bilindustrien

SANGTEKST: Dagbladet samarbeider med Bjørnson-festivalen om å kåre Norges beste sangtekst. En jury bestående av sanger Frida Ånnevik, professor Gisle Selnes og kulturredaktør Sigrid Hvidsten har valgt ut 30 låter leserne oppfordres til å stemme på ved å gå inn på db.no/sangtekst.

Denne spalten vil i sommer minne om låtene. Lars Vaular synger sammen med sin fetter Sondre Lerche på «Øynene lukket». Hva den handler om? «Det finst tusen grunner til å gå under/Eg vet at det é, en dårlig idé/Det finst tusen grunner til å gå under/Eg har øynene lukket, har øynene lukket,» synger Vaular, mens Lerche kommer inn med sitt refreng:

«Så blir det dårlig stemning/Og kunsten é og holde det ved liv/Så jævlig dårlig stemning/Skjærer gjennom luften som en kniv.» Hvor er vi? På en fest? Eller et nachspiel?

Det er vi i hvert fall i Frank «Tønes» Tønnesens sang «Eg går å legge meg», om verten som ikke blir kvitt gjestene sine. Han går og legger seg: «Ser naboane au he sløkt/Må’kje gløyma å sløkka her/Og låsa au; e så mye som ræge rondt nå/Skru av fjernsynet; heilt av!/Trykk på den knappen på sjølva fjernsynet/Sånn at det rauda lyset daua, den ja!» Og et oppgitt: «God natt! God natt! God natt!»

• Bjørnsonfestivalen og Dagbladet kårer den beste norske sangteksten etter 1945. Juryen har nominert 30 låter, som nå skal til folkeavstemning.
• Du kan stemme ved å klikke deg inn på db.no/sangtekst
• Vinneren av konkurransen kunngjøres på Bjørnsonfestivalen i Molde, fredag 8. september.

Gjørv-kommisjonen og andre rapporter avdekket at organiseringen av politiet rammer innbyggerne. Senterpartiet sverger til dagens organisering. At mange lensmannskontorer bare har åpent fire timer i uka er helt ok for Senterpartiet. At mange lensmannskontorer ikke makter å stille patruljer og drive etterforskning er også greit for Senterpartiet. Slik svikter Senterpartiet folks trygghet.

Forskjellene og kvaliteten i Politi-Norge har vært for store. Det har særlig rammet distriktene. Politireformen frigjør politikraft til operativ tjeneste, og etterforskningsmiljøene settes i stand til å løse de store og vanskelige sakene i hele landet. Det er blitt 1800 flere årsverk i politiet over hele landet. Tre nye topp moderne politihelikoptre er satt i bestilling. Dagens politihelikoptre er ombygget for å kunne skyte fra. 16 nye redningshelikoptre er under levering med langt større rekkevidde og lastekapasitet enn dagens Sea King. Politiets innsatspersonell har økt treningsmengden. 1000 politifolk er nå i stand til å håndtere skarpe situasjoner, en fordobling på fire år. Samtlige politidistrikter har fått pansrede kjøretøyer. Beredskapstroppen er satt på fem minutters beredskap og forsterket. Forsvarets helikoptre på Rygge og Bardufoss er satt på en times beredskap til støtte for politiet.

En rekke lovendringer er gjennomført for å forebygge terror. Politiet er gitt adgang til å benytte skjulte tvangsmidler, herunder dataavlesning av kryptert datakommunikasjon for avverging og forebygging av terror. For Høyre vil trygghet for innbyggere alltid være statens viktigste oppgave. Et trygt Norge forutsetter politiske partier som har kraft til å gjennomføre nødvendige endringer, og ikke bedriver fornekting av fakta og folkebedrag.

70-årsjubileet for splittelsen, også kalt «Partition», vekker blandede følelser. Opphøret av Britisk India, uavhengigheten fra de britiske koloniherrene, feires selvsagt. Men den etterfølgende delingen, som ble en religiøs og etnisk rensing, har skapt ondt blod som fortsatt strømmer friskt på subkontinentet.

En av framtidspessimistene er Salman Rushdie. Han utga den kritikerroste og prisbelønte romanen «Midnattsbarn» i 1981. Den handler om to av de 1001 barna som ble født den første timen etter den indiske uavhengigheten. De forbyttes etter fødselen; én vokser opp i en muslimsk familie, den andre i en hindu-familie. Derfor er de dømt til å bli fiender. Dette er en oppvekstroman som skildrer Indias nyfødte frihet og utvikling gjennom de håpefulle midnattsbarna.

Oppsummeringen etter 70 år? Den britiske avisen The Guardian har invitert en rekke indiske og pakistanske forfattere til å reflektere rundt 70-årsmarkeringen. En av dem er Salman Rushdie, tidligere fatwa-truet på livet av muslimer, i dag temmelig forhatt blant hindunasjonalister. Det er 36 år siden han utga «Midnattsbarn», romanen som kom 34 år etter frigjøringen.

«Nå føles boka som en halv rapport. Den andre halvdelen fortjener sin egen roman, men jeg er ikke rette person til å skrive den,» hevder han. Da boka utkom i 1981 var det mange som anklaget Rushdie for at den sluttet i en dyster tone.

Selv henviser han til at store deler ble skrevet under Indira Gandhis 21 måneder lange unntakstilstand på midten av 70-tallet. Men han insisterer på at han ga et glimt av håp: «Når jeg ser på de siste sidene i romanen nå, føles de nesten absurd optimistiske.»

Grunnen til at 1981-optimismen i dag oppleves som absurd, ligger i polariseringen mellom et stadig mer islamistisk Pakistan og en tilvarende økt hindunasjonalisme, «Hindutva», i India, det siste representert ved nåværende statsminister Narendra Modis regime.

Modi er populær og har mange følgere på nettet som Rushdie har ertet på seg ved å kalle dem «Modi Toadies» (toady betyr spyttslikker). Det begynte med at han støttet en protestaksjon blant mer enn 40 indiske forfattere mot «økende intoleranse og angrep mot ytringsfriheten». Foranledningen til aksjonen var drap og lynsjing av folk som kritiserte hindunasjonalisme, forbud mot å spise oksekjøtt o.l.

Rushdie ble møtt med en storm av netthets og svarte med følgende twitter-melding: «Her kommer Modi Toadies. FYI, Toadies: Jeg støtter ingen indiske politiske partier og er imot alle angrep på frie ytringer. Frihet er mitt eneste parti.»

I The Guardians 70-årsmarkering avslutter han med en erkjennelse av at indiske velgere ikke går imot regjeringens politikk: «Midnatts barnebarn er visst fornøyd med tingenes tilstand. Og det er den pessimistiske konklusjonen på bind to i den indiske historien.»

Valkampen er i gang. Stadig fleire av dei sentrale politikarane er på banen for å overtyde veljarane om at nett dei har dei rette svara. Men kva er spørsmåla? Spørsmål som vil vere avgjerande for neste generasjon, men som er relevante for folk flest også her og no?

Vi ser ei verd i endring. Vi treng då politikarar som møter dei store utfordringane som vi ser kome. Utfordringar som strekkjer seg utover segway, «norske verdiar» eller ulv. Som fagforeiningsleiar vil eg her peike på tre saker der det trengst modige val og tydelege svar:

1. Politikarar av alle fargar snakkar stadig om satsing på kunnskap, om omstilling, og om teknologi. Det skal skapast nye og framtidsretta arbeidsplassar. Men likevel flaggar vi ut ei rekkje viktige og sentrale oppgåver, også i offentleg sektor.

På kort sikt kan det nok vere både billegare og meir effektivt å outsource, men på lang sikt er det samfunnsøkonomisk skadeleg. Både norske bedrifter og samfunnet blir tappa for konkurransekraft. Politikarar og leiarar i private og offentlege verksemder må spørje seg om ein mogleg, kortsiktig økonomisk gevinst er viktig nok til å ofre norske kompetansemiljø og arbeidsplassar, samstundes som ein svekkjer tryggleiken og mister kontrollen.

Det trengst mottiltak. Det handlar ikkje om proteksjonisme, men om konkurranse på like vilkår. Utdanning er også på dette området nøkkelen. Og dessutan: systematisk samarbeid mellom utdanningsinstitusjonar og næringslivet.

Vågar norske politikarar å legge rammer for at det i framtida skal satsast på kompetansebygging, ikkje på kompetansedumping?

2. «Grøn omstilling» er blitt eit begrep dei fleste politikarar smykkar seg med. Skal Noreg klare å byggje ny industri, som er heilt avgjerande om vi skal klare å behalde velferdsordningane våre, så må det omstilling til.

Kan dagens politikarar våge å tenkje like offensivt som politikarane gjorde på 1960- og 1970-talet, då vi skapte oljeindustrien? Då blei det i startfasen tatt viktige val som har fått betydning for den velstanden vi har i dag. Vågar dagens politikarar å stikke fingeren i jorda og innsjå at vi nå må gå frå ei industriepoke og starte på ei ny? Og vil vi sjå politikarar som i staden for «visjonære slagord» kan legge fram ein truverdig strategi for ein ny klimavennleg industriæra for landet vårt?

3. Noreg har vore eit land med små skilnader og stor tillit. Evna til å kombinere sosial og økonomisk likskap med konkurransekraft og produktivitet er ei av våre sterke sider, og som mange andre land strevar vi med å forstå. Vi har klart dette mellom anna takka vere eit tett samarbeid mellom stat, arbeidsgjevar og fagrørsla – trepartssamarbeidet.

Denne grunnmuren må forsterkast og fornyast. Vi ser no nye utfordringar med nye forretningsmodellar i den digitale økonomien som knapt kjenner landegrenser, og som avdekker manglar ved dagens ordningar. Difor treng vi no politikarar som vågar å kjempe for arbeidsplassar og arbeidstakarrettar også i den digitale økonomien.

I ei verd der demokratiet blir utfordra og er under press i fleire land, er deltaking i politikk og samfunnsliv heilt avgjerande. I så måte spelar fagrørsla – ikkje minst den partipolitisk ubundne delen – ei viktig rolle. Unio-forbunda og medlemmene har forventningar og krav på ei rekkje område til alle politiske parti!

De siste årene har Preikestolen, Lofoten og noen norske turmål opplevd en rekordartet vekst i antallet besøkende.

Tidligere har ikke naturforvaltningen i Norge trengt å ta høyde for at 80.000 mennesker uten fjellerfaring skal ta selfie på en gråstein – drøyt fem timer fra nærmeste toalett eller parkeringsplass. Men så oppdaget verden Trolltunga.

Den store økningen i antall turister medfører noen nye problemstillinger knyttet til besøkshåndtering. På noen få turmål gjør dagens store besøkstall situasjonen krevende. Stiene er dårlige som følge av mange besøkende, og det er begrensete fasiliteter for parkering, toalett- og søppelhåndtering.

De siste årene har det blitt en fast sommertradisjon å lese om konfliktene mellom lokalbefolkning og turister i Lofoten og om avføring på kirkegårder, kunstgressbaner og strender. Skal norske turmål forbli attraktive, er det nå nødvendig med en investering i tilrettelegging for å håndtere søppel, naturforvaltning og sikkerhet langt bedre enn i dag.

Ordningen Nasjonale turstier ble i vinter tildelt 7,5 millioner kroner over statsbudsjettet, og denne våren fulgte Sparebankstiftelsen DNB opp med en tildeling på ti millioner kroner.

Behovet for tilrettelegging på noen turmål er udiskutabelt. I den første tilskuddsrunden for Nasjonale turstier, søkte 32 fjell- og turmål om støtte. Potten på 7,5 millioner kroner strakk ikke til. 28 turmål meldte inn prekære behov og fikk avslag, deriblant flere i populære Lofoten. Bare Gaustatoppen, Kjerag, Trolltunga og Preikestolen nådde opp, og støtten de mottok gikk hovedsakelig til stiutbedringer.

Samtidig omfatter ideen med Nasjonale turstier mer enn å utbedre stislitasje. Nasjonale turstier henter inspirasjon fra Nasjonale turistveier, der kombinasjonen av kunst, god arkitektur og spektakulær natur har skapt attraksjoner mange vil oppleve.

Økt tilrettelegging og forbedret infrastruktur vil sørge for at turmålene forblir attraktive, og samtidig, gjort riktig, kan tilretteleggingen gjøres så attraktiv at den vil ha en kraft som får enda flere besøkende ut i den norske naturen. Ideen kombinerer dermed både friluftsliv, folkehelse, naturvern, kunst og arkitektur.

Paradokset ved høyere attraksjonsverdi og bedre tilrettelegging, er økt besøk. Prestholtstien på Hallingskarvet er et eksempel. Stislitasje fra tusenvis av fjellstøvler var i ferd med å påføre naturen ved foten av Hallingskarvet uopprettelig skade. Ved hjelp av tilskudd og dugnadsinnsats ble stien steinsatt. Besøkstallene ble femdoblet.

Til tross for at antallet turgåere på få år økte fra 7000 til 35.000, er jorderosjonen og stislitasjen mindre etter steinsettingen. Samtidig forteller turistnæringen at det ikke meldes om færre besøkende på de andre turmålene i området.

I tillegg til at steinsettingen alene er godt naturvern, er det mye god folkehelse og mye god verdiskapning for lokalmiljøet at nesten 30.000 flere turgåere bruker den 6,5 kilometer lange «sherpastien» Nasjonale turstier kan gi flere gjester på norske turmål, og samtidig ivareta naturkvalitetene for turister og fastboende bedre enn i dag. Samtidig kan det bidra til færre redningsaksjoner.

I fjor ble det rapportert om nesten 50 redningsaksjoner ved Trolltunga. Utmattete turister, uten utstyr og forutsetning for å gå den ti timer lange turen, måtte reddes ut av frivillige, lokale redningsgrupper.

Ønsket om å nå fram til den fotogene steinblokken drøyt ti kilometer og 1000 høydemeter fra startpunktet, er sterkt hos mange. Må man snu, har man lite å komme hjem med. Det blir få «likes» hvis man ikke når helt fram. Bygger man derimot en pausebu halvveis inn mot Trolltunga, kan det bli et turmål som er attraktivt nok for mange av dem som underveis innser at turen blir for lang.

Pausebua eller utsiktsplattformen må da ha være så spektakulær at den er gjev nok til at det er greit nok å snu ved den. Resultatet kan bli flere fornøyde turgjester og færre oppdrag for Odda Røde Kors.

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen har uttalt at han mener Nasjonale turstier kan bli en like stor suksess som Nasjonale turistveier.

I regjeringens reiselivsmelding står det at ordningen kan redusere risiko og ulykker – og samtidig ivareta naturgrunnlaget og øke verdiskapningen.

Samtidig er det ingenting ved Nasjonale turstier som skal ødelegge urørt natur.

Nasjonale turstier skal løse utfordringer knyttet til sikkerhet, naturvern og toalett- og søppelhåndtering. Målet med ordningen er å sette utvalgte turmål i stand til å tåle det store besøkstallet, og la lokale og tilreisende oppleve trygge fjellturer. Det er ingen grunn til at sommertradisjonen med å lese om de kaotiske tilstandene i Lofoten skal videreføres.

Manglende støtte til tilrettelegging i norske fjell har allerede medført at Moskenes kommune i Lofoten forsøker å hindre besøkende som vil nå toppen av Reinebringen, en av øygruppas mest populære fjellturer.

Videreføres støtten til tilrettelegging på populære turmål i framtidige statsbudsjett, er det forhåpentligvis en situasjon vi unngår andre steder i Norge.

(Dagbladet): Nord-Koreas statlige nyhetskanal KCNA melder at landet planlegger et missilangrep mot stillehavsøya Guam, ifølge Sky News og nyhetsbyrået AFP.

En talsperson for det nordkoreanske militæret sier at planen kan settes i verk på flere måter og at den vil bli satt i praksis «hvert øyeblikk» så fort Kim Jong-un tar en beslutning.

Guam er et amerikansk territorium i det vestlige Stillehavet. USA har militærbase på øya.

Trusselen kommer kort tid etter at FNs sikkerhetsråd i helga innførte de strengeste sanksjonene mot landet hittil. Trusselen kommer også kort tid etter at USAs president, Donald Trump, sa at trusler «vil bli møtte med ild og vrede».

Utviklet stridshoder

Tirsdag skrev Washington Post at Nord-Korea har utviklet kjernefysiske stridshoder som kan monteres på landets raketter, ifølge USAs militære etterretningstjeneste (DIA).

I sin årlige rapport som ble lagt fram tirsdag, konkluderer det japanske forsvarsdepartementet med at det samme kan være tilfelle.

Det fikk USAs president til å reagere.

- De vil bli møtt med en ild og en vrede som verden aldri har sett før, sa Trump i etterkant av nyheten, ifølge CNBC News.

En analytiker som spesialiserer seg på Nord-Korea sier til Sky News at landet er «godt på vei» med å nå sine mål om at et atomvåpen kan treffe det amerikanske fastlandet.

- Det er rett å si at det er spørsmål om tid før de (Nord-Korea) treffer USA med en atommissil, sier kilden som ikke ønsker å bli navngitt til Sky News.

- Ikke nok erfaring

Likevel mener eksperter nyhetsbyrået AFP har snakket med, at Nord-Korea trenger ny teknologi for at atomtrusselen skal bli fullverdig.

- Jeg tror ikke Nord-Korea har nok erfaring med å teste missilene og de kjernefysiske våpnene til å kunne ha laget kjernefysiske stridshoder som er små, lette og robuste nok for en interkontinental ballistisk missil, sier Siegfried Hecker, ekspert på kjernefysiske våpen ved Stanford University, til AFP.

Hecker sier til nyhetsbyrået at Nord-Korea er lite forsynt av uran og plutonium, spesielt sistnevnte, som er foretrukket i interkontinentale ballistiske missiler. Eksperten mener at Nord-Korea har nok ressurser til å lage 20 til 25 atomvåpen.

USAs militære etterretningstjeneste mener derimot at diktaturstaten har opp til 60 atomvåpen på lager.

Men er det mulig å snakke med Kim? En hel verden stiller spørsmålet etter at FNs sikkerhetsråd i helga innførte de strengeste sanksjonene mot landet hittil. Eksportinntekter for en milliard dollar, 30 prosent av de totale eksportinntektene, vil forsvinne med sanksjonene, mener FN. Det svir. Men er det nok til å tvinge Kim til forhandlingsbordet?

Det er noe absurd med konflikten med Nord-Korea. Landet er lutfattig, og 70 prosent av befolkningen er konstant sultne fordi matrasjonene er for små. Økonomien i det kapitalistiske sør er 50 ganger så stor som i nord. Og landets BNP, størrelsen på økonomien, er halvparten av det amerikanere bruker på sine kjæledyr, ifølge The Economist.

Vi snakker altså om en økonomisk mygg, med en utsultet befolkning, som sprenger atomladninger og sender ut raketter, for å vise hvor stor og sterk den er. Om ikke lenge vil Nord-Korea være i stand til å sette atomstridshoder på raketter som kan nå USAs vestkyst, de kan trolig allerede nå Sør-Korea og Japan. Japan advarte i går i om at raketteknologien hadde nådd «et nytt stadium». Dermed har Kim nådd sitt mål; han er umulig å røre, ja, han er nærmest uovervinnelig. Det er ikke for ingenting Kim snakker om atomvåpnene som sitt «dyrebare, rettferdige sverd».

Og vil Kim gi opp dette sverdet, slik FNs sikkerhetsråd vil tvinge ham til, med sine nye sanksjoner? Neppe, er et understatement av et svar. Atomvåpen som kan true omverdenen er Kim-regimets ultimate sikkerhetsgaranti. Men sikkerhetsgarantien er videre. Nord-Korea har mer enn 10 000 konvensjonelle raketter som kan nå den sørkoreanske hovedstaden Seoul med sine 10 millioner innbyggere.

Det var derfor president Bill Clinton allerede på 1990-tallet skrinla planene om et militært angrep på Nord-Korea, da Lille-Kims far, Kim Jong-il, nettopp hadde fått makta i arv av sin far, diktaturets grunnlegger, Kim Il-sung. Clintons generaler meldte tilbake at et angrep på Nord-Korea kunne koste en million mennesker livet. Og da ser vi bort fra at krigen kunne spre seg til å involvere Kina, som for nesten alt i verden vil unngå å ha et forent Korea under amerikansk innflytelse og beskyttelse ved sin grense.

Fortsatt så er det sånn at USA ikke kan knuse Kim i et overraskelsesangrep uten at Kim rekker å gjengjelde angrepet før han dør. Det handler om sikkerhetsgarantien. Krig er altså for alle praktiske formål – bortsett fra den store usikkerheten som heter Trump – utelukket.

Vi er altså i en situasjon der bruk av makt er nærmest utelukket, med mindre Nord-Korea selv starter et massivt angrep. Og der diplomati har vist seg å være utilstrekkelig, på grensa til det ubrukelige. To ganger – på 1990-tallet og på 2000-tallet – har Nord Korea lovet å skrinlegge atomvåpenprogrammet i bytte med olje og blant annet mat. Og to ganger har landet jukset og løyet. Nord-Korea har en lang tradisjon i å få mye for ingenting, fra den tida da det kunne spille de kommunistiske stormaktene Sovjetunionen og Kina ut mot hverandre. Det kan ikke landet lenger gjøre.

Verden kan håpe på en avtale som begrenser det nordkoreanske atomvåpenprogrammet. Men det betyr i så fall at Nord-Korea tillates å drive utpressingspolitikk med løfter om ikke – på et eller annet tidspunkt – å videreutvikle sine atomvåpen og sine rakettprogrammer. For ånden er ute av flaska, og den er vanskelig å drive tilbake igjen.

Alle alternativer i forhold til Nord-Korea er dårlige. Den minst dårlige er trolig å legge press på Kim Jong-un, og samtidig gi ham minst mulig i forhandlinger. Det vil være et nederlag for verden hvis Kims «dyrebare, rettferdige sverd» kan brukes til utpressing av omverdenen. Det vil dessuten være et dårlig eksempel for andre potensielle atomvåpenmakter. Atomvåpen er Kims sikkerhetsgaranti, og nettopp derfor ubrukelige, som noe annet enn det.

• Real Madrid – Man. United 2-1 (1-0)

(Dagbladet): Real Madrid vant duellen mot Manchester United i UEFA Super Cup i den makedonske hovedstaden Skopje.

Dette var et møte mellom forrige sesongs vinner av Champions League og Europaligaen – og det var vinnerne fra «storebrorturneringen» som åpnet best.

Scoringer av Isco og Casemiro var nok til seier, og en redusering av Romelu Lukaku var ikke nok for United.

Begge lagene stilte tilnærmet toppet, men for Cristiano Ronaldo manglet hos spanjolene fra start. For United var kanskje det mest spennende at Nemanja Matic fikk starte sentralt på midtbanen.

Luktet offside

Det var de røde fra Manchester som var mest på hugget i åpningsminuttene og spilte seg nesten til noen halvsjanser.

Men så tok Real Madrid over og kontrollerte banespillet.

23 minutter var spilt da Real Madrid lykkes. En pasning fra Luka Modric i bakrommet fant overraskende nok Casemiro som sklei inn 1-0.

Tv-reprisen viste at brasilianeren trolig skulle vært blåst av for offside, men Casemiro lå helt på grensen til det lovlige.

United slet med å skape det helt store utover i omgangen, og Real Madrid hadde brukbar kontroll til pause.

Stillingen ved halv tid var 1-0.

Isco-show

Tendensen fortsatte også etter pause. Etter 51 minutter la Isco på til 2-0. Real Madrid rullet opp et fint angrep der Isco og Bale kombinerte fint.

Plutselig var Isco alene og satte ballen i mål.

- Snakk om rundspilling, oppsummerte Viasats Morten Langli på Twitter.

United fikk en supersjanse til å redusere bare minutter seinere, men på nesten utrolig vis klarte Romelu Lukaku å banke ballen over mål fra god posisjon etter en retur.

Redusering

61 minutter var spilt da Lukaku rettet opp feilen. Spissen var på plass etter en retur og satte inn reduseringen til 2-1.

Scoringen kom bare minutter etter at Gareth Bale var nær å punktere kampen med et skudd i tverrliggeren.

United framsto som et nytt lag etter reduseringen og presset på for utlikning i sluttminuttene. Innbytter Marcus Rashford var nære etter 90 minutter, men avslutningen ble reddet.

Kampen ebbet ut med 2-1 – der begge lagene fint kunne scoret minst ett mål til.

(procycling.no): Luke Rowe må belage seg på en lang periode uten sykling. Da broren til Team Sky-rytteren skulle drikkes ut stod rafting på agendaen. Det endte på uheldig vis for den 27 år gamle Sky-rytteren.

– Broren min Matt skal gifte seg, så jeg reiste med familie og venner i hans utdrikningslag, sier Rowe i en pressemelding fra Team Sky.

– På den første morgenen dro vi og raftet. Jeg hoppet ned i vannet, men landet i et grunt område på min høyre fot. Som syklist er jeg vant til småskader og sår. Men jeg merket med en gang at dette var alvorlig.

Resultatet var brudd i både skinnbeinet og leggbeinet på waliserens høyre side. Etter en vellykket operasjon er Rowe nå tilbake i Cardiff, og har startet rehabiliteringen.

– Det var et stort sjokk, og jeg vet jeg har en lang periode foran meg for å bli bra igjen.

– Støtten jeg har fått fra laget og spesialistene har vært fantastisk. Jeg vet jeg er i de beste hender. Det er fortsatt tidlig i prosessen, men å snakke med kirurgen om skaden og rehabiliteringen ga meg selvtillit. Nå skal jeg jobbe meg tilbake til sykkelen, og jeg er bestemt på å kjøre ritt igjen så raskt jeg kan.

Rowe var en del av Sky-laget som i juli sørget for at Chris Froome tok sin fjerde seier i Tour de France.

Artikkelen er levert av sykkelnettstedet procycling.no!

Mannen som er siktet for drapet på kvinnen som ble funnet død i en bil på Eidsvoll, vedgår at han er skyld i kjærestens død.

Tirsdag morgen ble en kvinne funnet død i en bil langs fylkesvei 33 i ved Feiring i Eidsvoll kommune. En 38 år gammel mann som var i bilen, er siktet for drapet.

Ifølge den drapssiktedes forsvarer, Per Ove Marthinsen, erkjenner mannen de faktiske forholdene, men ikke straffskyld for forsettlig drap, skriver NRK.

– Min klient er opptatt av å formidle at dødsfallet, etter hans vurdering, skyldes et uhell under et basketak som kom ut av kontroll, sier forsvareren til Romerikes Blad.

Forsvareren møtte sin klient på sykehuset tirsdag kveld.

– Asylsøker fra Iran

Den avdøde kvinnen er asylsøker fra Iran og bodde på Toten, ifølge NRK. Mannen er norsk statsborger bosatt i Oslo, men opprinnelig fra Iran. Han er ikke tidligere straffedømt.

Politiet har ikke villet kommentere forholdet mellom siktede og avdøde, men ifølge forsvareren var de to kjærester.

– De kranglet om kjæreste-ting. Min klient er dypt fortvilet og preget av saken. Han forstår at han har forårsaket at kjæresten er borte. Det er en jente han har vært glad i og som han hadde følelser for, sier Marthinsen til VG.

Basketak i bil

Politiet har omtalt drapsvåpenet som «en gjenstand», og flere har hevdet at kvinnen ble skutt, men forsvareren omtaler nå en kniv.

– Jeg oppfatter at hendelsen skjer der bilen ble funnet. Det er uklart hvorfor kniven var i bilen, men jeg oppfatter det slik at den lå i bilen. Det er snakk om en liten kniv, sier forsvareren til VG.

– Vi fikk melding i 6-tiden tirsdag fra vitner om at en bil hadde kjørt av fylkesvei 33 ved Feiring i Eidsvoll i Akershus. Da vi kom til stedet, fant vi bilen med en død kvinne i, og mannen som nå er siktet, sa politiadvokat Åsmund Yli til NTB.

Etterforskerne etterlyser vitneobservasjoner av en sølvgrå Ford Focus på fylkesvei 33 ved Feiring mellom klokken 3 og 6 natt til tirsdag.

Mannen blir fremstilt for varetektsfengsling i Nedre Romerike tingrett onsdag.

(NTB)