– Vaktselskapet ringte og meldte om at de hadde sett tre menn på overvåkingskameraer som brøt seg inn i en konteiner på terminalen for så å lesse tyvegodset over i biler, sier operasjonsleder Rune Hekkelstrand i Oslo politidistrikt til NTB.
En 20 år gammel mann er pågrepet. Politiet leter etter de to andre med hundepatrulje i området.
– Vi har funnet veldig mye gods på stedet, så mye at vi ikke får plass til det i våre mindre politibiler, fortsetter han.
Politiet har funnet om lag hundre Apple-datamaskiner som tyvene har prøvd å få med seg.
– Hvordan de visste om konteineren blir bare spekulasjoner, men det er neppe tilfeldig at de har vært akkurat der på det tidspunktet, sier operasjonslederen.
To av tyvene flyktet. To biler står igjen på stedet.
Politiet meldte om hendelsen på Twitter klokken 6.11 søndag.
– Jeg er ikke akkurat noen liten gutt, og da får man av og til høre det. Det er ikke hyggelig, og man blir lei seg når man får sånne kommentarer, sier Hoksrud til NRK. Han trekker spesielt fram en kommentar rettet mot ham:
«Frp pisser på sine velgere med å plassere to menn i helse- og omsorgskomiteen som ikke er i stand til å ta vare på egen helse». Han sier videre at folk må slutte å hetse hverandre.
– La oss heller diskutere politikk og politiske saker. Så lar vi det andre være, fortsetter Hoksrud.
KrF-leder Knut Arild Hareide forteller om lignende opplevelser.
– Med min kropp finner jeg ofte ordet «pingle» i kommentarfeltet. Da knytter de min kropp opp mot noe som ikke har med kroppsfasong å gjøre, men hva slags gjennomslagskraft jeg har i politikken, sier han.
Han viser til en episode hvor han stilte i en debatt med et bredt slips. Da var en av kommentarene: «Det slipset til Hareide er jo bredere enn ham selv».
De siste årene har mange politikere vært åpen om hetsen de opplever på sosiale medier. I stor grad har dette vært rettet mot kvinnelige politikere, som Hadia Tajik (Ap) og Trine Skei Grande (V).
Når hverken Arbeiderpartiet eller Høyre ønsker å gjøre klima til en stor sak i valgkampen, er årsaken både taktisk og knyttet til tunge realiteter oljelandet Norge står overfor. Taktikken først. Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre vinner velgere på klima- eller miljøspørsmål. Snarere kan stor vekt på disse spørsmålene bidra til å sende velgere i retning av de grønne småpartiene, enten der er MDG, SV eller Venstre. Og på den andre siden lurer Fremskrittspartiet i sivet. Hvis talsmenn for Ap eller Høyre ytrer seg på en måte som gjør at støtten til oljenæringen trekkes i tvil, så vil Frp være klar til å høste velgere som uroer seg for endringer i politikken.
Høyre og Arbeiderpartiet er dessuten enige om hovedlinjene i klima- og energipolitikken og dette er derfor heller ingen konfliktarena dem imellom. Det er også en politisk realitet at begge partier ønsker at klima og olje skal ligge i hver sin «boks», og begge vil vente med å åpne denne vinduskonvolutten så lenge det går. Det er altså ikke vanskelig å forstå at de to store og regjeringsbærende partiene foretrekker at det snakkes minst mulig om klima foran valget.
Men både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg vet at de som potensielle regjeringssjefer etter valget ikke vil kunne skygge unna realitetene. Nå foran valget bør de begge legge taktikkeriet til side og bruke sine posisjoner til å fortelle velgerne hvor de står og hva de vil gjøre for å møte en trussel som stadig kommer nærmere.
Denne sommeren har gitt nyheter som viser hvordan klimatrusselen slår imot oss. Skogbranner, issmelting, flom og uvær minner oss om at klimaendringene er reelle og skjer nå. Samtidig akselerer det grønne skiftet; lanseringen av Teslas 3-modell og Storbritannias vedtak om stopp for fossilbiler er to eksempler på at omstillingen vekk fra den fossile energiens tidsalder er i full gang.
Alvoret understrekes for eksempel i en ny studie, som viser at risikoen for at temperaturstigningen innen dette århundrets slutt vil oversige to grader er meget stor. Det er bare 5 prosent sjanse for at vi holder oss under dette målet, ifølge studien som er publisert i Nature Climate Change. Vi vet mye om følgene, i form av dramatisk endrede livsvilkår for mennesker over hele verden.
Vi vet altså hva som må gjøres, og våre politiske ledere har et stort ansvar: Overgangen vekk fra fossil energibruk må akselereres, både i Norge og globalt. Dette er fundamentale forhold. Både klimaendringer og omstillingen vekk fra fossilenergien vil i økende grad prege økonomi og samfunnsutvikling både globalt og i Norge – og dermed den politiske dagsordenen i neste stortingsperiode.
Klimapolitikken kan grovt inndeles i tre kategorier. Den første dreier seg om omstillingen av Norge i retning nullutslipp, klimakutt i transport, landbruk og industri. Forankringen i EUs felles klimapolitikk vil gjøre at oppsynet med klimapolitikken delvis outsources til Brussel, men beslutningene om hvordan det skal gjøres vil skje i Stortinget. Store kutt i sektorene som ikke er omfattet av kvotesystemet – altså i første rekke transport, landbruk og oppvarming – skal gjennomføres i løpet av de neste 12-15 årene. Dette blir krevende – ikke minst fordi det skal skje i en virkelighet hvor statens økonomiske rammer blir strammere fordi oljepengebruken må dempes.
Den andre handler om endring av petroleumspolitikken i en virkelighet der den fossile energiens rolle blir mindre. Både Ap og Høyre har i alle år gjort hva de har kunnet for å holde klima og olje fra hverandre – uten egentlige berøringspunkter utover messingen om at norsk gass erstatter kull i Europa. At vellykket klimapolitikk betyr lavere etterspørsel etter fossil energi er intellektuelt gradvis erkjent, men det har ikke satt snev av spor i den praktiske politikken. Dagens oljepolitikk ignorerer i realiteten klima som faktor, og det vil ikke kunne fortsette. Det er bare å se hvordan investorer og banker i økende grad stiller spørsmål ved klokskapen i fortsatte fossilinvesteringer.
Den tredje reiser spørsmålet om hvordan Norge kan gjøre størst mulig forskjell i Europa og verden; altså hvordan vi som et lite og rikt land kan bidra til at det globale grønne skiftet akselereres. Omstillingen går for sakte. Paris-løftene er for veike, og heller ikke det som ble lovet foran Paris følges opp av OECD-landene, ifølge en ny studie gjengitt i Nature.
Debatten om den internasjonale innsatsen har ofte havnet i en grøft der konflikten har stått mellom tilhengere av kvotekjøp ute og klimakutt hjemme. Men det er gjennom internasjonalt og europeisk samarbeid – og investeringer – at farten på omstillingen kan økes.
Derfor er det urovekkende at Jonas Gahr Støre uttaler seg slik at han blir oppfattet som utydelig når det gjelder forankringen av den norske klimapolitikken i EU. Samarbeidet med EU om kutt i sektorene utenfor kvotesystemet gir den norske klimapolitikken et helt nødvendig anker, men den skaper også arenaer der en Støre eller en Solberg kan ta initiativ for å spille på lag med våre naboland.
Norge er på mange måter i en særstilling og vi kommer ikke unna kapitalrikeligheten Oljefondet representerer. Å legge til rette for at mer norske penger investeres i det globale grønne skiftet er et ansvar som hviler på lederne for de to store partiene. Spørsmålet om Oljefondets investeringer i infrastruktur kjørte seg fast i byråkratisk motvilje, men må hentes frem igjen og gis en ny innpakning.
Sterk vekt på internasjonal innsats har passet det lille oljelandets interesser siden klimapolitikkens spede begynnelse. Regnskogsatsing og kvotekjøp har gjort det mulig å plassere klima i en boks og oljeproduksjon i en annen, samtidig som samvittigheten har vært holdt hvit og ren. Det gode med vektleggingen av den internasjonale innsatsen ligger i erkjennelsen av at Norge, som et rikt oljeland, har et særskilt ansvar for å bidra. Nå handler dette ansvaret om å se etter alle tiltak og veier som kan hjelpe til med å akselerere overgangen, både globalt og i Norge.
Å ta globalt ansvar, og å tenke på kommende generasjoner, står sentralt i verdifellesskapet det norske samfunnet bygger på. Dette verdifellesskapet fordrer også at det handles rett og riktig, at atferden samsvarer med læren, med kunnskapen vi besitter. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg har begge makt til å gjøre en forskjell. De bør bruke den – ikke minst nå i valgkampen.
(Dagbladet): Republikanerne har både president Donald Trump i Det hvite hus og flertall i begge kamre i Kongressen etter valget i november i fjor. Men ting har ikke gått på skinner.
Denne uka tar Kongressen sommerferie uten å ha fått vedtatt en eneste stor sak. Republikanerne klarte ikke å bli enige om hvordan de skulle fjerne helsereformen Affordable Care Act – bedre kjent som Obamacare. De er overhodet ikke i rute for å reformere skattesystemet slik de ønsket. Og de er ikke i nærheten av å få laget en omfattende infrastrukturplan, slik de planla. Dette var deres tre store prioriteringer.
- Republikanerne i Kongressen tar ferie mens de føler seg frustrerte, utslitte og skuffete over at den sjeldne muligheten til å vedta sin politikk blir kastet bort, skriver NBC News.
- Taper
Trump dro selv fredag på en 17 dager lang ferie til golfanlegget sitt i Bedminster i New Jersey. Samtidig blir han og valgkamporganisasjonens hans etterforsket for å ha samarbeidet med russiske myndigheter om å påvirke fjorårets valg i en stadig voksende skandale.
- Vi kommer til å vinne så mye at dere vil bli lei av å vinne, sa den daværende presidentkandidaten, Donald Trump, i februar 2016.
Men selv om partiet har kontroll over alle de viktigste posisjonene øverst i det politiske USA, synes ikke Republikanernes velgere at de vinner.
Hele 46 prosent av partiets velgere mener de har tapt i viktige spørsmål. Bare 42 prosent synes partiet vinner, ifølge en ny meningsmåling fra Pew Research Center, omtalt i Washington Post.
I hovedsak er det nesten bare nominasjonen av Neil Gorsuch som ny høyesterettsdommer som trekkes fram som en betydelig seier. På de fleste andre områder ser det langt dårligere ut.
Og mens oppslutningen om Trump også synker på meningsmålingene, begynner flere andre republikanere å posisjonere seg for å kjempe om Det hvite hus ved neste presidentvalg i 2020. Det er usedvanlig tidlig ettersom Trump bare har vært president i et drøyt halvår.
- De ser svakhet i denne presidenten. Det er ikke en hyggelig bransje vi er i, sier den republikanske senatoren, John McCain til New York Times om situasjonen.
- Vi må gjøre et forsøk på befri det republikanske partiet fra Trump, og konservatismen fra trumpismen, sier den konservative redaktøren for The Weekly Standard, William Kristol, til avisa.
Han forteller at han har startet uformelle samtaler for å starte en «Komité for ikke å gjenvelge presidenten».
AKTUELL: Senator Tom Cotton. Foto: Win McNamee/Getty Images/AFP Vis mer
Flørter med pengegivere
Trumps egen visepresident, Mike Pence, er blant dem som har tatt flere grep som observatører mener kan tolkes som at han posisjonerer seg for å bli USAs neste president.
Flere av rådgiverne til Pence har ifølge New York Times allerede begynt å gjøre tilnærminger mot potensielle, republikanske pengegivere og gjort det klart at planlegger å stille dersom Trump ikke stiller til gjenvalg. Han har også blant annet opprettet sin egen komité for pengeinnsamling, Great America Committee.
AKTUELL: Senator Ben Sasse. Foto: REX/Shutterstock Vis mer
Mange i etablissement-fløyen i det republikanske partiet legger heller ikke skjul på at de ønsker Pence.
- For noen er det av ideologiske grunner. For andre er det av stilistiske grunner. Det er en utmattende mengde ustabilitet, kaos og dysfunksjon rundt Trump, sier den republikanske kongressrepresentanten, Charlie Dent, til New York Times.
Til Iowa og New Hampshire
Senatorene Tom Cotton og Ben Sasse kan også være i ferd med å posisjonere seg. Begge har allerede besøkt Iowa – den viktige delstaten som holder det første nominasjonsvalget.
AKTUELL: Ohio-guvernør John Kasich. Foto: AP Photo/Jay LaPrete Vis mer
Neste måned skal Cotton dessuten holde en fundraiser hvor folk betaler 5.000 dollar for en middag i New York.
Sasse har vært en av de skarpeste Trump-kritikerne i den republikanske leiren. Også han ser ut til å posisjonere seg før presidentvalget i 2020 ved å nærme seg republikanske pengegivere.
Samtidig vurderer Ohio-guvernør og tidligere presidentkandidat, John Kasich, en ny runde til New Hampshire, som også er viktig fordi den er blant de første til å holde nominasjonsvalg. Han var blant utfordrerne som ble danket ut av Trump i nominasjonskampen i fjor.
Siden har han blant annet gitt ut bok og forblitt en tydelig stemme i den amerikanske offentligheten.
Ulykken skjedde da en V-22 Osprey – en mellomting mellom et fly og et helikopter – forsøkte å lande på hangarskipet Ronald Reagan. 23 av de 26 som var om bord ble reddet opp av sjøen og søket har pågått etter tre marinesoldater som fortsatt var savnet.
Militæret forventer ikke lenger å finne de tre i live og har underrettet de pårørende. De vil imidlertid fortsette å søke etter omkomne.
Ulykken skjedde utenfor Australias østkyst, nord for Brisbane. Amerikanske og australske styrker har nettopp fullført en større militærøvelse sammen. Australias forsvarsminister Marise Payne opplyser at ingen australske soldater var om bord i flyet.
Det har vært flere ulykker med Osprey-fly de siste årene. Senest i 2015 omkom to amerikanske marinesoldater i en ulykke med en Osprey i Japan.
– Det har skjedd en frontkollisjon mellom to personbiler i 60-sonen, opplyste innsatsleder Kurt Ulven i Agder politidistrikt til Fædrelandsvennen.
To personer ble først betegnet som kritisk skadd og to andre som alvorlig skadd, ifølge avisen. Senere opplyste imidlertid Sørlandet sykehus i Arendal at en mann har moderate skader, en kvinne er lettere skadd mens en annen kvinne er uskadd. Den fjerde personen, en mann, har uavklarte skader.
Det satt én person i den ene bilen og tre i den andre.
– Et øyevitne har fortalt at en bil med én person kom over i feil kjørefelt. Denne bilen traff de andre bilen der det satt tre personer, sier innsatslederen.
Ifølge Agderposten ble en av de fire sittende fastklemt i kjøretøyet før redningsmannskapet fikk vedkommende ut.
(Dagbladet): Russiske Alexei Navalny (41) blir omtalt som president Vladimir Putins verste fiende og farligste motstander. Han selv tror det er 50 prosent sjanse for at han ender opp død for å snakke ut mot president Vladimir Putin, skriver CBS news.
Ettersom Navalny er Putin-kritiker er det dessverre ikke en bisarr uttalelse. Mange har lidd samme skjebne, uten at det kan knyttes direkte til Putin.
- Han er i fengsel fordi han er min bror Navalny er Russlands mest profilerte Putin-kritiker, og han vil utfordre Putin i det russiske presidentvalget i 2018. Egentlig er han offisielt utestengt fra stemmeseddelen.
I forbindelse med innspillingen av et Tv-program, CBSN: On Assignment, tilbrakte korrespondent Ryan Chilcote en uke med Navalny.
Hans anti-korrupsjonskampanje har medført at Navalny har fått kjenne på Kremlins vrede. Navalny har blitt dømt tre ganger over de siste fem årene, og i 2014 ble både han og hans bror dømt for underslag. De ble dømt til tre og et halvt år i fengsel.
Etter store protester mot dommen ble Alexeis dom suspendert. Broren Oleg forblir i fengsel.
Navalny føler seg ansvarlig for Olegs fengselsstraff, og mener at Kremlin gikk målrettet etter broren for å straffe ham for å snakke mot regimet.
- Det er 100 prosent, han er i fengsel bare fordi han er min bror. Det er den eneste grunnen, sier Navalny.
50 prosent sjanse for å bli drept Etter hvert som Navalny har blitt mer og mer kjent, har også volden mot ham økt. I fjor ble han angrepet av en paramilitær gruppe i Sør-Russland, skriver CBS. I år ble han nesten blindet da noen kastet et kjemisk fargestoff i ansiktet hans.
Navalny er sikker på at det kjemiske angrepet var regimets arbeid.
På spørsmål om hva oddsen er for at han ender opp i fengsel, svarer Navalny at det er Putin som bestemmer slike ting, og «at ingen forstår hva som foregår i hodet hans».
Men når spørsmålet handler om han tror han ender opp død, er Navalny ganske så klar:
- Vel, 50 prosent for at jeg blir drept, eller 50 prosent for at jeg ikke blir drept, sier han.
Putin-kritikere ender opp døde Noen av Putins mest kjente kritikere har endt opp døde eller i eksil, selv om det ikke finnes noen direkte bevis som binder Putin til en rekke mystiske dødsfall.
Alexander Litvinenko arbeidet som FSB-topp, før han hoppet av i 2000 og fikk politisk asyl i Storbritannia. Han døde 23. november 2006, etter å ha drukket te som var forgiftet med det radioaktive stoffet polonium-210 på et hotell i London.
Han skal ha blitt truffet av fire skudd av ukjente gjerningsmenn, som flyktet fra stedet i en hvit bil. Nemtsov ble fraktet til sykehus, men døde kort tid etter ankomst.
