bilindustrien

Arbeiderpartiet relanserer seg hvert eneste år som et klima- og miljøparti i håp om at det skal bli en selvoppfyllende profeti. Noen har glemt å fortelle Arbeiderpartiet at en god klima- og miljøpolitikk ikke kommer av seg selv, men er noe som må kjempes for hver dag. All politikk handler om prioriteringer, og viljen til å prioritere viser mot og styrke. Det er en test Arbeiderpartiet fortsatt har tilgode å bestå.

Arbeiderpartiet har altfor mye å tjene på å være utydelig. Det er en lur strategi å la være å svare ja eller nei på konkrete spørsmål som kan støte vekk store deler av velgerne. Løsningen blir en mellomting – et løst standpunkt som alle selv kan legge hva de vil i. Det er ikke særlig populært å drive klimakuttpolitikk, og så lenge høye velgertall er viktigere enn kloden, vil klimapolitikken til Jonas Gahr Støre stå ved like.

Klima- og miljøpolitikk handler ofte om de store, abstrakte debattene, men vel så viktig er enkeltvedtak. Det nytter dessverre ikke bare å snakke pent om klima, miljø og grønt skifte. Når det kommer til det å sette arbeidsplasser opp mot langsiktige klimabehov, velger Arbeiderpartiet førstnevnte gang på gang. Det er ikke populært å si nei til stadig mer oljeboring, bensinbiler, kjøttspising og flyreiser, men våre barn vil takke oss dersom vi har mot nok til å prioritere framtida over nåtida.

Det finnes en allmenn oppfatning om at Arbeiderpartiet fører en ansvarlig og bærekraftig miljøpolitikk, men ingen har åpnet så mange oljefelt som Arbeiderpartiet. De har vært sterke forkjempere for oljeboring i LoVeSe, og ikke minst har de godkjent gruvedumping i Førdefjorden.

Global forandring er unektelig et problem, men det utgjør også et demokratisk problem når de viktigste drakampene er småpartienes ansvar. Hvis tro kunne flytte fjell hadde kanskje problemet vært løst for lenge siden, men det holder ikke i en verden hvor den globale temperaturen stadig er økende. Venstre skal love å alltid være forkjempere for en grønn og framtidsrettet politikk, men vi trenger de andre politiske partiene med oss.

Arbeiderpartiet er veldig flinke til å sette seg løst definerte mål. Det er enkelt å tenke seg hvor en skal ende opp. Det aller vanskeligste er å finne krefter til å komme seg dit. Arbeiderpartiet må begynne å føre en ansvarlig klimapolitikk, og fylle sine ord med handlekraft og reelle tiltak. Dagens politikk er ikke mer enn et spill for galleriet.

I snart ti år har vi i Leger Uten Grenser lansert en liste over glemte humanitære kriser. Det er kriser som rammer millioner av mennesker, men som ikke når avisenes overskrifter eller genererer virale videoer på sosiale medier.

I ti år har vi derfor utfordret mediene og spurt hvorfor noen menneskers lidelse er verdt mindre spalteplass enn andres? Hvorfor flommer norske medier over av banaliteter mens verden brenner? Hvilket rasjonelt nyhetskriterium er det som gjør det tvingende nødvendig å skrive 49254 saker om Donald Trump, og 117 om at 900000 mennesker har flyktet fra Sør-Sudan til Uganda – så langt i år?

Norske journalister og redaktører kjenner nyhetskriteriene og klikkratene, de vet hvilke forsider som selger bedre enn andre. Butikken må gå rundt, og den nye mediehverdagen har ført til mindre redaksjoner og færre journalister. Slik er det, og slik kommer det nok til å være. Enten vi liker det eller ei.

Omtrent samtidig som vi lanserte glemte kriser-prosjektet kom Facebook til Norge. Medielandskapet har forandret seg enormt siden da, og sosiale medier har endret måten folk får sine nyheter på. Tradisjonelle medier setter fortsatt dagsorden, men det formidles nå gjennom Facebooks algoritmer og filtreres gjennom folks egne valg, likes, delinger og handlinger.

Med andre ord, hvis det er riktig at folk flest faktisk vil vite mer om glemte kriser, så er det i dag ingen dørvokter i norske medier som hindrer dem. Og det er jo bra. Men blir folk mer eller mindre engasjert av det?

Vi gjorde nylig en undersøkelse som viste at bare to av ti har engasjert seg i en nyhetssak den siste uka. «Engasjement» ble her definert som å like, dele, kommentere eller skrive under på noe. Ganske overkommelig, med andre ord.

Så hvorfor uteblir engasjementet? Hvis du får nyhetene dine helt eller delvis servert gjennom sosiale medier, så lever du i en nyhetsmessig boble. I stedet for komplekse sammenhenger, usikkerhet og ærlighet, lever man i et selvvalgt ekkokammer av egne interesser, ofte skapt nettopp for å nøre opp under egne meninger og fordommer.

Jeg tror den følelsen vi oftest sitter igjen med etter 30 minutter i ekkokammeret er ergrelse, sinne, eller aller verst, håpløshet. Og håpløsheten er selvoppfyllende.

For hva er det vi faktisk klikker på? Hva er det som fanger interessen til oss mennesker? Ebolaepidemien ga enormt med klikk. Den kroniske krisen rundt Tsjad-sjøen gjør ikke det, selv om lidelsen er den samme. Faresignaler og frykt er altså høyt på lista. Sjokkerende utviklinger og dramatikk likeså. Sterke meninger og kontrovers kommer like etter, særlig av den typen man selv er totalt uenig i. Sittende fast i et slikt selvoppfyllende ekkokammer, er det ikke rart man må ty til en kattevideo av og til.

Og hvorfor kan vi så ikke bare fortsette å dele det som er hyggelig, mens vi holder det andre på avstand? Hvorfor skal vi egentlig bry oss om all elendigheten?

Svaret er ganske enkelt: Fordi det er våre medmennesker som rammes av disse krisene. Fordi mange menneskers overlevelse er avhengig av andres engasjement. Avhengig av at verden rundt bryr seg.

Ebolaepidemien i Vest-Afrika er et godt eksempel på at når verdenssamfunnet endelig innså alvoret, strømmet tiltakene på. For de som er glemt forblir nettopp det inntil noen ser deres vei. De forblir glemt fordi konkurransen i mediebildet er nådeløs, og fordi folk ganske enkelt ikke orker å forholde seg til mer lidelse.

Men når lidelseskvoten synes oppbrukt, er det viktig å huske på at vårt arbeid heldigvis ikke presenterer hele virkeligheten, bare noen av de verste delene av den. Vi kan ikke slutte å rette søkelyset mot humanitære kriser – de får altfor lite oppmerksomhet som det er. Selv om det kanskje gjør oss medskyldige i en overveldende forjævlifisering.

I dag presenterer vi som sagt fem glemte kriser. Men for å bøte på forjævlifiseringen, så skal vi også gjøre noe annet; vi skal lansere fem glemte framskritt. Fem viktige eksempler på at det nytter å bry seg, at ikke alt er håpløst. Med vilje og engasjement kan vi skape endring. Ifølge vår undersøkelse var det bare fire av ti som mente at engasjement i nyhetssakene hadde noen egentlig effekt. Vi vil vise de resterende seks at de tar feil. For hvis vi går sammen kan vi utrette det utrolige.

Ved hjelp av folkelig engasjement på starten av 2000-tallet greide vi å presse ned prisene på livsviktige hiv/aids-medisiner. I fjor tvang en kampanje støttet av 150000 mennesker fra hele verden legemiddelfirmaene til et dramatisk kutt i prisen på vaksine mot lungebetennelse. Den dødelige sykdommen kala-azar er nærmest utryddet i Bangladesh og i sterk nedgang i India. Antall barn som dør av malaria er betydelig redusert de siste årene, takket være økte investeringer, bevisstgjøring og økt kunnskap.

Disse historiene om framskritt har en viktig fellesnevner: De startet med folkelig engasjement. Folk gikk sammen, definerte et problem, organiserte seg og kjempet. Det skjedde ikke uten motstand – hva gjør vel det? Men resultatene står fast.

Sammenliknet med de glemte krisene ser vi at disse framskrittene om mulig gis enda mindre oppmerksomhet. Om det er noe som ikke skaper klikk, så er det vel gode nyheter. Nettopp derfor er det ikke så rart at folk blir motløse.

Det vil vi i Leger Uten Grenser gjøre noe med. Vi behøver flere folk som engasjerer seg, som innser at de kan gjøre en forskjell. For de av oss som lider i stillhet, i glemte humanitære kriser.

Det er ikke bare å gi penger eller jobbe i felt som nytter, man skal heller ikke overse verdien av godt, gammeldags engasjement.

Det er ikke slik at synlighet alltid hjelper, men vi vet at stillhet dreper. Lik og del for harde livet.

14. juni ber Kari Elisabeth Kaski staten om å ta grep så «vanlige folk» kan få råd til å bo i Oslo; og i klassisk sosialistisk ånd skal dette gjøres gjennom statlige ordninger som på et eller annet utopisk vis skal føre til at alle som ønsker det kan kjøpe seg bolig i Oslo.

I en heller idealistisk framstilling overser hun at hovedårsaken til at prisene i Oslo stiger er høyere etterspørsel enn tilbud.

Vi har prøvd regulerte priser og statlige tiltak før: De virket ikke over tid. Tanken er god, men når alle de som i dag flytter ut av Oslo fordi det er for dyrt ønsker å flytte tilbake, hvem skal da stå først i køen?

Skal vi tilbake til tiden da barna fikk Obos-medlemskap i dåpsgave? Eller ser hun for seg at lærere og sykepleiere uten arv får rangen, så kan resten flytte ut av byen?

Jeg regner jo også med at Kaski har en plan for hvordan hun skal kompensere prisfallet som forslagene hennes vil medføre, også i områdene rundt Oslo. Blant annet Nedre Romerike har opplevd en hyggelig prisvekst takket være etterspørsel fra dem som flytter ut av Oslo. Synkende boligpris som følge av endret marked er en risiko jeg tar; men som konsekvens av en villet politikk forventer jeg kompensatoriske tiltak.

Men for all del; jeg skal ønske forslaget velkommen jeg. Siden det bør bli en «personlig» køordning, slik at det ikke er mulig å kjøpe seg plass framover i køen, så vil jeg herved melde at jeg stiller meg fremst i køen for eneboliger med fem soverom og garasje på Kampen eller deromkring. Tiltakene bør jo sørge for at dette ikke koster mer enn et hus i Sørum, jeg skal til og med være villig til å akseptere en noe mindre tomt enn jeg har i dag.

Jeg har blitt kjent med en nydelig gutt på 17 år. Han har kloke refleksjoner og et smil som lyser opp rommet. Jeg vet at han har hatt det vanskelig; det er en lang vei fra hjemlandet hans og hit til Norge; men jeg har aldri hørt ham klage.

Ikke engang nå, med så mange dårlige nyheter, har jeg hørt ham klage. Du skjønner, han har fått beskjed om at han må ut og reise igjen (eller flykte, det er vel et definisjonsspørsmål) om mindre enn ett år. For snart blir han 18 år, og da synes mange at han er stor nok til å ta vare på seg selv.

Kjære Sylvi; du skulle hørt ham fortelle om det: Som om han fortalte meg om den neste ferieturen han skulle på. Og da jeg spurte om det kom til å være trygt var det han som beroliget meg. Selv om vi begge visste at det var hvite løgner. Han har ingen garanti for at det kommer til å gå greit, han orket vel bare ikke å snakke alvorlig om det akkurat da.

Så nå lurer jeg på: Hvis jeg reiser i stedet, kan han få bli?

Norge har ikke plass til alle, sies det. Så nå vil jeg gjerne gi plassen min til ham. Går det greit? Jeg har studert og planlegger å studere mer. Han vil bare jobbe. Så det blir dyrere å ha meg boende her; jeg vil søke flere penger av Lånekassen, han vil betale skatt.

Hvis jeg reiser i stedet, kan han få bli?

Det er nemlig ikke den eneste dårlige nyheten han har fått. Han har fått beskjed om at mottaket han bor på, med vennene han har fått, voksenpersonene han kjenner; i byen han har blitt kjent med, skal legges ned. Han vet ennå ikke hvor han må flytte, eller om noen av dem han bor sammen med skal flytte til samme sted. Alle de norske vennene hans blir boende i byen; det er bare asylsøkerne som skal flyttes. Og det synes jeg er så leit. For han er mørk i huden og snakker norsk med aksent. Og jeg vet –fordi jeg hører hva han forteller og fordi jeg hører hva nordmenn sier – at det er så mye vanskeligere for ham å få nye venner enn det er for meg. Det har tatt så lang tid for ham å bygge seg et nettverk i byen, og nå rives han ut av det. Jeg, derimot, har norsk som morsmål og alle de riktige barndomsreferansene.

Så jeg lurer på: Hvis jeg reiser i stedet, kan han få bli?

Han har tålt det utroligste, men jeg hører ham aldri klage. Jeg klager over regnvær og solskinn; over kjedsomhet og travelhet. Jeg er født med gullskje i munnen og oppfører meg stort sett som den bortskjemte verdensborgeren jeg er. Han vet hva det vil si å leve utenfor «verdens beste land», og er arbeidsom og takknemlig. Dere kommer nok til å ha mindre bry med ham enn meg.

Kjære Sylvi; hvis jeg reiser, kan han få bli?

Det er blitt bestemt at han skal sendes tilbake til en by han ikke har vært i, i et land han knapt nok husker. Jeg frarådes å reise dit, men det er trygt for ham, sies det. Helt ærlig så skjønner jeg ikke hvordan landminer og bombesplinter skal kunne skille oss fra hverandre. Men han sendes dit fordi foreldrene hans en gang bodde ikke så langt unna. Dessuten snakker han språket og ser ut som de lokale.

Jeg tenker at jeg kanskje kan sendes til en plass hvor jeg ser ut som de lokale. Et sted i Europa, muligens? Jeg vet at mange av dem som sendes ut av Norge havner nedover i Europa, uansett. Og jeg snakker bedre engelsk enn ham. Jeg snakker til og med litt tysk og noen gloser på fransk. Sett bort fra at jeg er jente, så vinner jeg på alle punkter angående «å klare seg greit i Europa».

Er det greit at jeg reiser og han får bli?

I tillegg til at han kommer til å betale mer skatt enn meg, bygge samfunnet mer enn meg og klage mindre enn meg, så synes jeg også han kan få plassen min fordi han fortjener litt stabilitet og trygghet. Det fortjener jeg også, men nå har jeg levd 26 år med både gode rammer og relasjoner, mens han sannsynligvis er i manko på begge. Så jeg tar gjerne med meg min godt fundamenterte, iboende trygghet ut, hvis han kan bli værende og bygge videre på sin trygghet og de relasjonene han har begynt å forme. Er det greit, Sylvi? Hvis jeg reiser, kan han få bli?

(Dagbladet): 647 kamper for AC Milan, 126 landskamper for Italia og fem Champions League-triumfer. I en tid hvor det har gått inflasjon i legendebegrepet, er det likevel ingen tvil om at Paolo Maldini er en ekte fotballegende.

Nå, snart 30 år etter at han debuterte for det italienske fotballandslaget, kan han skape et lite mirakel også på tennisarenaen. 48-åringen er klar for ATP-turneringen Milan Challenger sammen med sin makker Stefano Landonio. Den spilles 26. juni – samme dag som Maldini fyller 49 år.

Det er oppsiktsvekkende at den tidligere AC Milan-spilleren, som først begynte med tennis i 2009, skal konkurrere på et så høyt nivå. ATP Challenger-touren er det nest høyeste nivået innenfor tennis, med 43 000 euro som førstepremie.

Ruud har troa på Maldini

Til Dagbladet sier det norske stortalentet Casper Ruud (18) at han synes det er både imponerende og moro at Maldini tar steget inn i tennissporten på et så høyt nivå.

- Det er kult at han får muligheten til å spille turneringen. Jeg så at han fikk et wildcard til doubleturneringen i Milano, så jeg regner med at han har et bra nivå inne og kanskje er god nok til å vinne første runde, sier Casper Ruud til Dagbladet.

- Personlig kjenner jeg ikke til ham så altfor mye. Jeg har aldri sett Maldini spille tennis, men jeg er sikker på at det både blir gøy for ham og turneringen å ha en slik legende med, sier det norske tennisesset.

God server

Det store spørsmålet er hvor god Maldini, den forhenværende fotballstjerna, faktisk er med tennisrackert i hånden. Det generelle balltalentet er det ingenting å si på.

Fysikken er også fortsatt på et høyt nivå, og vi vet alle hvor dyktig Maldini er på det strategiske i idrettssammenheng.

Fotballegenden beskrives også som en meget god server. Men en tenniskarriere som startet i godt voksen alder – nærmere bestemt som 41-åring – betyr naturligvis at han ikke kan hevde seg mot de aller beste.

Casper Ruud tror Maldini kan finne på å overraske og vinne en kamp i ATP-turneringen i Milano.

Imponerer mental og fysisk

Maldinis tennismakker tror AC Milan-legenden kan bikke jevne kamper i sin favør i kraft av sin spisskompetanse som idrettsutøver.

- All den tid Maldini startet tenniskarrieren så sent, sliter han litt med teknikken. Men på grunn av det han har utrettet på fotballbanen, har han utrolige mentale og fysiske egenskaper. Han sliter ikke akkurat mentalt i avgjørende øyeblikk. Han er virkelig sterk, sier Stefano Landonio til Il Tennis Italiano.

- Vi visste at han var i stand til å spille godt. Det var vår første turnering sammen, men vi har tidligere spilt flere oppvisningskamper, sier Landonio etter at de kvalifiserte seg ATP Milan Challenger.

For to år siden fortalte Maldini at han også testet ut boksing, i tillegg til tennis. Maldini elsker rett og slett idrett.

- Jeg bokset i tre år og likte det godt. Det er en hard, men fin sport. Nå spiller jeg tennis og elsker det, har italieneren tidligere uttalt, ifølge Daily Mail.

(Dagbladet): USA bekrefter at de skjøt ned et syrisk jagerfly av typen Su-22 i Syria i dag.

Det ble først meldt om at et syrisk jagerfly hadde styrtet i nærheten av Tabqa før syriske myndigheter kort tid etterpå anklaget den USA-ledede koalisjonen for å ha skutt ned flyet.

- Flere skadd

Amerikanske forsvarsmyndigheter bekreftet i kveld at de har skutt ned flyet, og at det har vært kamper mellom Assad-vennlige styrker og amerikanskstøttede styrker like sør for byen Tabqah.

Ifølge USA ble flere fra den amerikanskstøttede Syriske demokratiske styrker skadd samtidig som de ble jaget ut av byen av pro-Assad-soldatene.

Amerikanske myndigheter opplyser at de kontaktet Russland for å få roet konflikten. Likevel skal syrisk kampfly i etterkant av dette ha bombet de amerikanskstøttede styrkene. Dette benekter syrerne selv.

- Fly fra den «internasjonale koalisjonen» skjøt mot et av våre jagerfly i Resafa-området sør i Raqqa-provinsen nå i ettermiddag, heter det i meldingen fra syriske myndigheter. De hevder det syriske flyet skal ha vært ute for å angripe IS-mål.

Koalisjonens og den syriske regjeringens fly opererer tett innpå hverandre i området.

Raketter fra Iran

Tidligere i dag meldte den iranske Revolusjonsgarden at Iran har skutt raketter mot mål i Syria. Angrepet er et svar på terrorangrepet i Teheran der 18 personer ble drept.

Rakettene er skutt fra baser vest i Iran mot det som landet kaller “terrorbaser” i Syria. Basene tilhører grupper iranske myndigheter mener er ansvarlige for Teheran-angrepet, melder nyhetsbyrået Tasnim, ifølge Haaretz.

Den israelske avisen skriver at det er første gang Iran tar i bruk sine mellomdistanseraketter siden krigen med Irak, som endte i 1988.

Det skal også være første gang syriske militærstyrker og krigere fra den USA-støttede kurdisk-arabiske alliansen SDF er i direkte kamp.

Angrepet skal ha rammet mål ved byen Deir al-Zor i Syria.

Iran har engasjert seg i krigen på president Bashar al- Assads side.

Saken oppdateres

Ronaldo serverte Ricardo Quaresma med en eventyrlig gjennombruddspasning etter 34 minutter og gjorde at lagkameraten fikk en forholdsvis enkel jobb med å sette inn 1-0 i europamesterens første kamp i prøve-VM.

Tidligere Manchester United-spiller Javier “Chicharito” Hernandez utlignet for Mexico på kjent vis da han stanget inn 1-1 etter 42 minutter etter et godt innlegg fra Carlos Vela. Like før slutt satte Cedric inn 2-1 til Portugal, men på overtid dukket Héctor Moreno opp og utlignet.

- Vi kunne ha punktert kampen, men det skjedde ikke. Uavgjort er rettferdig, sa Portugals landslagssjef etter en kamp hvor hans spillere brukte sørgebind som følge av skogbrannkatastrofen i hjemlandet.

- Jeg vil si noe på vegne av mine spillere. Folk i Portugal er veldig lei seg, og spillerne tenke på alle ofrene, sa Santos.

Videodømming

Lagene gikk til pause på 1-1, men det kunne stått 2-1 til Portugal om ikke videodømming var tilgjengelig for første gang.

Ronaldo fyrte løs på en volley som traff tverrliggeren etter 22 minutter, og midtstopper Pepe satte returen i mål.

Han, og resten av stadion, trodde Portugal ledet 1-0, men mens Pepe og hans lagkamerater feiret scoring nede ved innbytterbenkene, tok dommer Néstor Pitana seg til øret og fikk tydelig beskjed fra teamet som sitter i dommerbussen og analyserer hårfine avgjørelser.

De kom fram til at Portugals scoring skulle vært avvinket for offside, og Pitana annullerte scoringen uten de store protestene fra det portugisiske mannskapet.

To scoringer like før slutt

Ronaldo og hans lagkamerater styrte mye av det som foregikk etter pause, men slet lenge med å bryte ned det mexicanske mannskapet.

Portugals André Silva fikk en kjempemulighet etter 84 minutter da han avsluttet fra kort hold, men Mexicos sisteskanse Guillermo Ochoa reddet mesterlig.

Portugal opprettholdt trykket etter sjansen, og i neste bølge kom Gelson Martins på høyre. Han slo inn, og en klønete klarering fra Héctor Herrera endte i beina på Cedric som avsluttet via nettopp Herrera og i mål til 2-1.

Også den scoringen ble, uten at det var tydelig hvorfor, gjennomgått på video, men videoteamet godkjente scoringen etter litt betenkningstid.

Portugal virket å gå mot tre poeng i åpningskampen, men på overtid satte Héctor Moreno inn 2-2 etter å ha slått José Fonte i en duell.

- Vi fortjente et poeng, men vi har en stor jobb foran oss, sa Mexicos landslagssjef Juan Carlos Osorio.

(NTB)

(Dagbladet): Vest politidistrikt fikk klokka 21.49 i kveld melding om at tre biler sto i brann på Hjellestad i Ytrebygda bydel i Bergen.

Brannvesenet fikk raskt slukket brannen.

- Første patrulje på stedet rapporterte om at det brant kraftig i alle bilene og at brannen også hadde spredt seg til kledningen på et hus rett ved, sier operasjonsleder i Hordaland-politiet, Morten Kronen til Dagbladet.

Han forteller at det ikke er fare for at brannen skal spre seg videre til andre hus, ettersom det er langt til nærmeste nabo.

- Det var først noe usikkerhet om hvorvidt det befant seg noen i huset som brenner, men vi har nå fått bekreftet at alle er ute og at ingen er skadd, sier Kronen.

Klokken 22.31 meldte brannvesenet på Twitter at brannen var slukket.

• Vålerenga – Strømsgodset 1-1 (1-1)

(Dagbladet): Ronny Deila og hans Vålerenga tok søndag imot gamleklubben hans Strømsgodset i Eliteseriens 13. runde.

Bortelaget har slitt den seneste tida, og Tor Ole Skullerud og hans menn har ikke akkurat levd helt opp til forventningene. Verken i serien eller i NM – der laget røk ut mot erkerival Mjøndalen for noen uker siden.

Derfor var det smått overraskende at de hvitkledde tok ledelsen allerede etter ett minutt og ni sekunder. Kanskje litt mer overraskende var det at det var forsvarsspilleren Jonathan Parr som satte bortelagets mål, etter at Jradi serverte ham med et vakkert hælspark.

Parr kom alene mot Marcus Sandberg, og satte ballen kaldt i det lengste hjørnet. Dermed hadde gjestene sjokkert Vålerenga, som ikke så ut til å ha fått med seg at dommer Tore Hansen hadde blåst i gang kampen.

Det gikk noen minutter før hjemmelaget våknet etter kalddusjen, men etter 18 minutter fikk hjemmelaget frispark i god innleggsposisjon. Frisparket ble klarert, men Daniel Fredheim Holm fikk tak i ballen og headet den tilbake mot målet. Der fikk Vålerengas forsvarsspiller Enar Jääger stå nogenlunde alene, og estlenderen fikk stange ballen i mål bak Espen Bugge Pettersen.

- Svak fotballkamp

Da det resultatet sto seg til kampslutt, viste Tor Ole Skullerud at han ikke var nevneferdig fornøyd. Verken med resultatet eller dommeravgjørelsen i forkant av Vålerengas frispark.

- Jeg synes vi var best, men det var en jevn kamp. Men så er jeg forbanna, for jeg mener den ballen var ute før frisparket de fikk og scoret på, sier Skullerud til TV Norge eller kampen.

Heller ikke Vålerenga-trener Ronny Deila var særlig glad etter kampslutt, men det var mer på grunn av lagets innsats.

- Det er en svak fotballkamp av oss. Vi så slitne ut i dag. Det er klart gutta vil, det er jo ikke det. Men vi har nok pressa gutta litt hardt denne uka, sier Deila til kanalen.

- Går framover

Da ingen av lagene klarte å sette ballen i mål på ny, endte det med poengdeling. Det var Parr fornøyd med.

- Jeg synes det er et fortjent poeng. Vi jobber hardt og holder sammen. Vålerenga skaper lite, mens vi har gode muligheter til å score flere mål, sier Parr til Eurosport etter kampslutt.

Han mener det går framover med laget fra Drammen, særlig fordi de holdt Vålerenga unna i kveld.

- De skapte jo bare sjansene sine på dødball. Jeg synes det går framover med oss. Det tar litt tid å komme ut av en sånn greie (motgang, journ. anm), så ett poeng tar vi med oss. Vi får bare stå på videre, sier Parr.

God Glesnes-blokkering

De to lagene var uansett raskt tilbake til samme utgangspunkt etter de to forsvarrspillernes scoringer, trolig til Skulleruds store fortvilelse.

Omgangen var ganske jevnspilt, og begge lag kunne ha tatt ledelsen på Ullevaal stadion denne søndagskvelden. Størst mulighet hadde kanskje Vålerenga, da de etter drøye 33 minutter kom tre mot to, etter at Madsen mistet ballen.

Gavepakken tok dessverre ikke hjemmelaget muligheten på, for Lekven missa fullstendig på pasningen han forsøkte å finne Bård Finne med.

Fredheim Holm og Mohammed «Moa» Abdellaoue viste seg fram minutter før hvilen, og Vålerenga-fansen tenkte nok tilbake på 2008-sesongen da de to tidvis herjet sammen. Heldigvis for gjestene hang Jakob Glesnes med på notene og fikk blokkert bort ballen.

Vippet

Etter hvilen var det Fredheim Holm og Vålerenga som kom i gang raskest. Den offensive midtbanespilleren fosset framover få minutter ut i andreomgangen, men måtte stoppe opp da Hansen blåste for feil av Finne, som dommeren mente løp på Glesnes.

Minutter senere fikk Tokmac muligheten da han sendte avgårde en avslutning mot det lengste hjørnet, men Vålerenga-keeper Sandberg sendte ballen ut til hjørnespark.

Vålerenga fikk en gedigen mulighet etter 62 minutter, da Rasmus Lindkvist la inn foran mål. Der raget Christian Grindheim høyest, men headingen hans gikk like utenfor.

Det så ut til å kunne gå begge veier på Ullevaal denne søndagen, særlig da venstresida til Godset spisset spillet sitt. Uheldigvis stoppet Sandberg både det ene og det andre, og ballen ville ikke inn for Godset.

Feide ballen over mål

Det var tidvis en svært underholdende kamp som utspilte seg på nasjonalarenaen denne junikvelden.

Verken hjemme- eller bortelaget så ut til å være særlig fornøyde med poengdeling i sommersola, og begge lagene presset på mot slutten av omgangen.

Vålerenga forsøkte å finne Moa foran målet, men innleggene ble enten for korte, eller så ble oslogutten avblåst for offside. Hjemmelaget fikk en mulighet til å sette press like før slutt, men klarte å miste ballen til Strømsgodset.

Bortelaget satte fart for en aller siste sjanse til tre poeng, men Eirik Ulland Andersen feide ballen over sekunder før kampen ble blåst av.

Dermed endte det med poengdeling på Ullevaal, mellom den tidligere Godset-treneren Ronny Deila, og den tidligere Vålerenga-treneren Tor Ole Skullerud.

(Dagbladet): Etter tre døgn med intens etterforskning står politiet fremdeles uten noen mistenkt etter at en mann i 50-åra ble funnet drept i sin egen bolig på Hellerudsletta i Oslo, torsdag.

- Vi vet ikke hva som har skjedd, hvem som står bak eller hva som er motivet, sier politiinspektør Grete Lien Metlid.

- Opptatt av bilen

Fredag kveld gikk politiet ut med en etterlysning av avdødes bil – en Toyota Auris 2013 med registreringsnummer BS84111.

Bilen er fortsatt søkk borte, og politiet oppfordrer alle som kan ha tips om bilen om å kontakte dem på tlf 22 66 96 00 eller e-post [email protected]

- Vi har ikke fått så mange tips om bilen, men vi har fått noen interessante, som vi følger opp. Det er fortsatt viktig for oss å finne ut hvor bilen er, sier Metlid.

- Hvorfor er denne bilen så viktig?

- Dette er bilen til avdøde, og en bil han var opptatt av, og det er veldig merkelig at den er borte – særlig jo lenger tid det går. Alle observasjoner er av interesse.

Møte med pårørende

Av hensyn til etterforskningen vil ikke politiet gå ut med flere detaljer om drapssaken eller avdøde på nåværende tidspunkt, men Metlid forteller at de vurderer å gå ut med bilde av avdøde for å kunne få flere tips i saken. Dette vil i så fall skje i samråd med pårørende, forteller hun – og legger til at de har vært i et møte med familien i dag.

Det er foreløpig ikke oppnevnt noen bistandsadvokat i saken.

Avdøde bodde alene i boligen på Hellerud. Politiet sa fredag til Dagbladet at de tror mannen ble drept der. Ifølge Metlid ble mannen sist observert i 12-tida torsdag. Han ble funnet død av familiemedlemmer drøye fire timer seinere – rundt klokka 16.10.

- Vi har en observasjon like utenfor bopelen rundt klokka 12, mens han ble funnet rundt 16.10. Vi er ute etter tips. All informasjon om denne saken er av interesse. Spesielt i tida mellom den siste observasjonen og tidspunktet han ble funnet, sa Metlid på en pressekonferanse fredag.