bilindustrien

Kjære Fawsi. Først og fremst, så respekterer jeg både innlegget ditt til Dagbladet og deg som muslim. Men jeg vil gjerne påpeke enkelte ting og komme med egne innspill.

Jeg er ei 17 år gammel jente som bor i Oslo. Jeg er tidligere muslim og oppvokst i en muslimsk familie.

Personlig er jeg ateist, og jeg tror på naturvitenskap. Det er ikke på grunn av terroren og islam i seg selv, men jeg vokste opp med muligheten til å lære om alle religioner, alle livssyn og alle muligheter for å leve et liv. Jeg er evig takknemlig for det norske samfunnet, jeg er også en god samfunnsborger, jeg er politisk aktiv og bidrar i samfunnet uansett hva. Men det gjør meg ikke til en nordmann, eller norsk. Det gjør meg til en person som gir tilbake til et samfunn som har gitt meg ei bedre framtid og muligheter.

Å føle seg dårlig over terrorisme og skamme seg, gir ikke mer sympati til deg fordi du er muslim. Terrorisme i seg selv skal man skamme seg over, uansett hva man gjør med livet sitt. Terrorisme som skjer på grunn av din religion, om det er tolket feil eller annerledes, er fortsatt terrorisme som skjer under islam uansett hvor mye du vrir og vender på det.

Det ser ut som om du selv setter deg selv i båsen «god muslim». Det er ikke en «god muslim» eller «god kristen», det er bare om å gjøre å være et godt menneske og ikke definere deg som noe spesifikt for å prøve å passe inn. Vær lykkelig og takknemlig for de mulighetene du har foran deg, og ikke bruk dine egenskaper om å være en god samfunnsborger som en måte å føle deg utelukket på.

Som en mann kan man ikke se på deg at du er muslim. Blir du diskriminert av at noen ser på deg, er det rasisme – og det er en annen sak. Men hvis du selv velger å introdusere deg selv om en muslim, må du tåle å bli reagert på, på samme måte som noen velger å introdusere seg selv som homofil. Det er mindretallets væremåte, og folk vil aldri reagere. Det betyr ikke nødvendigvis at man reagerer negativt, og hvis man reagerer negativt sier det mer om det mennesket enn om deg selv.

Kjære Fawzi, jeg vet at å være ung og muslim er en vanskelig sak, så ikke misforstå meg. Men stå opp for den du er, ikke forvent at alle tilpasser seg til deg. Du er i mindretall, du skal bli respektert, men som alle andre i et samfunn havner du i situasjoner der den respekten blir knust. Men jeg har troen på at du mer enn alle andre klarer å håndtere det.

Fortsett med å bidra i samfunnet!

Charlotte Rode, formann i Sarpsborg FpU, tar til orde for å beholde K-en og kristendommen i KRLE-faget i et innlegg hos Dagbladet.

Utgangspunktet for innlegget er Arbeiderpartiets landsmøtevedtak om å fjerne K-en i KRLE-faget. For ganske nøyaktig to år siden endret navnet på religionsfaget i grunnskolen seg fra religion, livssyn og etikk (RLE) til kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE).

I tillegg endret også Stortinget en formulering i læreplanen, hvor det nå står at omlag halvparten av tiden i faget skal brukes på kristendom.

Rode misforstår noe av Arbeiderpartiets landsmøtevedtak. Arbeiderpartiet ønsker å fjerne K-en i fagets navn, men det er også bare det de har foreslått – hittil. De har ikke foreslått å endre formålet for faget eller kompetansemål.

Kristendom har hele 22,5 prosent av kompetansemålene i religionsfaget på ungdomstrinnet. De ble ikke endret da navnet gikk fra RLE til KRLE.

Det betyr at kristendommen fortsatt vil ha størst andel av kompetansemålene. Arbeiderpartiet har heller ikke sagt noe om formuleringen i læreplanen om tidsbruk. Da kan vi anta at om lag halvparten av tiden fortsatt skal brukes på kristendommen. Fagets formål gjør det tydelig at religionsfaget skal ta for seg noe av det Rode ønsker. Faget skal blant annet gi kjennskap til kristendommen og kristendommens betydning for kulturarven for samfunnet vårt. Kristendommens betydning for kulturarven i Norge er derfor allerede tema i religionsfaget.

Rode snakker også om de kristne verdiene og dens plass i den norske skolen. Så vidt meg bekjent, så har Arbeiderpartiet heller ikke foreslått å endre Opplæringslova, hvor det i dag står at «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet.»

Kristne, men også humanistiske, verdier har sin plass i skolen. Hvis det er noen kristne verdier hun savner, må hun gjerne si ifra. Så, med forbehold om at fagets kompetansemål, fagets formål og Opplæringslova forblir som de er i dag, er det ingen grunn til bekymring for at kristendommen tas ut av religionsfaget om Arbeiderpartiet får viljen sin.

Rode blander også ulike kort i innlegget sitt. Hun ønsker at hennes barn skal konfirmere seg og gifte seg i kirken. Dette hører ikke hjemme i en debatt om religionsfaget i skolen. Religionsfaget skal ikke spille en rolle i hvordan ungdommer velger å konfirmere seg eller gifte seg. Religionsfaget skal gi en objektiv, kritisk og pluralistisk fremstilling av de ulike religionene.

Hvis Rode virkelig ønsker at hennes barn skal få en kristen oppdragelse, anbefaler jeg henne å delta i kirkens trosopplæringsarbeid. Kirken jobber for at barn og ungdom skal utvikle egen tro. Stortinget sa om trosopplæringsreformen de vedtok i 2003 at den «skal stimulere til bygging av egen identitet og forståelse av egen kultur og tradisjoner i et samfunn der innslaget av ulike tros- og livssynssamfunn blir stadig rikere».

Slik jeg forstår Rodes ønske for sine egne barn, faller dette inn under kirkens mandat, ikke skolens. Og er det noe vi ikke skal blande, så er det skolens og kirkens oppgaver.

Filmskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune skal lage tv-serie om 22. juli. Anders Behring Breivik vil ikke være en rollefigur i serien, selv om handlingene selvsagt er til stede.

Dette er deres rett som serieskapere. Historier må avgrenses og fokuseres, de kan ikke være alle ting for alle. Det er all grunn til å tro at den blir både vellaget, respekt- og smertefull.

Samtidig er det betimelig når Anki Gerhardsen i Aftenposten spør om alt vi har å si om 22. juli fortsatt bare er smerte, sorg og samhold, om vi er fastlåst i en velment berøringsvegring. Psykolog Pål Grøndahl avviser dette kategorisk i et tilsvar, og mener at massedrap er et så sjeldent fenomen at det ikke er mer å hente ved å grave i Breiviks psyke.

Ved å hoppe bukk over det viktigste, og med en påfallende reduksjonistisk tilnærming til hva kunst kan og skal være, bekrefter Grøndahl indirekte at Gerhardsen har rett.

For det handler ikke om å grave i massemorderens psyke, men om å erkjenne at ondskap ikke oppstår i et vakuum, om å imøtegå instinktet om å distansere seg, avfeie ham som et umenneskelig monster uten tilknytning til oss.

Kunstens oppgave er å vise hva det er å være et menneske, både i våre beste og verste stunder. Vise hvordan vi har vært i stand til å skape både «Mona Lisa» og ovnene i Dachau.

Vi trenger norsk kunst og historiefortelling som tør å spørre hva det er ved oss, som mennesker og samfunn, som har gitt grobunn for terroren. Som spør hvordan det nasjonale fellesskapet som har skapt rosetog, også har skapt utenforskap. Hvordan en velferdsstat også har skapt systemsvikt, hvordan mytologisert eksepsjonalisme har skapt kongelige nei, idrettstriumfer og tungtvannskamper, men også falske årsakssammenhenger og fiendebilder, og en altoppslukkende selvberettigelse.

Filmen «Der Untergang» møtte motbør for å gi Hitler menneskelige trekk, men samtidig gjorde den det umulig for oss å avskrive nazismen som noe som aldri kan skje igjen. Gus van Sants «Elephant» gjorde noe tilsvarende for skoleskyttere.

TV-drama, med mulighet for store rollegallerier og komplekse narrativ, egner seg ypperlig for slike historier, der sammenhengene er mange, sammenvevde og ofte mer antydet enn eksplisitte. «The Wire» ga oss med sine mange innfallsvinkler en forståelse – mer intuitiv enn intellektuell – av de komplekse årsakene bak det amerikanske samfunnets råtne indre.

Johnsen og Sletaunes serie trenger ikke være dette. Men vi kan ikke late som om slik kunst ikke trengs. Kunsten har en fordømt plikt til å ta opp stafettpinnen der forskning og kronikker ikke lenger kan ferdes, å ekstrapolere det universelle fra det unike.

Det handler ikke bare om ikke å glemme, det handler om å forstå.

Forstå at enten vi vil det eller ikke, så er massemorderen på Utøya uløselig knyttet til oss, og vi til ham.

Denne uka sendte regjeringen et forslag på høring om å forby heldekkende ansiktsplagg i barnehager og skoler.

Forslaget har fått bred støtte fra ulike hold, men Norsk studentorganisasjon (NSO) var raskt ute med sin kritikk. Det er en kritikk Fremskrittspartiet mener er helt grunnløs.

NSO mener forslaget er lite faglig begrunnet. Det trengs ingen forskningsrapport for å forstå at heldekkende plagg hindrer kommunikasjon og forståelse som er avgjørende i utdanningssituasjoner.

Heldekkende plagg vil på denne måten skape unødvendige barrierer mellom studenter og de ansatte. Det er derfor både forelesere og studenter vil omfattes av forbudet mot heldekkende plagg.

Det stilles også spørsmål ved hvordan et slikt forbud skal overholdes.

Fremskrittspartiet vil at dette skal være opp til den enkelte utdanningsinstitusjon. Det som er viktig er at studentene er gjort godt kjent med sanksjonene, for eksempel gjennom skolens ordensreglement.

Fremskrittspartiet er opptatt av at Norge er, og alltid skal være, et åpent samfunn. I et slikt samfunn burde det være en selvfølge at alle kan se ansiktene til hverandre.

Samtidig er det for Fremskrittspartiet klart at religiøse plagg som nikab og burka representerer verdier som er kvinneundertrykkende.

Dette er verdier vi ikke kan akseptere i våre utdanningsinstitusjoner.

(Dagbladet): 14. juni klokka 1.16 fikk politiet i London melding om en stor brann i en 24-etasjers høyblokk i Latimer Road – en gate i området North Kensington.

Dagen etter ble det første offeret navngitt, ifølge BBC.

Det dreier seg om Mohammed Alhajali – en 23 år gammel ingeniørstudent som opprinnelig flyktet fra krigen i Syria.

Mistet kontakten med broren

Alhajali bodde i 14. etasje, og skal ha blitt separert fra broren Omar da brannmenn forsøkte å evakuere den brennende blokka.

- De dyttet og dyttet oss, og jeg klarte ikke å snakke, jeg klarte ikke å se noe. Så ringte jeg ham, og han fortalte at han var i leiligheten, sier Omar Alhajali til BBC.

Videre forteller Alhajali at han spurte broren om hvorfor han ikke hadde kommet ut, før broren skal ha sagt følgende:

- Hvorfor forlot du meg?

Hørte høye smell

På det punktet i intervjuet, begynner Omar Alhajali å gråte. Han klarer ikke å snakke mer.

Så tar en venn av ham over intervjuet. Vedkommende sier at han snakket med den avdøde da brannen nådde leiligheten.

Samtalen ble imidlertid avbrutt – to timer etter at brannen først brøt ut.

- Han sa: jeg kan ikke snakke mer nå. Så hørte jeg høye smell, og jeg trodde at brannmenn hadde kommet seg inn i leiligheten, og at de bar ham, sier vennen i intervjuet med BBC.

Drømte om hjemreise

Den avdøde Alhajali var en førsteårsstudent ved University of West London.

I en uttalelse overfor NBC News understreket universitetet sjokket og sorgen over Alis bortgang.

Aktivistgruppa Syria Solidarity Campaign har uttalt at Mohammed Alhajali drøm var å en dag returnere til Syria og gjenoppbygge landet sitt.

- Mohammed foretok en farlig reise for å flykte fra krig og død i Syria, bare for å møte den her i Storbritannia, i sitt eget hjem, skriver gruppen i en uttalelse på Facebook..

For tidlig å spekulere i årsak

Hittil er 17 mennesker bekreftet omkommet i forbindelse med brannen.

Brannvesenet vet ikke hvor mange døde som ligger i den utbrente boligblokken i London.

Å søke gjennom bygningen vil ta flere uker.

Det er imidlertid ikke ventet at det blir funnet flere overlevende i Grenfell Tower, ifølge Londons brannsjef Dany Cotton.

- Omfanget og varmen fra brannen betyr at det ville vært et rent mirakel å finne noen i live, uttalte Cotton til TV-stasjonen Sky News torsdag.

Ifølge Cotton er det for tidlig å spekulere på årsaken til katastrofen.

- Farlige boforhold
Storbritannia vil inspisere tårnblokker over hele landet etter den dødelige brannen i Grenfell-tårnet.

Inspeksjonene kan involvere hundrevis av bygninger.

Londons borgemester Sadiq Khan har kunngjort at sjekker vil bli gjort på blokker under restaurasjon.

En beboergruppe i blokka har gjentatte ganger advart om brannfare i bygget.

Grenfell Action Group hevder en storbrann i bygget såvidt ble avverget etter et strømbrudd i 2013.

Ifølge gruppa ignorerte huseierne, som er bydelen Kensington og Chelsea, advarslene. De hevder at KCTMO, den lokale huseierorganisasjonen som driver de kommunale hjemmene, også ignorerte advarslene.

«Det er en fryktelig skremmende tanke, men Grenfell Action Group tror innstendig bare en katastrofe vil avdekke huseiernes og KCTMOs inkompetanse, og føre til en slutt på de farlige boforholdene og forsømmelsene av leieboernes helse og sikkerhet» skrev gruppa i en bloggpost i november i fjor.

Alle de 120 leilighetene i blokka er sosialboliger.

Poesi, humor, filosofi og provokasjon.

Hvor

Veronica Salinas og Beaivváš Sámi Nasunálateáhter i samarbeid med Hålogaland Teater, på Det Norske Teatret. Av: Veronica Salinas. Med: Sarakka Gaup, Amalie Eggen, Felipe Orellana, Mariama Slåttøy, Beatur, Taro Vestøl Cooper.

Regi

Jon Tombre.

TEATER: Den som hører ordet «vinduer» tenker kanskje på lys. Eller på luft. Eller på det glass som lukker luft ute. Kanskje på åpninger, passasjer, innganger og utganger, forbindelsene mellom ute og inne. Kanskje på å se og å bli sett, på innsyn og utsyn, på å være innestengt, skjermet, men samtidig utstilt, synliggjort, plassert i en ramme.

Alle disse assosiasjonene er naturlige i scenekunstkollasjen «Vinduer». At vinduet er både en åpning og et stengsel er en grunnforutsetning.

Muntlig poesi

Veronica Salinas’ korte, poetiske tekster setter stilbevisst og språksikkert sammen ulike former for muntlighet. Hun forener innflytelser fra slampoesi og rap, barnerim og visesang, nettoppdateringer og spontanblogging, i en kreativt utforskende språkføring som eksperimenterer med dialektord, slang, joik, metafor og vulgærprovokasjon. Noen av ordsammensetningene lyder som de kan ha begynt som misforståelser eller forvirring om faste uttrykk, men underveis blitt elegant forvandlet til egne vrier på det kjente (som «miste fjes»).

Denne språklige lekenheten gir friskhet til et innhold som med en mindre kompetent eller mindre reflektert tekstformers ord kunne blitt klisjéfylt. Resultatet fremstår som relevant, tankevekkende og humoristisk. Med korte (og ikke forstyrrende) unntak på samisk og engelsk, er norsk språket som brukes i forestillingen.

På ulike måter handler alle tekstdelene om å finne sitt perspektiv blant et mangfold av mulige perspektiver.

Luft og kontrast

I iscenesettelsen er ordene gitt den luft og den plass de trenger og fortjener. Jon Tombre bygger rom med ordene, ved ordene og rundt ordene. Det fysiske scenespråket er romlig bevisst og konsist koreografert. Bevegelsene er ofte stiliserte, like poetiske som i tekst, og andre ganger satt i lattervekkende kontrast til ordene.

Rommene som skapes er rom det er godt å være i, og den romlige bevisstheten er viktig også i Even Børsums scenografi. Innledningsvis kan den nok virke endimensjonal, i det at den består av en enkelt vindusvegg, stående i et (nokså diskret) kar for vann og gjørme. Etter hvert blir den brukt som vegg i et stadig voksende hus av menneskeskapte rom. Kanskje bør vi sammenligne det med et veksthus, et drivhus der lydene, kroppene og bevegelsene utgjør de øvrige tre veggene, og der opplevelser, ord, emosjoner og tanke dyrkes og kultiveres. Vindusveggen er en romdeler, men den er også, fordi den er gjennomsiktig og har åpninger uten glass, som skuespillerne kan bevege seg gjennom, et forbindelsespunkt og en passasjekanal.

Lysbruken (design: Paulucci Araujo Bakke) dirigerer blikk og bygger rom i rommet. Gjørme og maling forandrer den gjennomskinnelige flaten. Musikken blir motstemme og samtalepartner, stemningsforsterker og -utvider. Som skuespillere og som musikere fremfører aktørene ord- og bevegelsesmaterialet med nyansert presisjon.

KONSERT: Det beste med kveldens Susanne Sundfør-konsert er forsikringene om at høstens plate kommer til å bli annerledes, det vil si «back to basics» – og veldig bra om vi skal dømme etter smakebitene vi får fra scenen i Frognerbadet.

Comeback

Norwegian Wood gjør comeback i Frognerbadet etter en endagsfestival på Sukkerbiten ved Operaen i fjor, denne gang med utelukkende norske artister.

Skuffende få hadde valgt å tilbringe den fine sommerkvelden i Frognerparken, men det kan rette seg når festivalen fortsetter fredag og lørdag.

Stort band

Norwegian Wood lot en av de aller beste vi har avslutte første kveld. Og Susanne Sundfør (31) er ikke akkurat aleine på scenen, som hun var på Piknik i Parken for tre år siden. På et tidspunkt har hun ni musikere og korister i ryggen, med BigBangs rytmeseksjon (Olaf Olsen og Nicolai Hængsle Eilertsen) i midten.

Best aleine

Men – det er likevel nesten aleine, med en steelgitar eller et keyboard som eneste følge, eller med en gitar i fanget, hun skaper de beste øyeblikkene.

Hun starter også forsiktig, bak pianoet med en av sine aller beste låter, «Walls», og følger opp med «Dear John» - begge fra den ti år gamle debuten.

Hei, jubileum, altså!

Hun starter altså på topp, men når «White Foxes» rulles ut som tredje servering er det tydelig at det har vært en spillepause siden hun avsluttet en lang turné med en maktdemonstrasjon i Oslo Spektrum i september i fjor.

Skranglete

Det låter skranglete, og ikke så majestetisk som vi har hørt den før, men tar seg fint inn. Og – når «Accelerate» slippes løs på et stående og sittende publikum etter en halv time, sitter det mye bedre.

LIkevel er det altså nye låter som «Bedtime Story» (med et spark til Statoil), «Reincarnation» (med Sundfør på akustisk gitar) og ikke minst den knallgode, ferske singelen «Undercover» som står fram som gullet denne kvelden.

Her klarer hun aleine, eller nesten aleine, å berøre. Ikke minst kommer den flotte stemmen mer til sin rett. Synth-trøkket vi kjenner fra de siste platene inviterer ikke til de store følelsene på samme måte som da hun eide scenen i Oslo Spektrum sist høst. Utrolig nok låter det en smule tamt i all sin velde.

Det kjølige draget denne kvelden skyldes altså kke først og fremst Oslo-lufta, men diverse keyboards som fyller scenen med maskinell musikk.

Hva er det med Norwegian Wood?

I Spektrum spilte hun for 7500 publikummere. Denne kvelden var det ikke mer enn maks 1500 mennesker som møtte opp for å høre haugesunderens første konsert på en stund.

Hvorfor er det så vanskelig å få folk til å ta turen til det naturlige amfiet i Frognerparken, nesten midt i Oslo? Har Norwegian Wood et imageproblem, eller skyldes det bare at festivalen må bygge seg opp igjen etter fjorårets lite vellykte vri?

De to neste kveldene vil kunne fortelle mer om det.

Susanne Sundførs nye album, «Music For People In Trouble», slippes uansett 25. august. Det er all grunn til å glede seg.

• Sundfør gjør noen få konserter i Norge før hun «tar» Europa. I helga spiller hun på hjemmebane i Haugesund (Byfest1) og Hov i Søndre Land (Fjordflyt 2017), 28. juni er hun i Harstad og 5. juli gjør hun et soloshow i Foynhagen i Tønsberg. September og oktober er satt av til europaturné.

BISLETT (Dagbladet): Forventningene var store til stjerneskuddet Jakob Ingebrigtsen (16) på Bislett Games i kveld.

Men forventningene var på ingen måte for store.

Sandnes-gutten klarte nemlig kunststykket å overgå alle forhåpninger og forbedret sin egen verdensrekord for 16-åringer med tiden 3.56.31 på den engelske mila.

- Er det mulig? Det er helt vilt av en 16-åring, utbrøt NRK-kommentator Jann Post.

Superløpet kommer under tre uker etter at han ble yngste i historien til å løpe distansen på under fire minutter.

- Noe av det beste jeg har vært med på

Hans tidligere rekord var 3.58,07 og ble slått med solid margin i dag – selv om haren faktisk løp i veien for 16-åringen mot slutten av løpet.

Med andre ord: Han kunne ha løpt enda raskere.

- Det var helt sykt. Publikum var på hele veien. Det er noe av det beste jeg har vært med på. Det var en utrolig opplevelse, sier Jakob Ingebrigtsen til statskanalen.

- Jeg ville at haren skulle springe fortere eller komme seg langt vekk. Jeg hadde mer inne, sier stortalentet, som syntes haren løp for sakte.

Raste mot haren

Hele stadion reiste seg for 16-åring. Det inkluderte storebror Henrik Ingebrigtsen til tross for at han nå går på krykker.

- Han sprang godt over et sekund raskere enn jeg trodde han skulle gjøre, sier Henrik Ingebrigtsen til NRK, tydelig imponert og nesten litt sjokkert.

Han hyller sin egen lillebror. Like fornøyd er imidlertid ikke 26-åringen med harens innsats i rekordløpet.

- Jeg må unnskylde for at jeg ropte noen gloser da Jakob løp i haren. Han gjorde en idiotjobb. Mannen som får betalt for å hjelpe Jakob, sprang i ham. Han ble hindret av haren. Det er det verste som kan skje, sier Henrik Ingebrigtsen.

- Men Jakob kom seg videre og stoppet aldri. Jeg er ekstremt glad for at jeg fikk se dette her i stedet for å ligge i sykesenga i Finland, sier storebror.

Også Isabelle Pedersen (25) imponerte og satte ny personlig rekord med tiden 12,75,. Hun ble nummer tre på 100 meter hekk.