmenns tannhelserelaterte utgifter er et symptom på en av de mindre lyse sidene ved hvordan vi utvikler velferdsstaten. Det er lettere å frede ordninger som folk er blitt vant til og jevnlig benytter seg av enn å erstatte dem med nye og mer nødvendige ordninger.

Slik ender man opp med å fortsette å bevilge penger til ytelser og tjenester som enten har gått ut på dato eller har vist seg ineffektive. Da blir det vanskeligere å utvide velferdsstaten til å også omfatte ting som tannhelse.

For tannhelsebehandling er dyrt. En enkel utregning gjort av Fagforbundet indikerer at vi i dag bruker rundt ti milliarder på private tannhelsetjenester. Fellesskapet kan ikke dekke alle disse utgiftene, i hvert fall ikke med det første, men vi kan dekke noe. For eksempel kan vi sørge for at det innføres en rabatt på egenbetaling over et tak, slik de gjør i Sverige, eller gi tilskudd til regelmessige rutineundersøkelser, slik de gjør i Danmark.

Men på grunn av kostnadene vil det kreve politikere som er villige til å gjøre djerve endringer i det norske velferdssystemet, og stramme inn ordninger som ikke lenger er den beste bruken av skattebetalernes penger. Ikke minst i ei tid hvor framskrivningene blottlegger en velferdsstat som allerede er langt fra bærekraftig er slike prioriteringer helt nødvendig.

Dagbladets leder satte torsdag søkelyset på Brendes dobbeltspill om atomvåpen. I en tid der faren for bruk av atomvåpen regnes som større enn under den kalde krigen, kan det ikke understrekes nok hvor farlig dette spiller er. Det forbauser at en norsk utenriksminister ikke ser hvor uansvarlig det er å bevisst forsøke og svekke en FN-traktat som har blitt fremforhandlet av tre firedeler av FNs medlemsland og som har som formål å gjøre atomvåpen til gjenstand for fordømmelse snarere enn prestisje, hindre ytterligere spredning og påskynde nedrustning.

FNs undergeneralsekretær for nedrustning, Izumi Nakamitsu, hadde på forhånd oppfordret land som ikke finner det mulig å slutte seg til forbudstraktaten nå, til ikke å avvise den. Vi hadde håpet den norske regjeringen hadde lagt seg dette på hjertet. Da forbudet ble vedtatt 7. juli kunne Brende også lyttet til den tidligere amerikanske forsvarsministeren William Perry, som kalte forbudstraktaten historisk og sa at den gir ham håp. Istedenfor å latterliggjøre, kunne Brende sagt at Norge ønsker velkommen alle tiltak for å iverksette Ikkespredningsavtalens krav om full avskaffing av atomvåpen, at vi vil bygge bro mellom NATO og statspartene til forbudsavtalen, og at vi vil samarbeide med dem om praktiske tiltak for å nå vårt felles mål om en verden fri for atomvåpen.

Brende og hans kollegaer i USA, Storbritannia og Frankrike vet godt hvor stor innflytelse utvikling av nye normer har på internasjonal politikk. Er det nettopp derfor de søker å skade forbudstraktaten? I et brev til NATO-allierte slo USA i fjor fast at et forbud mot atomvåpen ville delegitimere selve ideen om kjernefysisk avskrekking og få stor innvirkning både på statsparter og ikke-statsparter.

Den nye FN-traktaten forbyr utvikling, prøvesprengning, produksjon, besittelse, lagring, overføring, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Den forbyr også statspartene fra å bistå, oppmuntre eller påvirke noen til å delta i forbudte handlinger samt fra å tillate utplassering av atomvåpen på sitt territorium.

Brende forstår inderlig vel at når denne traktaten trer i kraft, vil forsvaret av Norge være basert på et ulovlig våpen. Et overveldende flertall av FNs medlemsland har avsagt en utvetydig dom over Norges valg om å belage vår sikkerhet på et masseødeleggelsesvåpen. Norge og alle andre land som gjemmer seg under en atomvåpenparaply, er på feil side av internasjonal rett.

Ingen mener at det er akseptabelt å drepe millioner av sivile. Likevel er det nettopp det atomvåpen er laget for å gjøre. Og det er slike våpen – og vilje til å la USA bruke dem på våre vegne – som Norge i dag bygger sin sikkerhet på. Pensjonert general Robert Mood har pekt på at Norge nå faktisk i enda større grad enn tidligere lener seg på avskrekking med amerikanske atomvåpen, fordi vår egen, konvensjonelle forsvarsevne er blitt betydelig svekket. Vi er på vei tilbake til en logikk vi trodde vi hadde lagt bak oss.

Dette har ikke Brende lyst til å snakke om. Men atomvåpenforbudet vil tvinge oss som nasjon til å ta et oppgjør med vår dobbeltmoral. Ved å insistere på at vi trenger atomvåpen for vår sikkerhet gjør Norge nedrustningsarbeidet vanskeligere, øker faren for spredning til andre land, og øker risikoen som atomvåpen utsetter oss alle for. Vi kan ikke hevde at vi arbeider for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning, hvis vi ikke selv er villige til å frasi oss beskyttelse fra et forbudt våpen.

Det selvmotsigende med Brendes kritikk av forbudstraktaten var at han avsluttet med å si at atomvåpenstatene ikke gjør nok for å nå målet om en verden uten atomvåpen, og at «vi må fortsette presset for nye kutt» i atomvåpenarsenalene. Det er jo nettopp det som er selve formålet med forbudstraktaten.

FN-flertallet vil med den nye traktaten som juridisk og politisk verktøy legge press på alle atomvåpenstater – USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea – til å arbeide mye hardere for gjensidig og balansert nedrustning. Istedenfor å se nytteverdien i dette presset, velger Brende altså å forsøke å svekke det. Det er uansvarlig og farlig.

Atomvåpen gir ikke trygghet. Ikke for oss. Ikke for noen. De nasjonale og globale sikkerhetsutfordringer vi står overfor kan ikke løses med disse våpnene. De forsterker dem bare. Konkurransen om hvem som har den mest troverdige kjernefysiske avskrekkingen skaper mistillit og misforståelser som kan få katastrofale følger. FN-traktaten som forbyr atomvåpen er vår beste sjanse til å redusere den enorme faren som atomvåpen utsetter oss for.

Det vil bli vanskeligere og vanskeligere for Norge å velge å stå utenfor den nye internasjonale normen mot atomvåpen, som en del av et mindretall som vil bli stadig mindre. Norge bør derfor sammen med andre stater i NATO starte arbeidet med å se på hva forbudstraktaten betyr for oss, og hvordan vi kan forholde oss til den. Det er fullt mulig for Norge å undertegne forbudstraktaten, selv om NATO-landene USA, Storbritannia og Frankrike har atomvåpen.

Den inneholder ingen formuleringer som begrenser statspartenes mulighet for å være i militære allianser med land som har atomvåpen. For å kunne undertegne må imidlertid Norge sikre at våre nasjonale forsvarsplaner og sikkerhetspolicyer ikke under noen omstendighet omfatter eller forutser en mulighet for at andre land skal bruke atomvåpen på våre vegne.

Brende hevder at atomvåpenforbudet svekker NATO. Det er å legge ansvaret på feil sted. Problemet er ikke forbudet, eller FN-flertallet som står bak det. Problemet er at våpnene er uakseptable. Fortsetter NATO å legge stor betydning på et våpen som bryter internasjonal rett, kan det utvilsomt komme til å svekke NATO. Derfor må Norge bidra til å stake ut en ny kurs for bærekraftig sikkerhet.

Faktasjekk er ikkje noko nytt. Men no har det dukka opp ein nyskapning i denne sjangeren. Faktisk.no debuterte med ei rekke faktasjekkar som skil seg lite frå det avisredaksjonar har produsert tidlegare. Men når faktasjekkarane representerer ei samling av dei tyngste nasjonale media, får dei ein spesiell status. Derfor er det ekstra viktig at dei evnar å skilje mellom politiske vurderingar og uomtvistelege fakta.

Eit sentralt problem er at faktasjekkarane kan synast å ha ein altfor vid definisjon av kva som kan faktasjekkast. Det kan lett bli vurderingar og finsikting av spissformuleringar. Vi kan elske fram politisk «korrekt» retorikk med «presise» definisjonar og ei rekke atterhald som gjer språket flatt og lite forståeleg for dei som ikkje er ekspertar. Med min forskarbakgrunn har eg nok ein tendens til å bruke eit slikt språk, men eg er ikkje sikker på at det alltid er det som kommuniserer best.

Ein del av det som har blitt faktasjekka, er påstandar som ikkje alltid har ein eintydig fasit. Det er knapt noko eintydig og allment akseptert svar på om Oslo har nok sjukeheimsplassar. Slike påstandar har media alltid gripe fatt i med redaksjonell omtale eller med meir djuptpløyande artiklar som går grundig inn i problematikken. Det er langt den beste måten for å bidra til ein opplyst og god debatt. Terningkast med fire mogelege utfall bringar debatten lite framover.

Skal faktisk.no gå inn i påstandar som ekspertar stridast om og bli ei form for overdommarar i den politiske debatten? Kva med omdiskuterte saksfelt som aukande forskjellar og effekten av eigedomsskatt? Kan ei gruppe journalistar setje karakter på utsegner som dei mest anerkjente ekspertane ikkje er i stand til å bli sande om? Er ikkje dette område som eignar seg betre for journalistikk og kommentarar?

Eg har ofte blitt forbanna over at politiske motstandarar, meida og PR-byrå vrir og vrenger på realitetane. Men eg er ikkje sikker på at vi løyser dette med å faktasjekke påstandar som har i seg element av vurdering, og som krev eit sett av føresetnader for å kunne trekke ein konklusjon. Faktasjekk kan vere vel og bra og må gjerne bli ein del av den offentlege samtalen. Men når ein lagar ei gruppe nasjonale overdommarar, så set det spesielt store krav. God gammaldags kritisk journalistikk kan ofte vere ein meir relevant angrepsmåte for å imøtegå tvilsame påstandar.

Siviløkonom Odd E. Rambøl etterlyser 17. juli konkrete virkninger av skattelettelser. Han synes det å få tilbake 20 til 40 prosent av lettelsen som gis til bedrifter og arbeidsplasser er for dårlig.

Han betrakter tydeligvis dette som et tap på i beste fall 60 øre per krone «investert». Da glemmer siviløkonomen den viktigste delen av bildet, nemlig den opptjente kronen som blir igjen i bedriften.

Disse pengene blir ikke borte for samfunnet, de er ikke tapt slik Rambøl nærmest fremstiller det. De gir derimot bedriftene styrket mulighet å investere i fremtiden, trygge arbeidsplasser og ansette flere. Det er vi tjent med. Folk trenger jobber, ikke bare i det offentlige.

100 kroner til styrking av arbeidsplasser. I tillegg får staten 20 til 40 kroner igjen! Det er i så fall en god deal. De langsiktige virkningene er det selvsagt vanskelig å si noe om nå, men skatteutvalgets anslag er en pekepinn. Det man kan observere at regjeringen har fått oss igjennom vanskelige økonomiske tider, og at det nå er lysere utsikter. Arbeiderpartiets skatteskjerpelser hadde neppe vært god medisin.

På tampen av en problematisk helg for Norwegian ble tre flygninger kansellert søndag kveld.

- Vi har hatt problemer med mannskap som har slitt med sykdom, og ikke vært i stand til å dekke inn for dem, dessverre, sier kommunikasjonssjef Lasse Sandaker Nielsen i Norwegian til TV 2.

Det var mannskapet på 19.20-flyet fra Praha til Oslo som har slitt med sykdom, og dette flyet ble dermed kansellert. Det ble også returflygingen tilbake til Praha.

Selskapet jobber for å finne alternative reiseruter for de omkring 180 rammede passasjerene.

En tredje flygning- fra Bergen til Providence utenfor Boston- er kansellert fordi flyet står i USA med problemer, skriver Bergens Tidende. Rundt 140 passasjerer står fast på Flesland.

Dreamlineren skulle lørdag fly fra San Francisco til Oslo, men kapteinen vurderte det som utrygt å krysse Atlanterhavet da instrumentene viste tegn til oljelekkasje. Flyet landet på avreiseflyplassen med én motor. Passasjerene ble nødt til å overnatte på flyplassen.

Lørdag ble ytterligere to fly- på vei til Kreta og Malaga fra Gardermoen- nødt til å snu grunnet tekniske feil.

(NTB)

Det skriver TA.

- Det stemmer at Fredrik har fått lov til å reise til Belgia, bekrefter Einar Håndlykken, daglig leder i Odd, til avisen.

De skriver videre at Zulte Waregem, som spiller i toppdivisjonen i Belgia, og Odd ikke har signert en avtale dem imellom ennå, men at klubbene skal være enige om hovedinnholdet.

Odd skal først ha avslått et bud på i underkant av tre millioner kroner, men nå skal klubben etter det TA erfarer få en totalpakke som inkluderer mellom fem og seks millioner kroner for Oldrup Jensen.

Salget til en utenlandsk klubb vil være det andre for Odd på kort tid. Nylig ble Rafik Zekhnini solgt til Fiorentina.

NTB

(Dagbladet): Bare én gang siden Australia ble selvstendig i 1901, har den britiske monarken bestemt hvem som skal styre i landet. Det skjedde i 1975, da dronning Elizabeths stedfortreder, generalguvernør John Kerr, sparket hele regjeringen.

Vidløftig prosjekt

I 1972 ble Arbeiderparti-politikeren Gough Whitlam valgt til statsminister. Arbeiderpartiet satt med et lite flertall i Representantenes hus, mens Det liberale partiet, som var i opposisjon, hadde flertall i Senatet.

Whitlam hadde igangsatt et vidløftig økonomisk prosjekt. Statsministeren hadde ambisjoner om å omfordele landets rikdommer, og tok opp store lån for å skaffe nasjonalt eierskap av industri og naturressurser.

Budsjettstopp

Likevel led Australia under tøffe økonomiske tider. I 1975 godkjente Representantenes hus regjeringens budsjetter, men da de skulle opp til behandling i Senatet, sa det stopp.

Opposisjonen nektet å godkjenne budsjettene. De mente staten brukte for mye penger, og at den gjeldende økonomien krevde moderasjon. Opposisjonen krevde at statsminister Gough Whitlam skulle utlyse nyvalg.

De liberale ville i så fall ha mulighet til å sikre seg regjeringsmakten, og forsikret statsministeren om at budsjettet ikke ville gå igjennom uten et nyvalg.

Da oppsto det enda større problemer.

Budsjettene skulle også sikre finansiering av statsapparatet, og da budsjettet ikke gikk igjennom, var det ikke lenger penger til å drifte staten. Statsapparatet, med alle dets offentlige tjenester, stoppet opp.

Australias første og så langt eneste regjeringskrise var et faktum, men dramaet hadde så vidt begynt.

Statsministeren avsatt

Morgenen 11. november 1975 annonserte statsminister Whitlam at han ville utlyse nyvalg – ikke for Representantenes hus, men bare Senatet.

Den samme dagen skjedde det noe skjebnesvangert, som har satt dype arr i australsk politikk.

Mannen som skulle vise seg å være Australias mektigste mann i 1975, var ikke statsminister Gough Whitlam, men generalguvernør John Kerr.

Den tidligere dommeren var blitt utnevnt av statsministeren som generalguvernør, og var dermed dronning Elizabeths representant i den gamle kolonien. Selv om Australia ble selvstendig i 1901, var og er landet et konstitusjonelt monarki med dronning Elizabeth av Storbritannia som statsoverhode.

Makten er mer seremoniell enn utøvende, men John Kerr – som ved utnevnelsen krevde å få sitte i ti år, samt være statsoverhode på utenlandsbesøk – hadde ikke tenkt å la den formelle makten gå til spille.

Fire timers kaos

Den samme dagen som statsminister Whitlam hadde utlyst nyvalg ble han kalt til Kerrs kontor. Generalguvernøren ga statsministeren sparken 13.15 den dagen.

15 minutter seinere utnevnte Kerr lederen av De liberale, Malcolm Fraser, til statsminister. Før klokka 14.00 den dagen, før de fleste engang hadde fått med seg at den gamle statsministeren var blitt fjernet, fikk Fraser med seg sine allierte og fikk igjennom budsjettet.

Så ble det ordentlig kaos. Da det regjerende Arbeiderpartiet i Representantenes hus fant ut om kuppet, fremmet de mistillitsforslag mot den ferske liberale statsministeren.

Han fikk sitte i drøyt to timer. 16.50 den samme dagen oppløste Kerr hele parlamentet. I praksis sparket han alle de folkevalgte politikerne. Oppløsningsbrevet ble avsluttet med ordene «God Save the Queen», skriver Washington Post.

De liberale vant valget klart dagen etter.

Hva visste dronninga?

Og akkurat der er det sentrale spørsmålet i Australias store politiske mysterium. Hva visste kvinnen 15 000 kilometer unna om generalguvernørens sparking av statsministeren?

Det er et spørsmål mange vil ha svar på. Historiker og Gough Whitlam-biograf Jenny Hocking er nå blant dem.

Hun tar nå saken til den australske retten. I en sak som starter i august, vil hun tvinge australske myndigheter til å offentliggjøre brevene som ble sendt mellom dronning Elizabeth og John Kerr for over 40 år siden.

Hun vil finne ut om dronninga visste om det sjokkerende trekket til generalguvernøren, skriver AP.

- En spektakulær kilde

Australias nasjonale arkiv har kategorisert korrespondansen som «personlig», og kan derfor i teorien holde den hemmelig. Whitlam-avsettelsen er den eneste gangen i landets historie hvor en regjering er avsatt av monarken i Storbritannia.

Historiker Hocking har tidligere fortalt at Kerrs egne papirer ble frigitt i 2005.

- De viste seg å være en spektakulær kilde til historien. Kerrs notater, brev og dagbøker viser for eksempel involveringen til sir Anthony Mason, den gang dommer i høyesterett. Selv om vi nå vet mye mer om hemmelighetene rundt avsettelsen, er ikke historien komplett fordi vi mangler én del av Kerrs papirer – nemlig slottsbrevene, skrev hun i The Guardian i fjor.

Hocking er selv sikker på at dronninga visste mye om hva Kerr drev med. Om hun får svar på det, blir opp til Australias domstoler.

(Dagbladet): Tyrkia og Hellas ble natt til fredag rammet av et jordskjelv. Og flere nordmenn skal ha blitt skadet i skjelvet. Et jordskjelv som kom fullstendig overraskende på turistene, men som var ventet hos de norske jordskjelvekspertene i det norske forskningsinstituttet Norsar.

Les mer: Kraftig jordskjelv i Tyrkia og Hellas

Populære reisemål

- Det er ikke uvanlig med krafige jordskjelv i Egeerhavet, og Bodrumskjelvet kommer bare få uker etter et stort skjelv utenfor Lesvos. Også her i Norge har vi stadig små jordskjelv. Det er viktig at nordmenn som ferierer i områder med stor jordskjelvfare tar sine forholdsregler, sier Anne Strømmen Lycke som er administrerende direktør i det norske forskningsinstituttet.

Instituttets spesialfelt er innen seismologi og anvendt geofysikk.

- Blant nordmenns mest populære reisemål er det mange steder der det er jordskjelvfare. Det er snakk om velkjente ferieland som Thailand, Filippinene, Hellas, Tyrkia, Portugal, Italia og i sørlige deler av Spania, sier Anne Strømmen Lycke.

- Er faren for skjelv over for denne gang, eller kan det komme nye jordskjelv i samme område de neste dagene?

- Det er er vanskelig å vite fordi jordskjelv ikke kan forutsies. Men når det først har skjedd er det sannsynlig med etterskjelv – de er vanligvis mindre enn hovedskjelvet. Det er sjelden med store skjelv i akkurat dette området selv om regionen er utsatt for jordskjelv, sier Anne Strømmen Lycke.

Kunnskap er viktig

De fleste jordskjelv er ikke så kraftige at bygninger faller sammen, men de kan allikevel oppleves som svært ubehagelig.

- Selv om vi ikke kan forutse jordskjelv, kan vi allikevel skaffe oss informasjon om farenivå og ta noen enkle forholdsregler. Det er snakk om å være forberedt, sier Anne Strømmen Lycke.

Med andre ord lytter Norsar til jordskorpen, og kan høre alt fra jordskjelv til atombombeprøvesprengninger.

Dette bør du gjøre i dag

- Etter et jordskjelv kan mobilnettet være ødelagt eller overbelastet. Da må man finne andre måter å kommunisere på, og fortelle at man er i god behold. Ha derfor alltid telefonnummer til konsulat eller ambassade til landet du ferierer i, råder Norsardirektøren.

PRegistrering

Husk alltid å registrere dine reiser til Reiseregistrering.no, som er et tilbud til norske reisende som ønsker å registrere kontaktopplysningene sine hos Utenriksdepartementet. Dette vil gjøre det lettere for Utenrikstjenesten å få kontakt med deg i tilfelle noe alvorlig skulle skje der du er. I en krisesituasjon vil utenrikstjenesten ha mulighet til å kontakte deg via e-post, SMS eller telefon.

Les mer: Dette må du ikke ta med deg hjem fra ferien.

(Dagbladet): – En jordaner er drept og en israeler skadd inne på den israelske ambassaden i Amman, Jordans hovedstad, i kveld, melder Le Parisien.

Israelske myndigheter evakuerer nå sitt ambassade-personale, ifølge BBC. Den israelske ambassaden er sterkt beskyttet, og ligger i Rabiyeh, ett av Ammans bedre strøk. Israelske myndigheter har ikke kommet med noen kommentarer ennå.

Fredag demonstrerte tusenvis av jordanere mot Israel i Amman.

Årsaken er at Israel har plassert metalldetektorer og overtatt vaktholdet til Haram al-Sharif, eller Tempelhøyden, som jødene kaller den.

Området er et av verdens helligste og mest konfliktfylte steder, og er hellig for jøder, muslimer og kristne. Her var jødenes hellige tempel – og her står muslimenes like hellige gudshus: al-Aqsa-moskeen og Klippedomen.

Demonstrantenes slagord var som følger:

«Vi skal dra til al-Aqsa», med referanse til muslimenes helligste sted i Øst-Jerusalem, etter Mekka og Medina i Saudi Arabia.