- Jeg kan ikke ta stilling til straffskyld, fordi jeg ikke husker hva som skjedde, sa 59-åringen da rettssaken startet i Øst-Finnmark tingrett mandag.
Han erkjenner at det må ha vært han som skjøt og drepte Pimsiri Songngam (37) og hennes sønn Petchngam Songngam (12).
Ekteskapet mellom de to var i ferd med å avsluttes da drapene skjedde i familiens hjem 29. august i fjor. Skuddene falt natta før mor og sønn skulle flytte inn i en leilighet som krisesenteret i Kirkenes hadde skaffet.
- Det er på det rene at ekteskapet var i oppløsning. De to hadde vært gift i om lag tre og et halvt år, og mye tyder på at det var tiltalte som tok initiativ til utflyttingen, sa aktor Torstein Lindquister i sitt innledningsforedrag.
Han antydet at økonomi og tiltaltes alkoholbruk ville bli sentrale tema under den ukelange rettssaken i Vadsø.
59-åringen er fortsatt sterkt preget av skadene han pådro seg
- Tiltalte har ikke hukommelse om hva som skjedde da de tre skuddene falt i fjor, men vil bidra så godt han kan til å opplyse saken, sa 59-åringens forsvarer Stein Rønning i retten.
Rød blokk i Danmark, som består av Socialdemokraterne, Det Radikale Venstre, Socialistisk Folkeparti, Enhedslisten og Alternativet, ville ha sikret seg 91 representanter i Folketinget dersom det hadde vært valg nå.
Det viser Ritzau Index, som er et vektet gjennomsnitt av de siste 15 toneangivende meningsmålingene i Danmark. Til ferskere målingen er, til tyngre blir den vektet i indeksen.
Statsminister Lars Løkke Rasmussens parti Venstre ville sammen med Dansk Folkeparti, Liberal Allianse og Det Konservative Folkeparti fått 48,6 prosent og 84 representanter, viser gjennomsnittsmålingen.
Socialdemokraterne er Danmarks største parti med en oppslutning på 26,7 prosent, mens Dansk Folkeparti får 18,2 prosent og Venstre får 18,1 prosent.
(Dagbladet): De fleste av oss har kjent på søtsuget som kommer snikende når du minst ønsker det – for eksempel midt i en streng diett.
Om psyken ikke er sterk nok, har man til slutt måttet krype til korset og løpt på butikken for å kjøpe seg en sjokolade eller kanskje litt smågodis. Men trodde du at det var bare din egen feil at søtsuget kom snikende?
Ifølge amerikanske forskere kan du nå puste lettet ut – for det er nemlig ikke din feil. Det finnes faktisk mat som får oss til å utvikle avhengighetsliknende oppførsel, skal vi tro studien som er gjengitt av svenske Expressen.
I studien rangerte 358 personer hvor problematisk de synes maten var fra et avhengighetsperspektiv, og ved hjelp av metoden «Yale Food Addiction Scale» rangerte de maten på en skala fra 1 til 7.
Da resultatene kom så forskerne en tydelig sammenheng: Prosessert mat, altså mat med tilsatt fett og raffinerte karbohydrater, er det vi har størst vansker med å unngå i dagliglivet.
På lista er det ti svært vanlige matretter vi kaster oss over, men som dessverre skaper avhengighet. Slik ser lista ut, med tiendeplassen først:
10. Fritert kylling:
Store mengder kalorier, fett og salt skjuler seg i fritert kylling. I flere land finnes kjeder som spesialiserer seg på fritert kylling, for eksempel Kentucky Fried Chicken.
Er du glad i fritert kylling kan du jo teste ut Sebastian Johnsen Skauens «Ramen Fried Chicken» fra en av 2016s beste kokebøker; Startpakken.
9. Bacon:
Dette er vel ikke noe sjokk, men bacon er faktisk blant den mest avhengighetsskapende maten vi får i oss. Grunnen til dette er et høyt innhold av mettet fett.
Hvem er ikke glad i ost? Smeltet, på brødskiva, på kjeks… Alternativene er mange. Men, ost inneholder store mengder fett.
Ifølge en annen forskning aktiverer faktisk proteinet kasein samme deler av hjernen som enkelte narkotiske stoffer. Kanskje ikke så rart man er glad i ost?
7. Kaker og bakst:
Et bløtkakestykke inneholder drøyt 234 kalorier per bit og bakes med store mengder sukker. Det er nettopp dette sukkeret som skaper avhengighet for kaker og bakst.
6. Brus:
Vi har jo hørt om det før, at sukkerholdig drikke som brus skaper en avhengighet. Derfor er det ikke så stor overraskelse at brus er på lista, mye takket være det høye innholdet av sukker.
Personer som drikker mye brus får et blodsukker som tilpasser seg det høye inntaket sukker. Det kan føre til en ond sirkel der man trenger mer brus for å orke å ta seg gjennom dagen. Lett-brus går ikke under kategorien her.
5. Cheeseburger:
Kjøttet, osten og brødet er tre avhengighetsskapende matretter slått sammen i én. Da er det ikke rart burgeren kommer med på topp ti-lista.
En cheeseburger inneholder rundt 500 kalorier, 22 gram fett og hele det anbefalte daglige inntaket av natrium.
4. Pommes frites:
Ved siden av cheeseburgeren er det ofte en porsjon pommes frites – disse herlige, friterte potetstrimlene.
Selv om de er laget av potet er de ikke særlig sunne, og er altså på fjerdeplass av de mest avhengighetsskapende matrettene, mye takket være salt og fett.
3. Is:
Sommeren er her for fullt hvert øyeblikk, og ikke overraskende kjenner vi ofte suget etter en is på de solrike dagene, om det så er saftis eller softis vi er på jakt etter.
Ikke overraskende er disse søtsakene på lista over den mest avhengighetsskapende maten.
«Jeg skal bare ta én liten bit til», tenker nok mange når de har en av disse søtsakene foran seg. Men brått er hele sjokoladeplata spist opp.
Disse tre søtsakene havnet hver for seg i undersøkelsen, men er satt sammen da de fikk omtrent samme poengsum.
1. Pizza:
Finnes det noen som ikke liker pizza? Denne retten er så avhengighetsskapende at den tar førsteplassen i studien, mye takket være kombinasjonen av karbohydrater og fett som får hjernen til å gå i spinn.
Deigen som dekkes av ost er blant den mest avhengighetsskapende maten. Dersom magen begynner å romle når du går forbi din lokale pizzeria, er det kanskje ikke så rart.
- Lykkerus
Birger Svihus, professor i ernæring ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, forteller til Dagbladet at det ikke er noe nytt at mat skaper en avhengighetsfølelse.
- Mat trigger belønningssystemet vårt, noe som betyr at man får en slags dopaminfølelse, altså lykkerus. Mat gir en positiv følelse av velvære, og man føler en trang til å kjenne på det igjen, sier Svihus til Dagbladet.
- MAT GIR EN POSITIV FØLELSE: Birger Svihus, professor ved NMBU, forteller at vi har en trang til å kjenne på den positive følelsen mat gir oss. Vis mer
Han forteller at noe av grunnen til at vi reagerer som vi gjør når vi spiser noen typer mat, er blant annet sukkeret.
- Den søtsmaken i munnen er avhengighetsskapende. Vi kan også si at det er en del smaker, for eksempel glutamat som er et smaksstoff som trigger umami, gir en positiv respons. Det betyr ikke at sukker eller mat med glutamin skaper avhengighet, men dette er smakens rolle, at maten får en positiv effekt.
- Ikke umulig å stå i mot fristelsen
Det er ikke bare sukker og glutamat som trigger avhengigheten vår, skal vi tro Svihus. Også smaken av salt gir oss en følelse vi har lyst til å oppleve igjen, i tillegg til protein. Ifølge forskeren er dette ting vi naturlig har fått lite av, og derfor fyller opp på en egen måte.
- Én ting er helt sikkert hvertfall: Avhengighet betyr ikke at det er umulig å stå i mot fristelsen.
Men kroppen tilpasser seg hva man spiser, og Svihus forteller at dersom man spiser mye søt mat, tilpasser kroppen seg til dette.
- Da vil jo dette bli normen. Er man avhengig av enkelte matretter, er det en idé å gradvis redusere salt og sukker, slik at kroppen tilpasser seg igjen.
- Kroppen søker mer søtning
Seniorforsker ved Nofima, Einar Risvik, forklarer at sansene våre fungerer ut fra prinsippet om kontrastforsterkning, altså at hvis du hele tiden sender samme signal, slutter hjernen å oppfatte signalet, den krever endring for å oppfatte at det skjer noe.
- Man kan forklare det slik at hvis er i et rom med mange andre, vil du ikke før du går ut og kommer inn igjen, oppfatte at det lukter innestengt. Hjernen vår ønsker å søke mest mulig kontraster. Derfor lyser også lystsenteret i hjernen opp hvis du ligger i en CT-skanner når du får positive sanseinntrykk, forteller Risvik.
Han forklarer at kroppen også gir oss et sterkere signal når vi får i oss kunstig søtning, enn da med vanlig sukker. Dette fordi kunstig søtning kan være opptil 800 ganger søtere enn naturlig sukker.
- Neste gang vi spiser noe søtt, vil kroppen søke mer søtning. Det blir ingen fest uten at det er litt mer enn sist. Spiser man godteri, vil man hele tiden søke det som er søtere, saltere og surere. Vi ønsker hele tiden litt mer, og da vil vi også søke å ta opp ting i større doser for å beholde den gode følelsen. Nå er kulturen slik at vi søker mer stimulering, sier forskeren, det være seg tv, musikk, mat, farger eller lukter.
- Nå er vi på det ekstreme
Og det er denne søken etter økt stimulering som kan beskrives som en avhengighet. Alt vi spiser og gjør søker mot noe kraftigere og tydeligere. Dette kan for eksempel forstås gjennom å se hva som har skjedd med filmklipping de siste 50 år, ifølge Risvik.
- MÅ TRENE OSS TIL Å BLI MINDRE AVHENGIG: Einar Risvik i Nofima forteller at vi blir mer og mer avhengig av stimuli i dag. Dette må vi trene oss nedover fra selv. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Nofima Vis mer
- Filmene på 60-tallet er klippet slik at man har sju minutter fra én vinkel, før man har fire minutter fra en annen. Man ser bare en samtale mellom to personer, for eksempel. Men i dagens filmklipping varer en scene bare noen sekunder før vinkelen byttes. Når man bytter vinkel får man større utslag i hjernen, og dette skjer også når vi spiser mat.
Dette viser akkurat det mennesket er skapt for: At vi hele tiden ønsker å stimuleres, jo mer desto bedre.
- Vi blir mer avhengig av stimuli i dag. For å bli mindre avhengig må vi trene oss nedover, slik at vi kan bli sensitivisert på et lavere nivå igjen. Akkurat nå er vi på det ekstreme, forteller Risvik.
Politidirektoratets statistikk for årets første fire måneder, som NTB har fått tilgang til, avdekker både positive og negative utviklingstrekk i kriminalitetsbildet.
Totalt ble det i årets første fire måneder anmeldt knappe 100.000 lovbrudd, en nedgang på 6,4 prosent sammenlignet med i fjor og en nedgang på 17,9 prosent i forhold til 2013. Nedgangen skyldes først og fremst færre anmeldte vinningslovbrudd.
– Hvert år i den siste femårsperioden har det vært nedgang i antall anmeldte lovbrudd, skriver Politidirektoratet (POD).
Tallene fra politiets straffesaksregister (STRASAK) avdekker imidlertid store forskjeller mellom de ulike kriminalitetstypene.
Overgrep mot barn
Antall anmeldelser av seksuallovbrudd, spesielt seksuelle overgrep mot barn, har økt kraftig både det siste året og de siste fem årene.
Sammenlignet med samme periode i fjor har det i årets første fire måneder vært en økning på 16,8 prosent.
Når det gjelder seksuell omgang med barn i alderen 14–16 år og seksuell handling med barn under 16 år, er økningen på 27 prosent siden i fjor og 206,7 prosent siden 2013. Antallet anmeldelser har økt fra 239 til 733 på fem år.
– Økningen kan blant annet knyttes opp til at enkelte politidistrikt har store internettrelaterte saker med mange fornærmede, skriver POD, og peker selv på flere årsaker til de dystre tallene:
* Økt avdekking av mørketall, men også reell økning.
* Gjerningsmenn når mange ofre gjennom internett.
* Økt fokus på seksuelle overgrep mot barn kan ha bidratt til flere anmeldelser.
* Flere barn og unge tok kontakt med politiet etter Kripos-kampanjen «Ikke alle hemmeligheter skal holdes».
Vinning stuper
Samtidig faller antallet anmeldte vinningsforbrytelser, som er den desidert største kategorien av alle lovbruddene, som en stein.
Antallet anmeldelser har falt kraftig både sammenlignet med i fjor og med 2013. Dette gjelder uavhengig av om bedragerier, som nå er trukket ut av statistikken for vinningskriminalitet, regnes med eller ikke. Med bedragerier holdt utenfor, er nedgangen på 41,5 prosent på fem år og 13,7 prosent siden i fjor.
POD er usikre på hva som er årsaken til nedgangen.
– Noe kan ha sammenheng med svingninger knyttet til markedet for omsetning av nye mobiltelefoner og andre elektroniske apparater. Samtidig har politiet hatt en betydelig satsing for å redusere vinningsforbrytelsene, heter det.
Satsingen vil fortsette, fremholder avdelingsdirektør Kristin Kvigne i PODs politifagavdeling.
– Vinningstyverier utgjør en stor del av hverdagskriminaliteten som folk utsettes for, og det er viktig at politiet fortsatt holder fokus på dette, sier hun.
Med drøyt 1.30 minutter igjen av ordinær tid sto det fortsatt målløst. Da dukket svenske Patric Hörnqvist opp og satte inn 1-0 via Nashville-målvakt Pekka Rinne. Minuttet senere fikk finalen sin andre svenske målscorer. Carl Hagelin satte inn 2-0 i åpent mål.
- Veldig spesielt
Pittsburghs seier er den femte i rekken. Ikke siden 1997-1998 (Detroit) har et lag vunnet Stanley Cup-tittelen to år på rad. Crosby ble MVP Sidney Crosby, Pittsburghs kaptein, ble kåret til finalens mest verdifulle spiller (MVP).
– Det er veldig spesielt å dele dette med denne gruppen med spillere. En god del av spillerne var med sist, men for de nye er dette veldig spesielt, sa Crosby.
– Dette var målet vårt på starten av året. Vi visste at ingen hadde forsvart seieren på lenge. Å gjøre det gir en veldig god følelse, fortsatte kapteinen.
Håndklær og supportereffekter regnet over isen da Pittsburgh-spillerne feiret seieren. Nashville hadde tradisjon tro allerede kastet flere fisk på isen gjennom kampen.
Annullert mål
– Jeg synes vi ble bedre og bedre gjennom hele sluttspillet og vi prøvde å gjøre det i finaleserien også, sa Crosby.
Matt Murray stoppet 27 skudd for Pittsburgh, inkludert fire avgjørende redninger da Nashville prøvde å gjøre mest ut av 3.28 minutter med overtall i den andre perioden.
Pekka Rinne i motsatt mål hadde på sin side 27 redninger på 28 skudd, og tapte kun for andre gang på hjemmeis i sluttspillet.
Nashville ropte på mål i den andre perioden da Colton Sissons skjøt i nettet etter en retur. Dommerne underkjente imidlertid målet med grunnlag i at de allerede hadde blåst da Sissons scoret.
STerroren i England, både Manchester og London preger naturlig nok nyhetsbildet. I kjølvannet av terror utført av muslimer ser vi en del mennesker og miljøer som forer hatet langt utenfor Englands grenser. I Norge har vi krefter som forer hatet mot muslimer, og vi har krefter som forer hatet mot jøder, homofile og kulturmarxister. Høres det kjent ut?
For alle som fortsatt husker terroren på Utøya og sprengningen av den norske regjeringens hovedbygning: Det er ikke lenge siden i noen sammenheng. Det er i grunnen altfor kort tid siden til å bli historieløs. Det var høyreekstrem terror. Er det derfor det får mindre plass?
Historieløshet er utbredt og farlig. Når man tegner det store stygge bildet av islam som en krigersk religion og alle muslimer som potensielle terrorister er man kraftig historieløs og perspektivløs. I London alene har det vært 148 terroraksjoner som IRA har stått bak. Jeg har sett kristendommen framstilt som en fredens religion i motsetning til islam. Da har man glemt både korsfarernes herjinger i Europa på vei til det hellige land, inkvisisjonen, heksebrenningene og Holocaust.
Når Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug oppfordrer til å kartlegge moskeer i Norge er det ikke fritt for at jeg tenker på den angsten som fortsatt sitter i ryggmargen på mange av medlemmene i det lille jødiske samfunn i Norge for å figurere med navn på lister. Slik kartlegging kan virke uskyldig. Men hva er hensikten? Og hvilke konsekvenser kan det få?
Det er rasjonelle grunner til å frykte terror utført av muslimer. Det er enda større rasjonelle grunner til å frykte terror utført av høyreekstreme i Norge. Tallene tilsier det. Det har vært flere aksjoner og flere døde etter høyreekstrem terror enn annen terror i Norge etter krigen. Langt flere.
Oppgaven vi har foran oss er å bekjempe frykten og all fryktspredning og alle som forer hatet samtidig som vi må forebygge terror. Den største terroraksjonen uten sidestykke på norsk jord etter krigen var det en hvit nordmann med høyreekstreme holdninger som utførte. I sitt manifest uttrykker han sitt hat mot dekadensen i samfunnet, mot forfallet. Og kampen mot kulturmarxismen. Akkurat dette er hovedbudskapet i en promo-film for en demonstrasjon i Fredrikstad 29. juli i år, organisert av Nordisk motstandsbevegelse. Jødene er naturligvis ikke utelatt som en del av «fienden». I filmen, representert ved amerikanske finansmannen og filantropen George Soros, presenteres han som den som finansierer «homolobbyen».
Vi forsøker å bekjempe mobbing i skolen. Ikke bare ved å ta mobberne, men ved å forebygge. Dersom vi ikke gjør det i samfunnet utenfor skolen vil arbeidet mot mobbing i skolen bli mye vanskeligere. Hvordan kan vi få troverdighet hos våre barn på at mobbing er uakseptabelt dersom vi aksepterer det i det offentlige rom? Å tillate en nazistisk organisasjon å marsjere i våre gater er det motsatte av forebygging. Noen tror på trykkoker-effekten. Dette er det ikke noen forskning som underbygger. Derimot er det forskning som sier at hat avler hat. Hatefull tale legitimerer mer hatefull tale.
Noen hevder at troll sprekker i sola. Metaforen skal bety at hatefulle ytringer og de som ytrer dem kan bli konfrontert dersom de kommer ut i det offentlige rom. All empiri tilsier at dette ikke medfører riktighet. Troll sprekker ikke i sola, de blir brune. Trolling får fram flere troll i solen.
Mange peker så ensidig på faren for terror fra muslimer at det er lett å neglisjere faren fra høyreekstremt hold. Det er så lett å le av våre hjemlige høyreekstreme når du ser dem dele ut løpesedler, henge opp plakater og klistremerker. To stykker står «vakt» med hvert sitt store flagg med organisasjonens pil-symbol. Det var akkurat det man gjorde da SA ble opprettet i 1920. Man lo av dem. SA var en paramilitær gruppe, opprettet av Hitler selv, som trakasserte politiske motstandere, jøder og folk flest.
I Weimarrepublikken, Tysklands første parlamentariske demokrati som varte i 14 år, var man så redd for en kommunistisk revolusjon at man ikke så noen annen vei. Faren fra fascister og nasjonalister ignorerte man i forhold til den kommunistiske faren. Man fryktet en kommunistisk revolusjon som den sovjetiske.
Det var mange fryktskapere som pekte på den bolsjevikiske fare. Det kulminerte med riksdagsbrannen i Berlin i1933. Man fikk plassert skylden på en nederlandsk kommunist, van der Lubbe. Dagen etter brannen fikk Hitler president Hindenburg til å proklamere unntakstilstand. På samme måte skal vi vokte oss vel for ikke å anerkjenne trusselen fra høyreekstremt hold i Norge i dag.
Å tillate en nazistisk organisasjon som Nordisk motstandsbevegelse å marsjere i Fredrikstad er risikosport. Å tillate dem å marsjere gir dem legitimitet. Å tillate dem å marsjere er å tillate dem å spre sitt hatefulle budskap, det samme budskapet som radikaliserte Anders Behring Breivik. Det samme budskapet som motiverte ABB til å sprenge og drepe med kalt blod. Mot «homolobbyen». Hva er det for noe? Er det de homofile? De som «finansierer» dem? Er det alle oss andre, samfunnet, som er altfor liberale? Hatefull tale mot homofile er kriminelt iht. Straffelovens §185.
Politiets jurister har visstnok vurdert søknaden om å marsjere og ikke funnet juridisk hold for å nekte dem. Organisasjonens nettside, frihetskamp.net, er ennå ikke prøvet for en norsk domstol. Mye taler for at den vil rammes av straffelovens §185 – hatefulle ytringer. Vi har ratifisert FNs konvensjon mot rasediskriminering i 1970 UTEN reservasjoner. Norge er ellers mån om å støtte opp om FN i det meste. Vi anser ofte FN-vedtak som internasjonal folkerett.
Kapittel fire i FNs konvensjon mot rasediskriminering stadfester Norges plikt til å forby organisasjoner som Nordisk motstandsbevegelse og deres propaganda. Selv om vi ikke har inkorporert hele konvensjonen i norsk lov er vi likevel forpliktet på et eller annet nivå, ettersom vi har ratifisert den. Det gir ihvertfall et juridisk rom for å nekte dem å marsjere i våre gater. Oppfordringen går til politiet om å trekke tilbake tillatelsen til å marsjere i våre gater, slik at de kan spre sitt hat mot ulike grupper, reelle som fiktive.
Hva tenker du når du hører ordet vise? Får du bilder av Gitarkameratene som synger sine mest populære hits? Eller dukker toner av Alf Prøysens «Så seile vi på Mjøsa» opp i bevisstheten? Eller kanskje du ser for deg unge og fenomenale Frida Ånnevik som mottar årets Spellemannpris? Samme det, – ei vise er så mangt! Vi som fronter visebevegelsen opplever at stadig flere deltar på våre konserter, arrangementer, åpne mikrofoner, ulike seminarer og treff.
DAGLIG LEDER: Audun Reithaug. Vis mer STYRELEDER: Per-Arne Brunvoll,. Vis mer
Viser er igjen en samlende kraft på grunnplanet, blant utøvere og visekunstnere nasjonalt. Ønske om samvær og diskusjon rundt tekst og melodi har blitt vekket på nytt. Ikke minst skyldes dette det engasjementet og all den innsatsen som våre regionledd legger ned. Kurs og seminarer knytter amatører og profesjonelle sammen og gjør at nye miljøer stadig dukker opp.
Nå står imidlertid Nordnorsk Viseforum overfor kutt i den symbolske økonomiske støtten som det har mottatt gjennom Kulturavtalen mellom de tre nordligste fylkene. Nedleggelse truer, og visefeltet er i opprør. Skal vi fortsette å lykkes i arbeidet med å løfte visebevegelsen som bidragsyter inn i lokalmiljøet og som samfunnsbygger, er vi helt avhengig av å ha et solid bein å stå på også i nord.
For hvem kan ellers fremme den nordnorske visekulturen? Den stilles ut på Rockheim og arkiveres på visearkivet i Oslo. Men eierskapet til dette særegne nordnorske kulturuttrykket må selvsagt ligge under bratte fjell og ved havet i det hjemlige landskapet. Nordnorsk visekultur må kunne få spire og gro. Ildsjeler må få møtes. De må få muligheten til å danne nettverk og finne inspirasjon for å holde det gående. Bare Nordnorsk Viseforum kan gjøre dette. De må også kunne sende visekunstnere ut på turné og etablere spillesteder langs en farbar turnérute i Nord-Norge.
Et siste tankekors er at Hordaland fylkeskommune nå er på offensiven og utreder muligheten for å etablere sitt eget Vestnorsk Viseforum. Andre steder i landet legges det nå til rette for at visefeltet skal få spille en ny og mer betydelig rolle i både det frivillige og profesjonelle kulturlivet. Fylkespolitikerne i Nord bør tenke seg om én gang til når det gjelder kuttet i støtte til Nordnorsk Viseforum. Visa og alle vi andre trenger også dem.
Du ser ei digital reklametavle på eit kjøpesenter, og tenkjer at du er jo faktisk litt svolten. På skjermen lyser det opp freistande tilbod med bilete av ferske, lekre matrettar frå restauranten like ved. Dersom du er kvinne, kanskje litt for feit, ser du bilete av ein fargerik salat med berre 299 kaloriar til kun kr. 99,- Dersom du er mann, viser skjermen deg bilete av store pizzastykker med rennande ost og eit spesialtilbod: Et alt du orkar for under hundre kroner.
For reklametavla veit faktisk kven du er. Øvst i ramma står eit kamera, kobla til ei datamaskin som sorterer folk etter utsjånad. Den analyserer mellom anna om du er mann eller kvinne, omtrentleg alder, kroppsbygnad, høgde, om du har briller eller ikkje, om du smiler. Difor får du i løpet av sekundar eit personleg tilpassa reklametilbod på tavla.
Dette er ikkje framtidsfantasiar. Dette vart avslørt i mai, då Dagbladet fekk eit tips frå ein kunde som hadde stått framfor ei slik digital reklametavle. Den var diverre defekt, noko hadde gått gale i computeren, slik at kodeteksten vart synleg på sjølve tavla – i staden for reklamane for Peppes Pizza. Tipsaren forsto dei rare meldingane, for han visste korleis algoritmar og digital ansiktstolking fungerer.
Denne veka kom nyheita om at det kan bli straffbart å dele ut «likar» på Facebook, altså å gje ein tommel opp for noko som er rasistisk eller på anna vis straffbart etter norsk lov. Problemet er då ikkje at du sjølv har slike meiningar, men at du ved å like ting andre publiserer på nett også er med på å oppmode til rasisme eller andre ulovlege ytringar. Alt du likar på Facebook blir nemleg vidareformidla til alle på venelista di, og dette kan juridisk bli sett på som om du samla dine 1000 nærmaste vener på torget og jublar for ein hatefull appell mot til dømes jødar.
For oss småparanoide datanerdar, som alt i mange år har hatt ein liten bit svart elektrotape framfor det innebygde kameraet på datamaskina vår, er reklametavler som les oss både sjokkerande – og ikkje overraskande. Tavla med Peppes-reklamen vart rett nok straks kopla ned, men debatten er ikkje ferdig: Vi lever i eit samfunn der mange veit stadig meir om oss. Det er faktisk ikkje Storebror Staten vi bør frykte mest i vårt land, der slit dei ulike instansar med så mykje feilslått datainvestering og manglande internkommunikasjon at dei ikkje har tid til å samankople alt dei veit om deg. (Det er difor folk med to amputerte bein må få fastlegen sin til å sende inn stadfesting tredjekvart år, slik at dei som steller med uføretrygd kan vera sikre på at folk ikkje har dyrka fram nye føter i løyndom, og dermed snyltar på felleskassa og oss som faktisk må jobbe.)
Nei, det er du sjølv som heilt frivillig gir frå deg informasjon. For kvar app du takkar ja til, om det er Rema 1000 eller fagforeininga di, finst ei lang liste over alt den kan gjera på datamaskina eller telefonen din. For kvar gong du søkjer etter noko på nett, blir data om dine ønskje og behov selt til relevante tilbydarar. Du melder om ein konsert du har sett, eller i verste fall om kva politisk parti du hatar. I desse dagar, fram mot september, går store deler av valbudsjetta hjå norske parti til digitale profileringsspesialistar. Har du likt ein video der snertne wannabe-budeier dansar på Karl Johan og vil ha gratis mjølkekurs? Bønder er særs «hot» og «in» denne valkampen. Så då kan du rekne med at alle parti er med i bodrunden, alle vil kjøpe meir info om deg, og sjølvsagt retten til å sende akkurat sin reklame i fleisen på deg neste gong du loggar på. Slikt er kanskje ikkje så farleg, vi har då trass alt eit demokrati der dei fleste ikkje kan unngå å få med seg eit motargument eller fem. Men i smalare saker, i saker som er mindre stovereine og dermed vanskelegare å fronte offentleg, der gir dei nye personaliserte kommunikasjonstriksa mykje makt – til få folk.
Meiner du at vår Høgsterett er kjøpt og betalt av sosialistar og farlege muhammedanarar, og at det vart bevist no torsdag då dei nekta ein stakkars martyr å leggje saka si fram på nytt?
Då er du kanskje mellom dei få som kan gle seg over vår vedunderlege nye, digitale verd. For folk flest i Noreg var Orwell gamaldags alt i 1984, men for deg gir Huxley framleis von.
