bilindustrien

Plast i havet er blitt Norges mest akutte miljøproblem. Den kan forgifte sjømaten vår og ta knekken på alt fra plankton og sjøfugl til hval hvis vi ikke får stanset forsøplingen og ryddet opp snarest. Skipsfart og fiskeflåten er ansvarlig for mer enn 50 prosent av marin forsøpling i Nordsjøen – dette må vi gjøre noe med!

Marin forsøpling er et av de raskest voksende miljøproblemer i verden, også i Norge. Mange tror at mesteparten av avfallet kommer fra land. En ny FN-rapport viser imidlertid at i Nordsjøen kommer 50 prosent av søppelet fra skipsfart og maritim virksomhet. I de nordlige havområdene kan det være så mye som 80 prosent. På Svalbard er fiskeflåten hovedkilden til forsøpling. Vi trenger derfor bedre kontroll og et mottakssystem for avfall fra skip i norske havner.

Hvert år dumpes 34000 tonn søppel – det meste plast – i Norskehavet. Vi samler inn bare 244 tonn. Det utgjør sju promille av avfallsmengdene. I Norge har vi liten oversikt over hvor mye avfall som leveres til land og hvor mye som dumpes fra båter og skip. Vi mangler et helhetlig system som kan danne grunnlag for rapportering og kontroll. I tillegg mangler vi landbasert mottaksanlegg i havnene våre som sørger for at marint avfall kan gjenvinnes eller destrueres.

I 2015 ble Norge dømt i EFTA-domstolen for manglende overholdelse av våre forpliktelser om å ha mottaksanlegg for skipsgenerert avfall og avfallsrester. I januar i år ba EFTAs overvåkningsorgan ESA Norge om å følge opp dommen i EFTA-domstolen og sikre tilfredsstillende havneanlegg for mottak av avfall fra skip. Nå haster det med politiske tiltak som gjør at norsk skipsfart blir med på laget i kampen mot marin forsøpling.

Problemet med marin forsøpling har økt eksponentielt siden 1950-tallet, da industriell produksjon av plast skjøt fart. Beregninger på verdensbasis viser at 150 millioner tonn flyter rundt i enorme søppelfyllinger rett under havflaten. Plastrester og mikroplast transporteres av havstrømmer over landegrensene. Det skylles i land på strendene og finnes i og under den arktiske isen, i dyphavet og i et bredt spekter av marine organismer.

Plankton, fisk, krepsdyr, sjøfugl og pattedyr forveksler plastavfall med mat. Plast i tarmene reduserer evnen til å ta opp næringsstoffer og blokkerer fordøyelsessystemet. Giftstoffer i plasten fører til økte giftmengder i kroppen, og dyrene blir syke. Svært mange sjøfugler, sel og hval sulter sakte i hjel på grunn av plast. I mars i år ble en syk gåsenebbhval avlivet på Vindenes på Sotra. I magen på «Sotra-hvalen» fant forskere 30 plastposer. Havhest er en av sjøfuglartene som er mest berørt av plastforurensning. I Nordsjøen regner man med at 95 prosent av havhestene har plast i magen.

Over lang tid brytes plasten ned til mikroplast. Mikroplastpartikler er funnet i over 800 marine arter og organismer så langt, inkludert fisk og andre arter vi spiser som sjømat. De minste plastpartiklene, nanoplast, er så små at noen kan komme inn i organer og kroppsvæsker av organismer. Hva det kan gjøre med oss på sikt, vet vi fortsatt lite om. Men det gir grunn til alvorlig bekymring. Små plastartikler er dessuten veldig giftige. De har stor evne til å binde giftstoffer som PCB.

Dersom vi ikke finner effektive mottiltak, vil det innen 2050 være mer plastavfall enn fisk i havet, varsler FN. Flere internasjonale avtaler arbeider med å redusere utslipp av søppel til havene, som London-konvensjonen (Convention on the Prevention of Marine Pollution by Dumping of Wastes and Other Matter) og OSPAR (Oslo-Paris)-konvensjonen som skal beskytte det marine miljø i nordøstlige deler av Atlanterhavet. En tredje viktig internasjonal avtale er MARPOL-konvensjonen for hindring av forurensning fra skip. Den 1. januar 2013 trådte MARPOL-konvensjonens vedlegg 5 i kraft. Det inneholder et totalforbud mot all dumping av blant annet plast og fiskeredskaper, men er ennå ikke implementert fullt ut i norsk lovgivning. Fiskeriministeren, klimaministeren, Stortinget – noen bør ta tak i problemet rimelig kjapt.

Det nedlegges en betydelig frivillig innsats for å rydde strender hvert år, og takket være Venstre har Norge satt av 60 millioner kroner til strandrydding og til pilotprosjekter med «Fishing for Litter» som samler opp søppel fra havet. Men dette er ikke nok så lenge skipsfarten og andre viktige aktører ikke får rammevilkår som fundamentalt endrer måten de håndterer plastavfall på. Problemet med marin forsøpling kan ikke løses gjennom ett eller to tiltak, det trengs både opprydding, forebygging, forskning, bevisstgjøring og strengere straffer mot forsøpling.

I dag er det i praksis ingen risiko forbundet med dumping av plastavfall til havs, og det er tungvint og kostnadskrevende å bli kvitt avfallet i land. Uten et godt rapporterings- og kontrollsystem er det ikke mulig å iverksette sanksjoner i form av bøter eller belønninger. Vi må utvikle mottakssystem som gjør at båter og skip kan og skal levere alt avfall i havn på en enkel måte.

Norsk maritim næring har vist stor vilje til å finne grønne løsninger, blant annet i Grønt kystfartsprogram som er iverksatt av DNV GL. Det er næringslivet som ofte kommer med de gode ideene, og vi som politikere har et ansvar i å legge til rette for at de kan bli satt ut i livet.

Som en ledende fiskeri- og skipsfartsnasjon bør Norge få på plass et kontroll- og mottakssystem for avfall fra skip snarest og fjerne den største kilden til marin forsøpling i Norskehavet. Kunnskapen finnes, men må tas i bruk. Dessuten bør vi ta initiativ til et internasjonalt program for å rense verdenshavene for marint plastavfall.

Det trengs rask og omfattende handling. Ellers risikerer vi å tape kampen mot plast i havet.

Erna Solberg, Trine Skei Grande og flere kvinner i NHO-ledelsen har kastet seg inn i et slags pseudo-feministisk forsvar for velferdsprofitt. Det er visstnok idealistiske kvinnelige gründere det går utover når SV sier nei til profitt på barnevernstjenester, asylmottak, barnehage- og sykehjemsdrift.

SV er ikke slem mot kvinner, ikke slem mot gründere og ikke slem mot kvinnelige gründere. Vi ønsker å sette noen prinsipielle grenser for hva slags virksomhet som ikke egner seg for privat virksomhet.

Immanuel Kant formulerte på mange måter den vestlige etikken, og han slår fast at mennesker skal behandles som formål i seg selv og aldri bare som middel. Ja, jeg kjenner til dette «bare» som ofte er konservatives fikenblad for å trylle bort hele etikken. Å behandle andre som middel kan vi akseptere i mange sammenhenger, også sosialister kan det. Men ikke stilt overfor mennesker i nød – ikke stilt overfor de hjelpeløse – da legger vi vekt på første del av utsagnet. Mennesker som formål i seg selv.

Vi i SV mener rett og slett det er galt å tjene penger på hjelpeløse mennesker. For formålet med omsorg må være omsorgen selv. Målet kan ikke være bunnlinje, eller hensynet til NHOs medlemsbedrifter, uansett hvor fristende det måtte være å få fingre og hender ned i offentlige honningkrukker.

Ja, dette er et verdispørsmål, og vi i SV er fullstendig klar over det. Men Erna og hennes allierte prøver å late som det er en slags feminisme å berike seg på offentlige pengestrømmer. Det er en nærmest psykedelisk unnamanøver. Den er frekkere enn den vanlige nytalen om innovasjon og effektivitet i offentlig sektor, om omstillingsevne i økonomi og styringsverk, om robusthet eller bærekraft.

Men også det snakket er unnskyldninger for at noen enkeltmennesker og kapitalsterke selskaper skal få kloa i offentlige midler. Dette handler om det samfunnet dere sier dere er for. Det samfunnet der det er små økonomiske forskjeller mellom oss. Det skaper man ikke ved at private selskaper skal overta fellesskapets verdier. Og vær grei, spar oss for de feministiske krokodilletårene!

Det er flere årsaker til at folk ikke stemmer. Noen mener det ikke har noe å si hvilke politikere eller parti som sitter i regjering, de merker ikke noe forskjell. Andre har ikke tillit til politikere.

Jeg er en av de som har mistet tilliten til politikere, og for meg er det alvorlig. Faktisk satt jeg på bussen og grein litt, da jeg innså at jeg ikke kom til å stemme i år. Av og til manifesterer sånne erkjennelser seg fysisk som en gråtebølge – en slags sorg. Det er ikke gøy å være godt voksen og sitte på bussen og plutselig bli overmannet av en gråtebølge, fordi du innser at du ikke kan bruke stemmeretten din. Men det skjedde altså.

Jeg er glad i Norge og jeg er stolt av mange sider av vårt samfunn, som jo nettopp er bygd opp og utviklet av den norske folk. Jeg er en samfunnsengasjert person som alltid har ment at det er en plikt å bruke stemmen ved Stortings – og kommunevalg. Jeg tenker fortsatt at å kunne påvirke samfunnet gjennom frie valg er selve kjernen i demokratiet. Men nå er min tillit til politikerne så svekket at jeg ikke vil bruke min stemmerett.

Jeg reagerer mest på spillet, det som avtales på forhånd – under bordet eller i korridorene. Hvorfor skal jeg gi min stemme til politikere som spiller er spill, eller som skjuler for befolkningen hva de har stemt på, for eksempel i FN. Kontrakten mellom politikere og folk som meg er avhengig av at politikerne fører en transparent politikk, der vi får svar på de spørsmålene vi har. Jeg har de siste årene fulgt noen politiske prosesser og observert det politiske spillet på nært hold. Det er det som sammen med den feigheten jeg opplever politikere altfor ofte har når det kommer til å uttale seg offentlig om viktige saker, som fikk dråpen til å renne over.

Partier som kjøpslår om saker for å få makt er helt normalt, men det betyr ikke at det er greit. Politikere har selv et ansvar for at det politiske spillet har fått utvikle seg og er som det er. De er ikke passive brikker, de er aktive folk som blir med på både det ene og det andre. Hvor mange ganger har ikke politikerne sett en annen vei i viktige saker, fordi det lønner seg for partiet. Hva som lønner seg eller er viktig for folk, for deg og meg er ikke alltid det viktigste. Å være politiker handler også om å beskytte sin karriere.

For meg er partiprogrammet viktig, jeg ser etter hva slags ideologi og hva slags konkrete tiltak partiene har i sine programmer. Jeg ser selvfølgelig også på hva politikere lover eller snakker om og sammenligner dette med hvilke tiltak de faktisk foreslår, vedtar og gjennomfører i praksis.

Jeg er ikke alene om å blir ille til mote når jeg ser politikere på TV eller hører dem «debattere» på radio. De beskylder hverandre, kommer med slagord og omtaler den politikken motstanderne foreslår på en måte som ligner mer på utdriting enn saklig argumentasjon. Det kan virke som om de er opplært i å tenke at for å vinne må man opptre som en bølle. Men jeg vil ikke ha brød og sirkus i politikken, jeg vil ha voksne seriøse folk som har kunnskap og som opptrer som om de er skikket til å lede landet. Av og til lurer jeg på om politikere faktisk driver med politikk. Jeg tror ikke politikere er dårlige mennesker, men jeg lurer på om de har noen «yrkesstolthet». Er de klar over den tilliten de har fått av befolkningen? Synes de selv at de bruker den på en etisk, moralsk og god måte? Eller er de egentlig er like oppgitte som meg over hvordan det politiske spillet er blitt?

Uansett, jeg kommer ikke til å stemme i år. Jeg vet at det ikke betyr noe for folk eller fe at jeg ikke stemmer, men det betyr noe hvis det blir mange som lar være å stemme fordi de ikke har tillit til politikerne – og måten de forvalter våre stemmer på. For til syvende og sist handler det om at demokratiet ikke fungerer hvis folk ikke bruker sin stemmerett.

Jeg har gitt opp, men heldigvis er det mange som fortsetter å bruke sin stemmerett. Etikk og moral er jo ikke akkurat inn for tiden så kanskje er det bare jeg som legger vekt på den biten. Jeg ønsker uansett ikke at folk skal gjøre som meg og kanskje har jeg en urealistisk høy forventning til politikk som fag – for jeg ser på det som et fag.

Jeg håper selvfølgelig jeg har endret mening til neste stortingsvalg om fire år. Time will show!

Søndagens merkverdige valg i Venezuela på grunnlovgivende forsamling er et forkledd statskupp fra president Nicolás Maduro. Presidenten ble demokratisk valgt i 2013. Han er arvtakeren etter avdøde Hugo Chávez som leder for den «bolivarianske revolusjonen». Men nå har han altså funnet det mest tjenelig å skrive ny grunnlov for å holde på makta og da avskaffe den grunnloven som er arven etter Chávez. Derfor har vi sett en splittelse blant «chavistene».

Maduro utlyste valget til grunnlovgivende forsamling for å kvitte seg med Nasjonalforsamlinga, som ble demokratisk valgt i desember 2015. I det valget vant hans motstandere, som nå sitter med et klart flertall av setene. Dette flertallet, samlet i Bordet for Demokratisk Enhet (MUD), har den politiske opposisjonen mot Maduro brukt til å forsøke å avsette presidenten og ellers forsøke å stanse hans politikk. Maduro har svart med å gå til politisk krig mot Nasjonalforsamlinga med alle tenkelige knep. I mars fikk han Høyesterett, som han har fylt med trofaste støttespillere, til å tilta seg lovgivende makt, på bekostning av de folkevalgte. Riksadvokat Luisa Ortega Díaz, et tidligere trofast tilhenger av Chávez, nølte ikke med å kalle det et statskupp. Høyesterett måtte etterpå gå tilbake på vedtaket, men avsatte riksadvokaten.

Opposisjonen, med sitt parlamentariske flertall, har svart med store demonstrasjoner i gatene over hele landet. Det har endt i sammenstøt med politi, soldater og væpnede tilhengere av Maduro. Fra april til nå har minst 120 mennesker mistet livet. På uavhengighetsdagen 5. juli stormet ei gruppe væpnede tilhengere av Maduro inn i Nasjonalforsamlinga, julte opp fem av de folkevalgte og sju ansatte og holdt 300 parlamentarikere, journalister og ansatte som gisler i noen timer.

Valget til grunnovgivende forsamling søndag er det blodigste noensinne. Minst et dusin mennesker har omkommet fra lørdag kveld til søndag kveld.

Venezuela har nå grunnlovgivende forsamling side om side med Nasjonalforsamlinga. Maduro akter visstnok å gjøre Nasjonalforsamlinga husløs og la de nyvalgte både flytte inn og overta den lovgivende makta i landet samtidig. Det åpner for videre institusjonell borgerkrig, som lett kan spre seg til gatene og til og med åpne for militær inngripen.

Søndagens valg var ikke demokratisk. En tredel av de 545 er valgt av «sosiale grupper», som fagforeninger, pensjonister, studenter og andre, hvor Maduros tilhengere har makta. De øvrige medlemmene er valgt i valgkretser som ble trukket opp for å hjelpe Maduro. Opposisjonen oppfordret til valgskulk.

- Dette er den største valgseieren i revolusjonens 18 år lange historie, sa Maduro i en tale til tilhengere i hovedstaden Caracas.

Presidenten i det nasjonale valgrådet, Tibisay Lucena, som står på Maduros side, kalte deltakelsen for «ekstraordinær». Offisielt deltok 8,1 millioner som er 41,53 prosent av velgerne. Under valget i 2015 snakket Lucena om en «veldig høy» valgdeltakelse. Da var den på 74,17 prosent. Men om de offisielle tallene for deltakelsen stemmer, så gikk flere til urnene søndag enn de 7,1 millioner som deltok da opposisjonen to uker før holdt uoffisiell folkeavstemning om ja eller nei til ny grunnlov.

Det viktigste er: Dette valget splitter, om mulig, Venezuela enda mer enn før. En grunnlov skal samle landet og de ulike politiske kreftene om felles spilleregler, om institusjonelle forlik og ikke om politisk innhold. Med dette knepet har Maduro til og med splittet sine egne rekker. I bunnløs krise på alle hold – politisk, økonomisk, sosialt og ordensmessig – er det ikke ny grunnlov landet trenger.

Politisk «samboerskap» mellom en president og et parlamentarisk flertall fra stridende politiske familier har vist seg fullt mulig i flere land så lenge begge parter følger grunnlovens spilleregler og sedvane. Spanias tidligere statsminister, José Luis Rodríguez Zapatero, og flere andre har forsøk å mekle og lære bort dette, men til ingen nytte.

Dette valget skal ifølge Maduro skape fred og samle landet. Enten er han politisk dum eller så farer han med løgn. Dette er et steg mot å innføre et diktatur. Det skal være valg av president i oktober neste år, som Maduro står i fare for å tape. Han prøver det som i spansk språk kalles «flukt framover». Vi vet ennå ikke hva slags krumspring som er i vente. Men den grunnlovgivende forsamlinga mangler demokratisk eller folkelig legitimitet. Derfor er dette knepet fånyttes, og Maduro har bare lurt seg og sine. Valget søndag anerkjennes ikke av andre demokratiske land. Med sitt autoritære naturtalent trengte ikke Chávez ty til de knepene som hans elev Maduro, etter fattig evne, nå prøver.

I Venezuela er ikke politikken det muliges kunst, men kampen om alt eller intet.

Ikke det? Det syns ikke vi heller. Men visste du at sterke krefter i Longyearbyen jobber for å få gjenåpnet Lunckefjell-gruva på Svalbard, som aldri kom i drift på grunn av manglende lønnsomhet? Visste du at staten gjennom eieren Næringsdepartementet vil bli forespurt av styret i Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) om å gå inn med minst 600 millioner i kapital for å realisere det? Og visste du at lokallagene til AP, Høyre og Venstre (!) i Longyearbyen støtter planene så lenge selskapet klarer å drive lønnsomt?

Sentralt sitter AP og Høyre selvsagt musestille i båten. Å gjenoppta storstilt kulldrift på Svalbard er ikke akkurat en vinnersak i valgkampen. Men det kan meget godt tenkes at de vil åpne for det om de sitter i posisjon etter valget, med det å «ivareta overordnede mål i norsk Svalbardpolitikk» som tvilsom unnskyldning. Vi i MDG mener det norske folk fortjener svar før valget fra Erna og Jonas om de akter å gjennomføre dette klimapolitiske mageplasket.

Norge oppfattes som et inkonsekvent land i klimapolitikken i resten av Europa. På den ene siden har vi ren energi, verdens beste elbil-satsing og en hovedstad som nylig ble kåret til Europas miljøhovedstad. På den andre siden bidrar vi til gigantiske klimagassutslipp gjennom vår olje- og gassproduksjon, vi er et av få land som ikke klarer å kutte klimagassutslipp – og vi driver altså statlig kulldrift på Svalbard. Dobbeltmoralen skildres i utallige dokumentarer av internasjonale tv-produksjonsselskap. En av dokumentarene undertegnede ble intervjuet i fikk det lite flatterende navnet «Longyearbyen – a bipolar city». Dokumentaren skildret det åpenbare paradokset i at Svalbard har en av verdens strengeste miljølovgivninger, samtidig som kulldrift er tillatt.

Argumentene for å fortsette kulldriften på Svalbard er til forveksling like argumentene for å gjøre den norske olje/gass-alderen så lang som mulig: Kullet på Svalbard er angivelig så rent at det nærmest er et klimatiltak i seg selv å sette det i produksjon. På samme måte ivrer som kjent olje/gass-lobbyen i Norge for at vi skal være de siste som stenger kranene på sokkelen, fordi vår «rene» olje og gass skal redde verden fra det skitne kullet. Man trenger ikke være retorikkekspert for å se den tragikomiske klimaspagaten det blir å forsvare videre kulldrift på Svalbard.

Når alle rasjonelle argumenter tilsier å avvikle kulldriften på Svalbard, drar kullforkjemperne opp sitt trumfkort: Kulldriften er viktig av «geopolitiske hensyn», for å sikre norske arbeidsplasser, og derigjennom vår suverenitet over Svalbard. Problemet med argumentet er bare at staten selvsagt kan sikre arbeidsplasser gjennom mer framtidsrettede bransjer. Og skulle Russland mot formodning ha planer om å annektere Svalbard, er det neppe hva vi driver med der som avgjør saken.

Miljøpartiet De Grønne mener tida er overmoden for å fase ut kulldriften på Svalbard, og investere statlige penger på Svalbard i et grønt høyteknologisk skifte i Arktis, framfor å fortsette å subsidiere ulønnsom og klimafiendtlig kulldrift.

(Dagbladet): Den 21. juli fikk Anthony Scaramucci jobben som kommunikasjonsdirektør for Det hvite hus.

10 dager etter er han arbeidsløs.

Dette etter en rekke utsagn som fikk president Donald J. Trump til å handle.

- Presidenten følte at Anthonys kommentarer var upassende for en i hans posisjon. Vi ville ikke legge en byrde på general Kelly. Vi har gjort det klart de siste dagene at general Kelly har full autoritet i Det hvite hus og at alle ansatte svarer til ham, sier pressetalskvinne Sarah Huckabee Sanders om Scaramucci-sparkingen, som skjedde samme dag som den nye stabssjefen John Kelly hadde sin første dag.

Her er en oversikt over noe av det mannen, kjent under kallenavnene «mini-Trump» og «The Mooch», har sagt i løpet av tiden ved roret.

Hetset presidentens stabssjef

Flere av dem rettet seg mot tidligere stabssjef for Donald J. Trump, Reince Priebus. Den rutinerte republikanske politikeren mistet jobben etter en lengre tid der flere medier rapporterte om uenigheter innad i Det hvite hus.

Disse kom til overflaten da Scaramucci, en mann som Priebus, ifølge The Atlantic, opprinnelig hindret ansettelsen av, fikk jobben som pressesjef.

- Han er en jævla paranoid schizofren. En paranoid fyr.

(Kilde: The New Yorker)

- Fisken stinker fra hodet og ned. (et ordspill på at når ledelsen ikke fungerer, så går det galt med resten av organisasjonen. red. anm)

(Kilde: CNN)

- Når jeg tvitrer og nevner Reince’s navn, tror alle at jeg anklager ham. Det er fordi de vet hvem som lekker informasjonen. (om medienes dekning av hvorvidt Scaramucci mistenkte Priebus for å lekke informasjon fra Det hvite hus)

(Kilde: Scaramuccis Twitter-bruker)

- Noen brødre er som Kain og Abel (hvis sjalusiforhold ledet til Bibelens første drap. red. anm.)

(Kilde: CNN)

Gjorde narr av Bannon

Den tidligere Breitbart-sjefen Steve Bannon forlot jobben sin for å jobbe med Trumps valgkampanje.

Så overtok han den nyopprettede stillingen som sjefstrateg for USAs president, hvorpå han ble beskrevet som «verdens nest mektigste mann» av Time Magazine.

Anthony Scaramucci ser imidlertid ikke ut til å være imponert.

I forrige uke ringte han opp en New Yorker-reporter, for så å implisere at Bannon var en selvopptatt person som først og fremst jobbet for seg selv, og ikke presidenten.

- Jeg er ikke som Bannon. Jeg forsøker ikke å suge min egen penis.

(Kilde: The New Yorker)

Om ordbruken rettet mot Priebus og Bannon:

Anthony Scaramucci brukte ikke lang tid på å kommentere New Yorker-oppslaget basert på hans uttalelser rettet mot Reince Priebus og nevnte Bannon.

Først skrev han følgende:

- Av og til bruker jeg fargerikt språk. Jeg vil avstå fra dette i framtida, men jeg kommer ikke til å slutte å kjempe for Donald Trump og hans agenda.

(Kilde: Scaramuccis Twitter-bruker)

For så å følge opp med denne meldingen:

- Å stole på en reporter var en feil. Det skal ikke skje igjen.

(Kilde: Scaramuccis Twitter-bruker)

Om sine egne ansatte:

Kort tid etter ansettelsen, begynte Anthony Scaramucci en krig mot lekkasjene som har kommet fra Det hvite hus.

Her mistenkte han blant annet sine egne ansatte i kommunikasjonsstaben.

- Jeg skal sparke dem alle. Det er sånn jeg skal gjøre det. Enten så slutter du med lekkasjene, ellers får du sparken.

(Kilde: Washington Post)

- Jeg spør de folka om å ikke lekke noe, men de klarer ikke å styre seg.

(Kilde: The New Yorker)

Om Donald J. Trump:

Forfatteren William Cohan, en venn av Scaramucci, omtalte i forrige uke Det hvite hus’ daværende pressesjef som en Trump i miniatyr.

Her påpekte Cohan likhetene de to imellom. Dette i form av både håndbevegelser og ansiktsuttrykk.

Selv om han har levert kraftsalver mot flere av sine nye kollegaer, skrøt 53-åringen en rekke ganger av sin sjef.

- Han er et genuint herlig menneske.

(Kilde: pressekonferanse holdt etter ansettelsen)

- Jeg kan navngi to fisker som ikke stinker. Meg og Trump.

(Kilde: CNN)

Om seg selv:

Før han fikk jobben som pressesjef, hadde «The Mooch» en suksessrik karriere som finansmann. Så fulgte han opp den med å samle inn penger for politikere.

Blant disse var Mitt Romney, en av Donald J. Trumps argeste rivaler, og Scaramucci har tidligere kritisert eiendomsmogulen ved flere anledninger.

Da han ble Trumps pressesjef, understreket den New York-fødte 53-åringen at disse synspunktene ikke lenger betydde noe.

Han hadde entret arenaen for å kjempe for presidenten.

- Mine politiske synspunkter har ingen betydning.

(Kilde: Scaramuccis Twitter-bruker)

- Jeg er ikke her for å bygge merkevare på presidentens styrke. Jeg er her for å tjene landet mitt (en sammenlikning mellom ham selv med Steve Bannon, red.anm.)

(Kilde: The New Yorker)

- Ok. «The Mooch» dukket opp for en uke siden. Dette kommer til å ordne seg på null tid, ok.

(Kilde: The New Yorker)

- Jeg holder meg langt unna trøbbel.

(Kilde: CNN)

Trump benekter kaos

Fjerningen av Scaramucci skjer samme dag som president Donald Trump benektet at det er kaos i Det hvite hus.

I dagene etter at han ble ansatt har Trumps hvite hus framstått som enda mer kaotisk enn vanlig.

Scaramucci er den kortest sittende kommunikasjonssjefen i Det hvite hus’ historie. Allerede er ti sentrale personer i Det hvite hus forsvunnet fra sine stillinger.

Også på det personlige plan har det vært en kaotisk uke for 53-åringen.

For en uke siden fødte kona hans Deidre Ball Scaramucci parets andre barn. Ektemannen var selv i i delstaten Vest-Virginia med Donald Trump, og gikk altså glipp av sin egen sønns fødsel. Like før, mens kona var gravid i den niende måneden, søkte hun også om å få skille seg fra den nå sparkede kommunikasjonssjefen.

(Dagbladet): At en vare er dyr, betyr ikke at den nødvendigvis er bedre enn noe som er langt billigere. Ta for eksempel Dagbladets test av tortillas i forbindelse med den klassiske fredagstacoen, der den billigste var best i test.

Når det kommer til vin, er det ikke slik at vinen trenger å være dårlig selv om den er billig – noen ganger kan man gjøre skikkelige knallkupp og finne en fantastisk vin til en god pris.

Og noen ganger burde man faktisk velge den aller billigste vinen, skal vi tro den prisbelønte, engelske vinkelneren Mark Oldman som blant annet har skrevet boken «How to Drink Like a Billionaire».

- Mer for pengene

Sommelieren forteller til den engelske avisa The Independent at han vet mange automatisk ser på den billigste vinen på vinkartet. Og så flytter man ifølge Oldman blikket videre på vin nummer to eller tre, for ikke å virke gjerrige.

- Restaurantens vinansvarlige vet at det er vinen som er nummer to eller tre på lista som selges ut raskest. Han har kanskje satt en vin det er mange flasker av på en av de plassene, eller kanskje enda verre: Han har satt opp prisen på vin to eller tre. Potensielt kan jo da dette være den dårligste handelen du gjør, sier Oldman til avisa.

Ifølge sommelieren gjør man altså en bedre handel dersom man kjøper den billigste vinen på menyen, mye fordi mange gjester kvier seg for å kjøpe den billigste fordi de synes det er pinlig.

- Da får du mer for pengene, sier han.

- Uforståelig avgiftsstruktur

Knut Espen Misje er sjef for vinkelner-landslaget, og har jobbet med utviklingen av landets fremste utdanningstilbud innen vin de siste 14 årene. Han er ikke enig med Oldman at man skal velge den billigste vinen på menyen av flere grunner.

- Først og fremst fordi det norske avgiftssystemet, især alkoholavgiften, gjør at de rimeligste vinene blir uforholdsmessig dyre i forhold til de fleste andre land rundt oss. Det betyr at hvis en vin for eksempel koster 120 kroner på Vinmonopolet, så er det en veldig liten del av denne prisen som er verdien på vinen fra produsenten, sier Misje til Dagbladet.

Han forteller at hvis man legger på en femtilapp så vinen koster 170 kroner, øker verdien på vinen fra produsenten til omtrent det dobbelte.

- Dette gjelder også for vinene som restaurantene kjøper inn. Det betyr at de rimeligste vinene du får kjøpt på restaurant også lider av denne til dels uforståelige og usosiale innretningen i avgiftsstrukturen.

Det betyr at det er på de billigste vinene man i tillegg til høye avgifter betaler mest i forhold til prosent, fordi det er høyest salg i denne kategorien.

- Det er verdt å passe på de mest berømte og kostbare vinene, i denne kategorien varierer prisingen veldig fra restaurant til restaurant.

- Bedre systemer og rutiner

Men når Oldmans tips ikke funker i Norge, hva gjør man? Velg en restaurant med et vintilbud og en vinambisjon som reflekterer din egen ambisjon og interesse for vin, er rådet fra Misje.

- Internett gjør vinpriser relativt lett å sjekke, og det er verdt å vite at ulike restauranter har meget ulike prisstrategier for de ulike prissegmentene. Restauranter med god kunnskap om vin, sommelierer og ambisiøse eiere har ofte valgt ut produsenter og viner som står for kvalitet, forteller sjefen for vinkelner-landslaget.

Disse stedene har ifølge Misje gjerne bedre systemer og rutiner som sikrer at vinene serveres på rett temperatur og til passende mat.

- Ikke minst at vinen serveres i gode og egnede glass. Alle disse faktorene har stor innvirkning på hvor god opplevelse du får med de vinene du kjøper.

Spør om hjelp

Er du på restaurant og ikke vet helt hva du skal bestille, og er redd for at du ikke liker vinen du får uansett prisklasse, anbefaler sommelier Thomas Sommerin Hoff at du spør og forteller hva du liker.

- Slik får man ikke bare viner som kelneren eller sommelieren liker av egen smak. Vi er alle forskjellige, og liker ulike stiler på vin og mat, sier Hoff.

Han forteller at gjestene alltid vil kunne få ekstra hjelp av en sommelier eller en kelner dersom restauranten har dette, og at man da vil få en vin innenfor det prissjiktet man ønsker.

Og har man god peiling, kan det hende man kan gjøre en ekstra god vin-deal ifølge Hoff.

- Restauranter kan gjøre gode og rimelige innkjøp ved å besøke vingårder og kjøpe inn selv. Pris på vin avhenger veldig ofte av produsent og område, som betyr at noen viner nesten har oppnådd «kultstatus». Disse vil derfor prises høyt, som for eksempel noen viner fra Ribera del Duero i Spania og enkelte Burgund-viner fra Frankrike.

Les også:

Snur du på krona? Sjekk disse ti gode vinene for under hundrelappen
Eller har du kanskje mye penger til overs? Her er fjorårets dyreste vin
Tror du all pappvin er dårlig? Polets billige fikk terningkast seks

(Dagbladet): Mordet på moteikonet Gianni Versace for tjue år siden har vært gjenstand for mange rykter.

Likevel har kjæresten Antonio D’Amico (58), som var den som fant Versace død, vært taus.

Men tv-serien «American Crime Story», som kommer neste år, har gjort at han bryter tausheten.

- Det har vært skrevet og sagt så mye om mordet, og det har vært tusenvis av gjetninger, men ikke et spor av sannhet, sier D’Amico til den britiske avisen The Observer.

Skutt på kloss hold

D’Amico hadde vært sammen med Versace i femten år, da moteskaperen ble skutt den 15. juli 1997.

Klokken var rundt ni om morgenen da det skjedde. D’Amico satt og drakk kaffe på verandaen utenfor Versaces hus i Miami Beach da han hørte skudd.

Sammen med butleren gikk han for å undersøke. Foran inngangsdøren til hjemmet fant de Versace. Han var drept med to skudd på kloss hold.

- Jeg så Gianni som lå på trappa med blod rundt seg. I det øyeblikket ble alt mørkt. Jeg ble dratt unna, jeg så ikke mer, sier D’Amico.

Han var tidligere klesdesigner på Versace sport. I «American Crime Story: The Assassination of Gianni Versace» blir D’Amico spilt av musiker og skuespiller Ricky Martin.

Det er særlig scenen der han finner kjæresten skutt, som D’Amico reagerer på.

«Latterlig»

- Bildet av Ricky Martin som holder kroppen i armene sine, er latterlig, sier Antonio D’Amico.

Han synes scenen minner om en etterlignelse av Michelangelos Pietà, der Maria holder den døende Jesus i armene sine.

- Kanskje det er regissørens kunstneriske frihet, men det var ikke slik jeg reagerte, sier D’Amico.

Etterforskningen viste at det var seriemorderen Andrew Cunanan som skjøt den femti år gamle Versace. Han hadde drept minst fem personer inkludert Versace, og tok sitt eget liv ni dager etter drapet.

Stengte seg inne

Flere har spekulert på om Versace ble et tilfeldig offer, eller om han og Cunanan faktisk kjente hverandre og at mordet var planlagt.

D’Amico nekter for at Versace kjente drapsmannen. Selv forteller han at tragedien kastet ham inn i en depresjon som varte i årevis, der han stengte seg inne. Men han ville ikke ha psykologhjelp, slik mange rådet ham til.

- Hvorfor trengte jeg å fortelle noen andre om hva som hadde skjedd når jeg visste at jeg følte det slik fordi Giannis død rev meg i to? spør han.

Det var den avdøde moteskaperens søster Donatella Versace, som spilles av Penelope Cruz i serien, som tok over moteimperiet, sammen med broren Santo.

Mistet pensjonen

D’Amico skal ikke ha fått det som var testamentert til ham, ifølge The Observer, som skriver at D’Amico skulle hatt en månedlig pensjon på rundt 26 000 euro (rundt 250.000 kroner) og retten til å bo i Versaces hjem.

Men han orket ikke å kjempe for det.

- Jeg var i et mareritt, jeg følte ingenting og brydde meg ikke om noe… Huset, pengene… fordi det føltes falskt å ha forventninger til livet, sier D’Amico.

Han er ikke blitt konsultert i forbindelse med serien. Men han sier at Ricky Martin gjerne kan ta kontakt for å få mer innsikt i hvordan forholdet egentlig var.

Vil gi Ricky Martin råd

- Det handler om å få vite de små tingene om et forhold… For eksempel var Gianni så organisert og fokusert på jobben, men i privatlivet var alt rotete. Han kunne forlate badet i kaos. På et punkt måtte jeg bare si «nok». Og når det gjelder matlaging, han kunne ikke en gang koke et egg, sier D’Amico.

Han klarte å komme seg ut av depresjonen og fant kjærlighet på nytt i 2005. I dag lever han et enkelt liv på landet i Nord-Italia, og har begynt som klesdesigner igjen.

- Jeg vil alltid være forbundet med Gianni som en person som jeg elsket i mer enn femten år, sier D’Amico.

(Dagbladet): Margareta Wallenius-Kleberg har gjennom sine 79 år blitt et ikon i svensk travsport. Hun er innlemmet i både svensk travsports Hall of Fame, og er nominert til å komme inn i USAs Hall of Fame. Hun er også svensk travsports hedersambassadør.

Livet har ikke alltid vært lett for forretningskvinnen. Hennes yngste sønn døde nemlig i en alder av 24 år etter lengre tids alvorlig sykdom.

- Min yngste sønn ble svært syk. Han var syk i to år før han gikk bort. Jeg bodde mye hos ham da han var på sykehuset. Han var bare 24 år, ferdig med utdanningen og alt. Men slik ble det. Han var kjempedårlig, sier Wallenius-Kleberg til Expressen.

Rederiarving

Til avisen forteller 79-åringen om sitt nære forhold til mange av hestene hun har eid, og at de hjalp henne gjennom sorgen.

- Jeg fikk hele sykehuset til å følge med på trav. Klokka halv ti om kvelden ble det vist trav på tv, og det vet jeg hjalp sønnen min veldig mye. At noen skulle gjøre det bra, eller noe. Det hjalp veldig, sier hun.

Wallenius-Kleberg har to barn, Jonas og Anna, som begge er involvert i rederidriften hun arvet etter sin far. Ifølge næringslivsavisa Veckans Affärer var hun i 2016 god for fem milliarder svenske kroner.

Big Noon

I mange år har hun drevet Sveriges fremste oppdrettervirksomhet. Familien eide også fenomenet Big Noon. Han hadde sin storhetstid under krigen, og gjestet blant annet Bjerke travbane.

Ifølge Travmuseet kom publikum i tusentalls for å se hesten på travbanen.

- Han var en helt utrolig hest å ha med å gjøre. Han var så snill og grei på alle måter, og en av mine aller første favoritter, sier Wallenius-Kleberg til siden.

- Hvor finner du energien til alt? spør Expressen.

- Hos hestene, sier 79-åringen, enkelt og greit.

Paris og Los Angeles har lenge knivet om lekene i 2024, og IOC har erklært at begge byer er fullgode kandidater. IOC-president Thomas Bach fikk nylig gjennomslag for at den byen som ikke får de lekene skal tildeles lekene i 2028 i stedet.

I stedet for å la det være opp til kongressen i Lima i september, som opprinnelig tenkt, ble man enige om å forhandle om hvem som skal ha hvilke leker, og nå er det oppnådd enighet.

– Vi erklærer at det nå er vårt mål å være vert for lekene i 2028, og at det er oppnådd enighet om en vertsbykontrakt, bekreftet Los Angeles-søkerkomiteen mandag, noen timer etter at Los Angeles Times sprakk nyheten.

Los Angeles har hele tiden vært mer positivt innstilt enn Paris til tanken om å vente til 2028, og mandagens avtale overrasker ingen.

Som ventet

– Vi er dumme om vi sier nei til å arrangere lekene i 2028, sa LA-borgermester Eric Garcetti så sent som forrige uke.

Likevel trengte byen å forsikre seg om at økonomiske avtaler inngått med tanke på 2024-lekene fortsatt vil gjelde når lekene kommer fire år senere.

Ifølge uttalelsen fra Los Angeles-søkerkomiteen har IOC gått med på å forskuttere midler som følge av en forlenget planleggingsperiode, og legge til rette for ulike idrettsrelaterte aktiviteter i byen i perioden før OL.

IOCs bidrag skal være i størrelsesorden 1,8 til 2 milliarder dollar.

Avtalen må formelt godkjennes av byrådet i Los Angeles og av USAs OL-komité. Det ventes å skje i løpet av august.

Tredje gang

Både Paris og Los Angeles blir vertsby for tredje gang. Paris hadde sommerlekene i 1900 og 1924, Los Angeles var vertsby i 1932 og 1984.

Paris får altså arrangere OL akkurat 100 år etter forrige gang, mens Los Angeles blir vertsby for tredje gang 96 år etter den første.

Lekene i 1928 blir imidlertid første sommer-OL i USA siden Atlanta-lekene i 1996, altså et gap på 32 år. Det blir også de første lekene i USA overhodet siden vinterlekene i Salt Lake City i 2002, et fravær på over et kvart århundre.

(NTB)