bilindustrien

HAUGESUND/KARMØY (Dagbladet/Haugesunds Avis): Ble innbruddsoffer Finn Halvorsen så desperat at han bestilte kidnapping og beordret torturmetoder i jakten på tyvene?

Ja, mente både påtalemyndigheten og domstolene som for ti år siden dømte Finn Kristian Halvorsen til to års fengsel som hovedmann i en dramatisk historie i 2004 der to menn, hver for seg, ble hentet i sine hjem, bortført, truet med pistol og utsatt for grov vold.

- Jeg har aldri bedt noen om å kidnappe og banke opplysninger ut av folk, sier Finn Kristian Halvorsen kategorisk.

Ble vekket

22-åringen ble vekket av sin mor. Det hadde ringt på døra klokka 23 om kvelden, og utenfor sto ei jente som ville snakke med sønnen i huset.

Han kjente henne fra rusmiljøet, har han forklart til politiet. Han hadde tidligere ruset seg på amfetamin, men nå hadde han klart å holde seg borte fra stoffet i et år. Han hadde begynt på VK1 på Maritim tekniske videregående skole i Haugesund, og til høsten skulle han inn til førstegangstjeneste.

Han hadde truffet henne for et par dager siden, før helga. Hun hadde først ringt til ham og sagt at hun ville snakke med ham om noe verktøy som var stjålet for halvannet år siden. De avtalte å møtes i Sveio sentrum, har han forklart.

Nå ville hun snakke mer. Ikke her i døra, men ute i bilen. Hun skulle sette et skudd med amfetamin, og ville derfor bort fra stedet, forklarte hun.

Det var en varebil med tre seter. Bak rattet satt en ukjent mann. Så snart 22-åringen og jenta hadde satt seg inn, kjørte han av gårde.

Plutselig trakk sjåføren fram en pistol og rettet den mot 22-åringen i passasjersetet.

Jenta satt imellom dem. Begge to krevde at han nå måtte fortelle hvem som sto bak verktøytyveriet, og at det bare var opp til ham selv hvor lenge han nå kom til å bli borte.

Sjåføren tok et ladegrep på pistolen, som for å understreke alvoret.

Gjenkjente Halvorsens stemme

Underveis mot Haugesund, ringte sjåføren til en person som han avtalte å møte. Nesten framme i byen, stoppet de i ei busslomme, og 22-åringen ble plassert bak i lasterommet på bilen, sammen med en sykkel, et eksosanlegg og støtdempere til en bil. Nå tok de også mobiltelefonen hans fra ham. Så kjørte de videre, ifølge mannens politiforklaring.

De stanset igjen. Jenta gikk ut av bilen og snakket med en person. Han så ikke vedkommende, men kjente igjen stemmen; Finn Halvorsen hadde jo kontaktet ham flere ganger selv om verktøytyveriet, og nå var han ikke i tvil – det var hans stemme han hørte. Det var han helt sikker på. Men han hørte ikke hva som ble sagt.

Det virket som en evighet, men det gikk kanskje ikke mer enn fem minutter før de kjørte videre. Han blir hentet fram igjen fra lasterommet, og får et glimt av omgivelsene og tror de er på Karmøy.

Det var jenta som hadde pistolen nå. «Dersom han stikker av, er det bare å skyte ham,» sa sjåføren.

Finn Halvorsen avviser at den da 22 år gamle mannen kan ha hørt stemmen hans.

- Jeg var ikke engang i nærheten av stedet, sier Halvorsen.

Holdt fanget i leilighet

De stoppet flere ganger før de endte opp i en leilighet i Kommunegården i Haugesund. De hadde plukket opp tre menn underveis, og 22-åringen som satt mellom setene og lasterommet, ble, ifølge sin forklaring til politiet, både skallet og slått.

Han kjente at han ble svimmel, og krøp sammen i et hjørne. Han hørte at noen sa at nå skulle de ta ham skikkelig.

Alle gikk opp i leiligheten, som tilhørte den ene av mennene som ble plukket opp. Inne i leiligheten var hans kjæreste og en annen kvinne som 22-åringen kjente fra før og hennes far.

Han ble plassert sammen med dem, mens de andre gikk inn på kjøkkenet og lukket døra etter seg.

Etter en halv time, kom to av dem inn i stua, mens de andre gikk. Han som bodde der, ba 22-åringen gi ham navn på hvem som sto bak verktøytyveriet Finn Halvorsen ble utsatt for i august 2002.

Beroliget mora

De ble sittende og snakke om tyveriet i et døgn. 22-åringen ble passet på hele tida, og fulgt til toalettet dersom han hadde behov, har han forklart.

Det var verten i leiligheten som hadde telefonen hans nå, og han brukte den hele tida.

Da det kom en melding fra 22-åringens mor, ble denne besvart med at «Jeg har funnet meg ei fin jente, og jeg er hos henne, så du trenger ikke bekymre deg.»

Onsdag morgen hadde han overnattet i leiligheten to netter. De som hadde hentet ham hjemme mandagskvelden, hadde kommet tilbake tirsdag for å hente ham, men verten hadde sagt at han ikke var ferdig med ham ennå.

Denne onsdagsmorgenen følte han seg fri til å dra hjem, men ville ikke gjøre det før han hadde fått mobiltelefonen sin tilbake. Han tok 22.00-bussen til Sveio om kvelden, men varslet verken politiet eller fortalte sin mor hva som hadde skjedd.

Han var redd for hva som da ville skje.

Den da 34 år gamle mannen som bodde i leiligheten ble også siktet for frihetsberøvelse av politiet, men statsadvokaten henla saken mot ham da han tok ut tiltale mot de fem andre. Han forklarte i avhøret at 22-åringen var gjest i huset og kunne gå når han selv ville, og han benektet å ha sendt meldingen til mora hans.

Livredd da det banket på

Et par timer senere ringte da 47 år gamle Leif Eide nødnummeret til politiet. Det var noen på døra hans.

Eide hadde snakket med politiet også tidligere på dagen, og hadde hatt en patrulje på besøk hjemme i Våga i Sveio for et par dager siden. Han følte seg utrygg, fordi det hver dag hadde vært noen utenfor huset hans.

Nå var de der igjen.

Det var over midnatt, og han våknet av bankingen. Da han spurte hvem det var, fikk han et fornavn til svar. Han kjente ikke navnet, og ba dem gå, ringte nødnummeret til politiet og spurte om politiet kunne kontakte huseieren, som var drosjesjåfør, slik at han kunne komme og hente ham og kjøre ham i sikkerhet, et annet sted.

Men det skjedde ikke. Livredd som han var, ringte 47-åringen nødnumrene til brannvesenet og ambulanse.

Dagbladet og Haugesunds Avis samarbeider om artikkelserien hvor vi ser nærmere på saken til Finn Kristian Halvorsen (64) som i 15 år har kjempet mot det han mener er et komplott mot ham i Sør-Vest politidistrikt (krever innlogging).

Leif Eide møtte opp hos Haugesunds Avis, og har latt seg avbilde i denne saken. Eide, som også tidligere har fortalt sin historie i Haugesunds Avis, opprettholder i dag samme forklaring som han tidligere har framført for politi og domstol.

Hørte alt på nødtelefonen

Tidlig neste morgen våknet Eide av at det singlet i glass. Ei rute ble knust. Nå var det noen inne i huset.

Han var forberedt. 47-åringen hadde forskanset seg med et stort skap foran soveromsdøra, og hadde både balltre og kniv liggende ved senga. Mobiltelefonen også, han tastet nødnummeret til politiet, og la telefonen på et skap, uten å slå den av.

Politiet mottok samtalen klokka 08.52. Blant mye skurring kunne de høre to mannsstemmer og en kvinnestemme.

En mann sier: «Hold hendene i ro!»

Så høres 47-åringen: «Vær så snill … Vær så snill … Kem e’ du?»

«Sitt ned, eg skal ha opplysninger.»

«Det skal du få … ka er det då?»

«Kom igjen med en jævlig gang!»

Politiet hører stemmer i bakgrunnen, men ikke hva som blir sagt. Det er en kvinnestemme, og det virker som om hun snakker i telefonen, for så høres «Takk skal du ha …, hei!»

Stormet inn på soverommet

Politiets operasjonsleder i Haugesund, politioverbetjent Thor Gunnar Westlye, hadde ingen patruljer å sende. Han så navnet til eieren av mobiltelefonen på sin skjerm og spurte sine kolleger i operasjonssentralen om noen kjente henne. Så ringte han lensmannskontoret i Sveio og ba om utrykning derfra.

Politiførstebetjent Geir Birger Haug fikk med seg konstablene Skjalg Øverås Lied og Fredrik Alvestad. Med hjelp fra huseieren, tok de seg inn i kjellerleiligheten hvor de fant mobiltelefonens eier og hennes mann sovende i senga.

Det er noe som ikke stemte. Politifolkene vekket dem.

Kvinnen hadde ikke ringt til politiets nødtelefon. Men da hun fikk summet seg, kom hun på at han som – det må være et halvt år siden – skulle kjøpe et nytt kontantkort til henne, beholdt det gamle SIM-kortet. Det var fra det nummeret det var ringt.

Mannen bodde bare fire kilometer unna. Politipatruljen satte kursen dit.

Redd for å bli skutt

Leif Eide ble slått i hodet med en hammer og dratt ut i varebilen, der han ble bundet på hendene og truet med pistol.

De truet med å slepe ham etter bilen også, har han fortalt politiet, om han ikke fortalte hvor Finn Halvorsens verktøy befant seg. For å markere alvoret, kjørte sjåføren ut i veikanten som for å stoppe, slik at de kunne henge mannen på kroken. Hele tida spurte de etter verktøyet, og de truet også med å trekke ut tennene hans.

Fra bilen ble det ringt og sagt noe om at «nå er vi på vei inn med nr. 2.»

Inne i bilen så mannen ei rifle med lyddemper, og han ble svært redd for at han skulle bli skutt.

De var tre, denne gang; en 30 år gammel mann, som var en av dem som ble plukket opp underveis under den første kidnappingen, var nå med jenta og sjåføren helt fra begynnelsen. Ferden gikk hjem til sjåføren, som også var bileieren og bodde på Karmøy.

I Haugesund plukket de også denne gang opp en av de andre som hadde vært involvert i den første kidnappingen. Han slo umiddelbart to ganger til mannen som lå bundet og livredd i bilen.

Kjente smerten og så blodet

Hjemme hos bileieren på Karmøy ble 47-åringen slengt i gulvet, fremdeles med hendene fastbundet. Etter en stund ble en plastpose trukket over hodet hans, slik at Eide fikk problemer med å puste. Han hyperventilerte og var livredd, og det ble ikke bedre da pistolmunningen ble stukket ned i halsen hans. En av de andre urinerte på ham, og det ble sagt at det lå en heroinsprøyte på bordet. Eide var redd for at de ville sette en overdose på ham og fikk dødsangst.

Ifølge Eides politiforklaring, som han opprettholder den dag i dag, dukket også Finn Halvorsen opp.

Selv forklarer Halvorsen at han aldri var inne i huset, men at han var på døra for å få penger til noe skum for å reparere et ødelagt dekk for han som bodde der.

Ingen av de øvrige tilstedeværende har bekreftet at Finn Halvorsen kom inn i leiligheten. Men 47-åringen, som lå fastbundet og livredd på gulvet, har forklart – både til politiet og senere i retten – at Halvorsen var der nær en time. Han var svært sint, har mannen forklart.

- Må jeg drepe deg for å få deg til å fortelle hvor verktøyet er?, skal han ha spurt, og deretter konkludert med at de fikk kutte av ham fingeren.

En av de andre kom snart med ei trefjøl og en rusten kniv med et omtrent 15 centimeter langt knivblad. Han får lagt mannens hånd på fjøla, satte kniven på lillefingeren og slo med en kulehammer.

47-åringen orket ikke å se på og snudde seg vekk. Så kjente han den intense smerten og så blodet.

Etterpå diskuterte de hva de skulle gjøre med ham.

- Halvorsen bestemte at de skulle kjøre meg hjem, husker Leif Eide ennå. Han hadde fått et papir til å surre rundt lillefingeren, for å stoppe blodet.

Finn Halvorsen fastholder at han ikke befant seg i stua under voldsutøvelsen.

- Da jeg skjønte at de hadde ham der, ba jeg dem om å kjøre ham hjem. Tyder det på at jeg visste at han var bortført? spør Halvorsen.

Ba om nasjonal topprioritet

I mellomtida hadde politiet rykket ut til Leif Eides bolig i Sveio og funnet den tom. Ei rute i inngangsdøra var knust og et vitne hadde observert en hvit varebil og tre mørkkledde personer som gikk inn i huset.

Alle ressurser ble satt inn, og politiet i Haugesund ba om nasjonal topprioritet da Telenor Police Response Center ble bedt om å utlevere alle samtaledata på de to mobiltelefonene som ble funnet etterlatt i huset.

Politiet fryktet at 47-åringen var bortført fra sitt eget hjem av torpedoer.

Fem timer senere visste politiet fremdeles ikke hva som hadde skjedd med mannen. Nå skulle hjemmet hans granskes som et åsted, og politiførstebetjent Geir Birger Haug fra Sveio sendte konstablene Skjalg Øverås Lied og Fredrik Alvestad inn til lensmannskontoret for å hente nødvendig kriminalteknisk utstyr.

Mens han ventet, la Haug merke til en hvit van som passerte. 47-åringen hadde nevnt en hvit van i sine bekymringsmeldinger til politiet de siste dagene, og Haug bestemte seg for å følge etter bilen, samtidig som han varslet kollegene og ba dem kjøre den andre veien; fra Førde sørover mot Erve.

Skalv over hele kroppen

- Hold hendene høyt, så vi kan se dem, ropte politikonstabel Lied da de møtte og hadde fått stoppet bilen.

De så to menn i bilens framsete og en kvinne som satt mellom dem. Alle ble hentet ut og lagt i jern. Den mannlige passasjeren fortalte på forespørsel at det var en person til i bilen. Han satt i lasterommet, bak førersetet, med kroppen mot politimannen som åpnet sidedøren.

Leif Eide hadde lagt armene over knærne og hvilte hodet på dem. For politikonstabel Alvestad så det ut som han sov. Han måtte si navnet hans to ganger før det kom en reaksjon. Han var forundret over hvorfor politiet hadde stoppet bilen.

- Jeg spurte hvorfor han hadde ringt politiets nødnummer tidligere på dagen, og hvorfor han hadde en kul på venstre side i pannen, skrev Alvestad i sin rapport.

47-åringen kunne ikke huske at han hadde ringt, og kulen hadde han fått da han falt utenfor huset sitt, svarte han.

Han skalv over hele kroppen da han ble satt inn i politibilen, og holdt hele tida hendene sine slik at politimannen forsto at han prøvde å skjule noe.

Da politimannen ba om å få se hendene hans, nektet han først, men etter hvert kom han nølende fram med de blodtilsølte hendene.

Politikonstabel Fredrik Alvestad oppfattet det slik at mannen var redd for å fortelle ham hva som hadde skjedd.

KOMMENTAR: Onsdag 28. juni ville den sicilianske dikteren Luigi Pirandello fylt 150 år, hadde han bare fått leve. Han fikk Nobelprisen i 1934, særlig for sine to mesterverk «Seks personer søker en forfatter» og «Henrik IV». Disse teaterstykkene spilles stadig rundt i verden – også i Norge.

Hans fremste roman er «En, ingen, hundretusen» fra 1926. Den er en skarp analyse av identitetstap og rolleforvirring, temaer modernistene jobbet med også på den tiden.

Er du én, er du ingen eller er du alle de hundretusen varianter verden oppfatter deg som? Romanen må snart komme på norsk – den er like moderne, frisk og freidig 90 år etter.

Pirandellos forhold til fascismen ble en kilde til mye polemikk. Han meldte seg tidlig inn i Mussolinis parti, kanskje av ren opportunisme. Det trengs jo penger for å drive teater. Men han siteres på at når ingen andre har fått til å styre dette landet, Italia, så får vi i det minste gi Mussolini en sjanse. Sicilianeren Pirandello var godt kjent med offentlig vanstyre og mafiaens renker.

Det påfallende er hvordan han etter krigen ikke ble så belastet av fascistrelasjonene sine som hans kolleger D’Annunzio og Marinetti. Tvert om ble han omfavnet av intellektuelle på venstresida.

Pirandellos temaer om kommunikasjonens omskiftelighet og de menneskelige identitetenes skjøre forankring, er jo ikke typisk fascistiske, slik Marinettis fanatiske futurisme eller D’Annunzios idealiserende svada om blod og offer er det.

Eller er Pirandellos modernisme det på en annen måte? Når han viser hvordan den enkeltes identitet er en illusjon, passer jo det som hånd i hanske til fascismens idé om at enkeltmennesket viskes ut og slukes av massens helhet. Og det passer jo like godt inn i Stalins kollektivisme.

Min Pirandello-favoritt er «Henrik IV» – et teaterstykke som behandler galskap og identitetsproblematikk ved hjelp av en snedig forvekslingskomedie med mange nivåer. Hovedpersonen har etter et fall fra hesten blitt gal og begynt å tro at han er Henrik IV – keiseren som i januar 1076 måtte gå til Canossa for å søke fred med paven. Paven da var Gregor 7, den tyske ex-munken Hildebrand. Fra denne konflikten har vi uttrykket Canossagang. Keiseren måtte stå tre døgn ute i sprengkulda i Matilde av Canossas borggård, før han fikk møte Gregor.

Stykkets hovedperson tror hans rival er denne paven og at kona er Matilde. Det er investitur-striden mellom keiser og pave som ligger bak, en storpolitisk identitets- og rollekonflikt. Over ligger et moderne drama. Personene har nemlig lekt at de var disse middelalderfigurene på en fest da ulykken skjedde og Henrik falt av hesten.

Så ligger det noe annet bak, noe langt mer menneskelig. Hovedpersonen er ikke gal. Han har valgt å spille gal fordi det er eneste måte å redde situasjonen på.

Mot slutten avslører han at det hele var spill, men etter å ha stukket ned rivalen, må han vende tilbake til den fiktive galskapen. Rollen vinner over mannen – Pirandellos yndlingstema.

(Dagbladet): USA, Japan og Kina går sammen om å håndtere Nord-Korea i fellesskap.

Det ble kjent etter at USAs president Donald Trump søndag hadde telefonsamtaler med Japan og Kinas statsledere om Nord-Koreas atomprogram og den økte trusselen.

Stein Tønnesson, forsker ved Fredsforskningsinstituttet, tror dette er et tegn på at Trump er utålmodig og at han ønsker ytterligere handling mot Nord-Korea. Den amerikanske presidenten har flere ganger reagert på missilene diktaturstaten har skutt opp.

- Demper ned Trump

- Trumps telefonsamtaler med statsminister Abe Shinzo og president Xi Jinping har to hovedformål. Det ene er å øke presset på Kina for å skjerpe sanksjonene mot Nord-Korea. På den andre siden risikerer Sør-Koreas Moon Jae-in å skuffe sine velgere, som regner med at han vil forlate den harde linjen overfor Nord-Korea og søke tilnærming i stedet, sier Stein Tønnesson til Dagbladet og fortsetter:

- Trump har nå kraftig økt dette presset ved å innføre sanksjoner mot kinesiske selskaper som handler med Nord-Korea, og ved å gi grønt lys for våpensalg til Taiwan. Xi skjærer utvilsomt tenner, men jeg tror han kommer til å bøye av lite grann i stedet for å sette hardt mot hardt. Trolig vil han gjennomføre noen nye sanksjonstiltak, i et forsøk på å dempe ned Trump.

Tønnesson sier at Xi helst vil unngå en åpen krise i forholdet til USA fram til Kinas Kommunistiske Partis 19. kongress, som trolig blir avholdt i november. Etter partikongressen, hvor Xi sannsynligvis konsoliderer sin maktstilling, vil han være klar for å håndtere en krise.

- Trump kommer før eller seinere til å rette kraftig skyts mot Kina for å ikke ha tvunget Nord-Korea til å avbryte sitt atomvåpenprogram. Når krisen kommer mellom ham og Xi, vil den trolig gjelde noe annet, kanskje handel, kanskje våpensalget til Taiwan, kanskje i Sør-Kina- eller Øst-Kina-havet, sier Tønnesson og fortsetter:

- Trumps andre formål har vært å presse Sør-Korea til å stille seg bak og overholde sanksjonene mot Nord-Korea, altså spille på lag med USA og Japan. Det ga Trump tydelig beskjed om til Sør-Koreas nye president Moon Jae-in da de møttes i Det hvite hus 30. juni, og Moon ser ut til å bøye av selv om han aktivt ønsker en tilnærming mellom de to koreanske statene.

- Kina: Påvirket negativt

Det var søndag kveld Donald Trump snakket med Japans statsminister Shinzo Abe og Kinas president Xi Jinping. Nord-Korea og landets atomprogram var en del av diskusjonen med begge ledere.

Kinas president Xi Jinping ba i en telefonsamtale USAs president Donald Trump om å holde fast på den såkalte «ett-Kina-linjen», ifølge NTB.

Xi sa på telefon med den amerikanske presidenten at «de har oppnådd viktige resultater» etter at de to møttes i Florida i april, men sa også at det bilaterale forholdet er «påvirket av negative faktorer», skriver NTB.

Forholdet mellom de to statsoverhodene kom skjevt ut da Trump tiltrådte som president og antydet ny kurs overfor Taiwan, som både ledelsen i Beijing og resten av verden inntil nå har behandlet som en del av Kina.

For at det ikke skal bli enda skjevere, er de nødt til å samarbeide.

Utålmodige statsledere

Nord-Korea hadde tidligere en allianseavtale med Kina, men nå har Nord-Korea ingen allierte i verden. Kina er like opptatt av å stanse Nord-Koreas atomprogram som USA.

- Xi skulle gjerne ha lagt mye sterkere press på Nord-Korea hvis han trodde at det ville føre fram. Problemet er at Kina ikke har noe særlig innflytelse i Pyongyang. Kim Jong-un er egenrådig og bøyer seg verken for løfter eller sanksjoner. Han vil ha atomvåpen og han vil ha raketter som kan ramme USA. Det er helt uakseptabelt for USA. Trump er utålmodig. Xi er mer tålmodig, sier PRIO-forsker Stein Tønnesson.

Tønnesson tror en langsiktig plan vil kunne berge en ny krig:

- Xi og Sør-Koreas Moon Jae-in vil kunne finne hverandre i en langsiktig strategi, der Nord-Korea trekkes inn i et økonomisk og kulturelt samarbeid gjennom avtaler som gjør at Kim Jong-un kan føle seg mindre truet og dermed kanskje kan gå med på å nøye seg med de atomvåpnene han allerede har, sier Tønnessonn og sier at målet med

Men hvilke faktiske planer landene har, er ikke kjent – annet enn sanksjoner.

- Målet med sanksjoner er ikke å stabilisere, men å destabilisere Nord-Korea, slik at Kim Jong-un skal bli medgjørlig og gi opp atomvåpenprogrammet sitt. Det kommer ikke til å føre fram.

Til helga arrangeres G20-toppmøtet, og mange av statslederne skal møtes for første gang. Særlig for Trump blir det noen nye fjes – som Vladimir Putin.

Under G20 skal det bli holdt et eget toppmøte mellom Japan, Sør-Korea og USA, som ifølge Tønnesson har til hensikt å sikre at Sør-Korea fortsetter sanksjonspolitikken mot Nord-Korea og avstår fra tilnærmingstiltak så lenge Nord-Korea opprettholder sitt atomvåpenprogram.

- Sør-Koreas Moon Jae-in kommer i et vanskelig dilemma. På den ene siden risikerer han å ødelegge forholdet til Sør-Koreas allierte USA. Da Moon og Trump møttes 30. juni, krevde Trump store endringer i handelsforholdet de to landene imellom, slik at USAs handelsunderskudd kan reduseres. Sør-Korea befinner seg derfor i en situasjon som likner mer og mer på Kinas. Det blir spennende å se om Moon velger å skuffe sine velgere og bøye seg for Trump og Abe eller om han søker et nærmere samarbeid med Kina. Xi Jinping og Moon Jae-in er langt på vei enige når det gjelder hvordan det er best å håndtere Nord-Korea.

Denne uken planlegger nettstedet Faktisk.no å lansere sin faktasjekking, og publikum får sjansen til å se i praksis hvordan de tar tenkt å oppfylle sitt mål om å «faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter som sprer seg i det norske samfunnet». Men allerede da NRK, Dagbladet og VG annonserte i mars at de skulle gå sammen om å opprette en uavhengig virksomhet for faktasjekking av samfunnsdebatten, var det svært mange som hadde umiddelbare og sterke meninger om dette prosjektet.

Noen var entydig positive og hyllet dette som «et unikt samarbeid i norsk mediehistorie», andre var mer nøkternt avventende og pekte på relevante begrensinger og fallgruber – mens et forbausende stort antall debattanter var kraftig og entydig negative til denne satsningen. Det er forsåvidt ikke overraskende med slike reaksjoner fra aktører som Pål Steigan og Document.no, som er i etablert og langvarig opposisjon og konflikt med «mainstream media», og som naturlig vil møte møte også slike nye fremstøt med refleksiv motvilje, men også fra flere hold enn dette uttrykte man ensidig skepsis til det kommende prosjektet.

Det er også rimelig (slik bl.a. Anki Gerhardsen gjorde i sin Medierevisjonen-spalte i Aftenposten) å stille spørsmål ved om noe av selve retorikken om omfanget av «fake news» i Norge var i overkant opphausset, og noen av virkelighets- og problembeskrivelsene litt overdrevne og ikke tilpasset norske forhold. Men istedenfor å nøye seg med å skrive dette på kontoen for overspent retorikk, insisterer Gerhardsen på at det egentlige problemet som pressen isteden burde ta tak i, er den «alvorlige tillitskrisen» som pressen (angivelig) opplever blant publikum.

Dette underbygges av en meningsmåling fra Reuters Institute der kun 32% av nordmenn svarer at de «stort sett» stoler på journalister (mens det er 46% som stort sett stoler på nyheter). Imidlertid sier undersøkelsen ingenting om årsakene til denne mangelen på tillit. Gerhardsen konkluderer med at det handler om at journalister utgjør en altfor ensartet gruppe som lar sine politiske sympatier/antipatier prege arbeidet sitt, og at Faktisk.no derfor er feil medisin for å ta tak i dette problemet – men man kan like gjerne postulere at denne mangelen på tillit tvert imot skyldes nettopp den typen slurv og faktafeil som Faktisk skal rette seg mot.

Og uansett om Gerhardsen skulle ha rett i at det er andre systemiske problemer som utgjør et større problem for pressen og lesernes tillit, så fremstår det nokså uforståelig hvorfor dette problemet (som er langt mer uhåndgripelig og må tas tak i på helt andre måter) skulle være noe argument mot å sette av en håndfull dedikerte årsverk til et helt annet prosjekt som retter seg spesifikt mot faktasjekk (og som fastholder at de også skal rette sin oppmerksomhet mot faktafeil som begås av andre journalister).

En tilsvarende «whataboutisme» ble også fremført av Thorbjørn Jagland, som på Facebook meldte sin skepsis bl.a. basert på at «det største problemet i dagens medieverden ikke er falske nyheter, men liten bredde i nyhetsdekningen» – uten å forklare hvorfor dette skulle være til hinder for at man også satser på å korrigere rene faktafeil. (Til alt overmål eksemplifiserer Jagland sin kritikk av manglene i dagens media, med to eksempler som det er helt plausibelt at vil være nettopp den slags ting som Faktisk.no vil ta tak i.)

Jon Hustad tar som vanlig frem storslegga i sin kritikk, og siteres over hele Klassekampens forside (23.3.) på at «Dette går til helvete». Når man leser selve artikkelen, viser det seg at utgangspunktet for denne konklusjonen er at han forventer at prosjektet vil «bli fulgt med argusøyne», og at man uunngåelig kommer til å oppdage at de har begått egne feil, noe som vil «slå tilbake og undergrave tilliten». Selv om dette skulle være sant, fremstår det som urimelig fatalistisk å mene at man ikke engang skal prøve å drive faktasjekk med mindre man kan garantere ufeilbarlighet i enhver sammenheng.

Og til tross for at Faktisk.no insisterer på at de skal arbeide helt uavhengig av og parallelt med mediehusene som står bak prosjektet, mener Hustad at mediehusene på denne måten «outsourcer sin egen troverdighet» og undergraver det konkurransefortrinnet de ønsker å ha ved å være bedre på fakta enn sine konkurrenter.

En lignende kritikk fremføres av Hustads Dag og Tid-kollega Kaj Skagen, som mener at dersom vi trenger en egen organisasjon som Faktisk.no for å sjekke det som står i pressa, så «vil det seie at vi ikkje kan lite på det som står i avisene, og at redaksjonane ikkje gjer jobben sin. (…) Kvifor skal vi då tru på Faktisk, laga av dei same presseorgana?»

Personlig finner jeg det langt mer tillitsvekkende dersom en bedrift eller organisasjon er ydmyk for egen feilbarlighet og innser at det også trengs uavhengige aktører til å vokte vokterne, enn om de hadde fulgt Skagens tankegang og sagt internt «Vi må for all del ikke opprette noen vaktbikkje som skal passe på oss, for det vil gi et uheldig inntrykk av vi ikke evner å være perfekte til enhver tid». Etter samme logikk ville også pressens støtte til PFU som selvjustisorgan for å slå ned på presseetiske overtramp, eller det faktum at justismyndighetene har opprettet Spesialenheten for politisaker som eget organ for å etterforske mistanker om straffbare handlinger utført av politiet, være tiltak som gir uheldige signaler om manglende vilje til å klare å holde sin sti ren på egenhånd.

Andre deler av Skagens artikkel utgjør en helt relevant og betimelig gjennomgang av potensielle fallgruber som Faktisk må være påpasselige med å unngå. Men istedenfor å nøye seg med å advare mot disse tingene, går han lengre ved å forhåndskonkludere både om hva de kommer til å fokusere på og om hvordan publikum vil reagere på deres virksomhet.

Uten særlig håndfast grunnlag å bygge på, konkluderer Skagen med at de «venteleg snøgt kjem til å gli frå leksikalske sanningar til politiske synspunkt», og presentere politiserte debattinnlegg forkledd som nøytrale faktasjekker – og dermed bli oppfattet som en uærlig og partisk aktør av alle som er politisk uenige med dem.

Skagen har helt rett i at Faktisk må være påpasselige med å ikke gli over i å faktasjekke påstander som er av ideologisk karakter, som f.eks. hvor mange kvoteflyktninger Norge bør ta imot eller hvor store overføringer landbruket bør få. Og det vil også være mange spørsmål som ligger i en gråsone, der ulike fløyer vil kunne tolke de samme faktaene på ulike måter. I slike spørsmål vil det være viktig at en faktasjekk-tjeneste konsentrerer seg om faktaene, og ikke underkjenner eller forkaster det som er politiske og normative vurderinger.

Men hvis man skal kunne ta opplyste beslutninger ut fra sin (politisk betingede) tolkning av fakta, så er det selvsagt fortsatt helt avgjørende at man faktisk har korrekte fakta til å begynne med! Leserne er avhengige av å ha tilgang til avklaringer om hva som er korrekt og hva som er direkte feilaktig – og også der hvor et utsagn ikke kan entydig rubriseres som «riktig» eller «feil», har det åpenbar verdi med en saklig og (mest mulig) nøytral presentasjon av typen «Her er det påberopte grunnlaget for utsagnet, her er innvendingene som kan reises mot dette, så er det opp til den enkelte leser å konkludere om utsagnet er rimelig eller ikke».

Tradisjonelt har det såkalte «Facebook-Høyre» og tilhørende omland hevdet at den norske offentlige debatten har vært altfor følelsesdrevet og ’emo-basert’, og vært pådrivere for at rasjonelle vurderinger basert på empiriske fakta må gis en mye større plass i ordskiftet.

Da er det mildt sagt besynderlig å observere hvordan opptil flere av de samme profilene plutselig snur helt om, og fremfører en nærmest postmoderne logikk om at det egentlig er forferdelig vanskelig å bringe på det rene hva som er rett og feil, og at det går an å finne ‘fakta’ som understøtter de fleste (innbyrdes motstridende) politiske synspunkter.

Og det er også en absurd ironi når de samme spaltistene som skal ha seg frabedt at «ordskiftedommere» feller «fatwaer» over rett og galt i den offentlige debatten, ikke viser det minste tilbakeholdenhet med å selv felle sin egen kategorisk negative dom – og det til alt overmål over et nyoppstartet prosjekt som ennå ikke har fått sjansen engang til å begå ett eneste ett av de omtalte feiltrinnene.

Men Skagen er ikke alene om å advare mot faktasjekkere som «selvoppnevnte overdommere» som skader debatten ved å påberope seg fasit i ett og alt. Når Klassekampen intervjuer VGs sjefredaktør Gard Steiro om prosjektet, blir han spurt (med tydelig negativt fortegn) om ikke «dette [kan] bli oppfattet som om mediene gjør krav på sitte med nøkkelen til hva som er sant og usant?»

Tilsvarende argumenter ble også fremført da Faktisk ble diskutert på NRK Ekko. Og på lederplass i Klassekampen mener redaktør Bjørgulv Braanen at samarbeidet mellom NRK, Dagbladet og VG «skape[r] et inntrykk av at problemet ligger hos «de andre»» (selv om Faktisk altså har vært entydige på de skal granske også disse mediene), og poengterer (tilsynelatende som et argument mot Faktisk.no) at «En bør heller ikke gi inntrykk av at det er mulig en gang for alle «å knekke» feilaktige påstander. (…) Det er først og fremst det offentlige ordskiftet, den akademiske og politiske striden og mannjevningen mellom ulike medier som vil avklare hva som er holdbart eller ikke.»

Det er imidlertid vanskelig å få tak i hvorfor dette er være et argument mot Faktisk.no, som formodentlig skal bidra med nettopp den fortløpende, offentlige og kildebelagte imøtegåelsen av uriktige påstander som Braanen etterlyser. Som Braanen også selv slår fast: «Faktasjekking er en naturlig del av all journalistikk». Ikke bare det: Det er kanskje pressens aller viktigste samfunnsoppgave å grave seg til bunns i saker for å finne ut hva som er den egentlige realiteten – især i de tilfeller hvor det verserer motstridende påstander fra ulike parter.

At slike gjennomganger fra pressens side også må møtes med en kritisk tilnærming og ikke automatisk betraktes som en uangripelig fasit, er så banalt at det knapt burde vært nødvendig å nevne. Men jeg har svært vanskelig for å se at dagens norske medievirkelighet donimeres av at pressen fremsetter kategoriske faktapåstander og forventer ubetinget tillit til disse. Snarere er det et problem at man lar politikere og andre intervjuobjekter slippe til uimotsagt uten noen krav om å dokumentere påstandene sine (selv der hvor behovet for slik dokumentasjon burde være åpenbart) – eller at man nøyer seg med en «He said/she said»-journalistikk der man «lar begge parter komme til orde», men ikke gjør noen egeninnsats for å slå fast hvem av de to som faktisk har rett, heller ikke når de kommer med åpenbart motstridende faktapåstander.

Den konkrete debatten om Faktisk.no vil formodentlig kunne foregå på et langt mer saklig og faktabasert plan når de nå kommer i gang for fullt og vi alle kan se hvordan de skjøtter sitt mandat i praksis. Men det prinsipielle behovet for at pressen skal granske faktapåstander og forsøke å slå fast om de stemmer med virkeligheten (og gjerne i form av dedikerte avdelinger som jobber systematisk med dette, slik vi finner i svært mange andre land), burde være en ukontroversiell og selvsagt del av mediebildet.

Det er ingen motsetning mellom en fornuftig og forsvarlig faktasjekkvirksomhet og en åpen debatt der ulike politiske syn brytes mot hverandre – tvert imot vil det ofte være nettopp når man har felles faktagrunnlag som fundament for debatten, at man får anledning til å fremheve og artikulere de politiske uenighetene om hvordan man skal møte denne virkeligheten.

En litt lengre versjon av denne artikkelen er publisert på forfatterens blogg.

Ved ikke å bruke hijab blir du stemplet som hore og vantro. Du blir behandlet annerledes, du bringer skam. Du må regne med stygge blikk og nedsettende kommentarer. Det er vanskelig å få venninner på skolen som kommer fra samme land som deg.

Dette sier en ung norsk-somalisk jente til meg. Selv om hun ikke er muslim går hun med hijab.

Hun er født og oppvokst i Somalia. Hennes foreldre var ikke spesielt religiøse, men de var opptatt av hvordan en jente skulle bli sett på og oppføre seg, derfor brukte hun hijab i oppveksten.

Som ungdom i Somalia hadde hun et mål, og det var å komme til Vesten og leve i frihet. Som 17-åring rømte hun hjemmefra for å leve et fritt liv. Men veien til frihet ble et reint mareritt.

Under flukten opplevde hun at menn som kalte seg religiøse, behandlet kvinner som søppel. Kvinner som flykter alene, uten ektemenn eller brødre, er de mest sårbare og utsatte. Hun så mye misbruk av kvinner og unge jenter.

Etter flere år på flukt kommer hun til Norge. Endelig fri. Hun bor på mottak. En av de første tingene hun gjør er å kaste hijaben. Et plagg som for henne som ikke betyr annet enn kontroll. Men det tar ikke mer enn noen dager før hun blir oppringt av moren i Somalia. Moren foreller at de har fått høre at datteren oppfører seg dårlig. Dette er jentas første møte med den sosiale kontrollen i Norge. Hun sier til seg selv at dette er personer som ikke er integrert, som nettopp har kommet til Norge.

Jenta får etter hvert opphold og flytter til en liten kommune på Vestlandet. Igjen tar hun av seg hijaben. Igjen blir hun oppringt av foreldrene i Somalia. I tillegg blir hun mobbet og fryst ut av de andre Somalierne på voksenopplæringen hun går. De vil ikke snakke med eller bli sett sammen med en vantro. Hun forstår ikke hvorfor de ikke kan nyte friheten. Det er ikke lett å være ny i Norge, uten å kunne språket og kodene. Hun føler seg ensom. Etter en stund flytter hun til Oslo, tenker at der er det kanskje flere som henne, som ikke er troende og som lever et friere liv.

Men det samme fortsetter i Oslo. Det er den samme sosiale kontrollen der. Så fort hun tar av seg hijaben får hun høre at hun er uten moral, at hun er en hore og vantro. Etter en lang samtale med sin gråtende mor, tar hun på seg hijaben igjen.

I dag bruker hun hijab hver dag. Hun later som om hun er en troende muslim. Hun sier selv hun har mistet sin egen frihet, men hun har i alle fall fått flere venninner som også har opprinnelse i Somalia, hun kan snakke sitt morsmål, hun har blitt tatt inn i varmen igjen. Hun slipper å være ensom og leve med frykten for å skuffe foreldrene sine.

Dette er en del av det nye Norge i 2017. Friheten til en rekke jenter og kvinner bekjempes hver dag av de som frykter å miste kontrollen.

Den dobbeltdrapsdømte 16-åringen fra Kristiansand anker dommen, sier forsvarer Svein Kjetil Stallemo til NRK.

Mener det ikke er grunnlag for forvaring
16-åringen ble dømt til 11 års forvaring for drapet på Jakob Hassan og Tone Ilebekk.

- Vi er i den oppfatning som er at det ikke er bruk for forvaring i dette tilfellet. Vi har gått nøye igjennom dommen og er styrket i vår oppfatning at det ikke er grunnlag for forvaring, sier Stallemo til Dagbladet.

Forsvareren mener at en tidsbestemt straff på åtte og et halvt år er mer passende.

- Nå vil denne anken gå gjennom noen formelle prosesser, og så vil jeg tro at en ankebehandling vil skje rundt august eller september, sier Stallemo.

Skuffet over dommen
29.juni ble 16-åringen dømt til 11 års forvaring med 7 år og 4 måneders minstetid for dobbeltdrapet.

- Familien og etterlatte er lettet og tilfreds over dommen, sa familiens bistandsadvokat, Tove Karlsen Westbye til Dagbladet forrige uke.

Dommen er den strengeste noensinne mot en mindreårig i Norge, og går langt ut over aktoratets påstand om 10 års fengsel. Forvaring innebærer at den unge gutten anses som for farlig for vanlig fengselsstraff, og kan teoretisk innebære at han blir sittende i fengsel livet ut.

- Vi vil nå nøye gjennomgå hvordan retten har vurdert vilkårene for forvaring og straffens lengde, og det kan framstå som nærliggende at vi vil anke, sa Stallemo til Dagbladet etter at dommen falt.

Stallemo fortalte også at klienten var skuffet over dommen.

(Dagbladet): Før helga stilte EUs utenrikssjef Federica Mogherini seg bak et bredt uttalt krav om at Liu Xiaobo må slippe fri. Xiaobo er mannen som i 2010 ble tildelt Nobels fredspris av Den norske nobelkomité.

På grunn av Xiaobos sviktende helse og alvorlige tilstand forventer EU at Kina umiddelbart innvilger prøveløslatelse på humanitært grunnlag. I tillegg til EUs krav har USA og Frankrike tilbudt seg å ta imot den kreftsyke fredsprisvinneren.

- Skjørt og vanskelig forhold
Erna Solberg (H) har fått krass kritikk ettersom hun ikke vil svare på om hun støtter EUs krav om frigivelse av kreftsyke Xiaobo.

Kritikken har kommet fra flere hold, blant annet fra Amnesty og flere politikere.

Statsministeren er på rundreise på Østlandet, og var på Bragernes torg i Drammen i formiddag.

Heller ikke i dag vil Solberg svare på spørsmål om hun støtter kravet om frigivelsen.

- Stiller regjeringen seg bak EUs krav om å slippe fri Xiaobo?

- Vi har hatt et vanskelig forhold i seks år med Kina, og vi har jobbet mye for å få tilbake igjen et godt og fortrolig forhold som gjør at vi kan ta opp vanskelige saker også i fremtiden. Men det er fortatt et skjørt samarbeid og såvidt som jeg ser det er det ingen andre land hvor statsministere og utenriksministere tar opp dette spørsmålet. Vi har valgt å håndtere dette med talsmannsperson i UD, sier Solberg til Dagbladets reporter i Drammen.

- Er denne saken et eksempel på hva hva Kina-avtalen koster?

- Dette er et eksempel på å at vi tar opp viktige spørsmål, men vi må også ha et samarbeidsforhold som gjør at vi kan ta opp viktige spørsmål, svarer statsministeren.

På spørsmål om kritikken fra de andre partiene svarer Solberg at regjeringen er opptatt av at Norge skal ha et godt forhold med Kina, og at vanskelige saker skal tas opp.

Solberg mener at Arbeiderpartiet burde tenke på at for et land som Norge er det viktig å være på talefot med Kina.

- Vi har fått til en prosess og en prosedyre for å gjøre dette med kineserne. Disse spørsmålene kan tas opp gjennom dette hvor vanskelige temaer skal være adressert på en organisert og strukturert måte.

Vil ikke svare på kritikken
Da Dagbladet kontaktet Statsministerens kontor (SMK) søndag kveld, med spørsmål om hvordan statsministeren stiller seg til kritikken, ble Dagbladet henvist videre til UD.

- Ta kontakt med UD, det er de som har ansvaret for å uttale seg i denne saken, sier statsministerens rådgiver Sigbjørn Aanes til Dagbladet.

UDs kommunikasjonssjef Frode O. Andersen sier til Dagbladet at dette er en krevende sak som de følger nært, og viser til at ingen europeiske regjeringssjefer eller utenriksministre så langt har uttalt seg om saken.

- Vi har brukt over seks år på å finne tilbake til en normalisering av forholdet til Kina. Det er avgjørende med et samarbeid med Kina om blant annet klima, energi og handel. Vi må huske hvor vanskelig og komplisert denne prosessen har vært, sier han og legger til:

- Forholdet til Kina må bygges fra grunnen av, og vi har fortsatt en lang vei å gå. Vi følger den humanitære situasjonen til Liu Xiaobo. Våre tanker går til han og hans familie. Det er viktig at han nå får medisinsk behandling.

LIÈGE (procycling.no): Tre av lagene som fremdeles er med i kampen om Alexander Kristoffs underskrift er Astana, UAE Team Emirates og hans nåværende arbeidsgiver, Katusha.

Det bekrefter også 30-åringen overfor procycling.no:

– Det er også andre lag i diskusjonen. Men det er tre lag du nevner der det er mulighet for å gå til. Jeg er fortsatt i samtaler med Katusha, så det kan fort hende at jeg blir óg, klargjør nordmannen foran starten på tourens andre etappe.

Team Sunweb og LottoNL-Jumbo er to lag som har fått tilbud om nordmannen, men høflig avslått.

Heller ikke store lag som Team Sky, Bahrain-Merida og BMC Racing har blitt fristet til å sikre seg Flandern rundt-vinneren fra 2015-sesongen.

UAE vurderer Kristoff eller Aru

For nordmannen og hans finske agent Joona Laukka handler det nå om å sikre Katusha-rytteren best mulig betalt, og samtidig sikre ham gode sportslige betingelser.

– Jeg trenger back up i klassikerne og i spurtene, som jeg har i Katusha. Jeg ønsker fortsatt å kjempe på de to områdene, sier Kristoff.

En god ryttergruppe rundt seg kan han trolig få hos både Astana og UAE Team Emirates.

Vegard Stake Laengens arbeidsgiver fikk First Abu Dhabi Bank med på laget foran Tour de France, og skal etter sigende være i markedet etter forsterkninger.

La Gazzetta dello Sport skriver at Elia Viviani ankommer fra Team Sky. To andre ryttere som vurderes er Kristoff og Fabio Aru.

Vinokourov: – Vanskelig avgjørelse

Etter det procycling.no forstår vil laget – i valget mellom de to, helst sikre seg sammenlagtrytteren.

Arus framtid kan få direkte innvirkning på spillet rundt Alexander Kristoff. 26-åringen har åpnet for å forlate Alexandre Vinokourovs mannskap, men ingenting er foreløpig avgjort.

– Hvis du beholder Aru, går det på bekostning av Kristoff – eller kan du signere begge?

– Nei, jeg tror ikke det. Det vil bli avgjort med Fabio snart, og deretter må jeg ta en avgjørelse på Alexander. Han er en god spurter. Det er en vanskelig avgjørelse å ta, sier Vinokourov til procycling.no.

Følger med Kittels bevegelser

En annen stor brikke på overgangsmarkedet er Marcel Kittel. procycling.no fikk lørdag opplyst at han trolig blir værende i Quick-Step Floors.

Om han skulle ombestemme seg, kan både Astana og Katusha bli fristet ut på markedet.

I øyeblikket blokkerer Aru og Kittel overgangsmarkedet, men nordmannen tror det kan bli en snarlig avklaring på tingene.

– Jeg regner med at det skjer noe i løpet av uka, eller i hvert fall i løpet av første hviledag, forteller Kristoff.

– Hva som skjer rundt Fabio Aru kan spille inn på din framtidig også?

– Han er en av det store som fortsatt er ledig på markedet, ja. Dersom jeg skal bytte lag, er det som skjer rundt ham viktig for min del. Foreløpig har Katusha et ganske godt tilbud også, så vi får se.

Kan gi avkall på millioner

Ifølge cyclingnews.com ligger Kristoff på en årslønn rundt 2 millioner euro (rundt 19 millioner kroner).

Etter det procycling.no forstår, skal de være villige til å gå ned til rundt til 16-17 millioner for å skrive under en ny avtale.

Samtidig ekskluderer dette mange av de mindre velstående lagene innenfor den internasjonale sykkelsporten.

UAE Team Emirates skal være villig til å legge en solid bunke penger på bordet for den rette rytteren. Vegard Stake Laengen sier han gjerne ser at Kristoff underskriver for laget.

Det tidligere Lampre-laget har allerede Sacha Modolo og Simone Consonni på lønningslista, i tillegg sirkulerer altså ryktene om Elia Viviani.

– Jeg synes vi har to ganske gode kort her allerede, så da spørs det om de ønsker å bla opp pengene Kristoff trener. Vi får se hva slags tilbud som kommer på bordet, og om partene kan møtes. For min del hadde det vært helt konge å få Alexander hit, sier Stake Laengen til procycling.no.

Setter foten ned for Stein Ørn

Det er likevel Astana som ser ut til å ligge i førersetet per nå.

Det er også Stake Laengen enig i:

– De mangler superspurteren og er et lag som blar opp mye penger. I tillegg har de en del skandinaver på laget. For meg høres det ut som den mest naturlige kombinasjonen, sier 28-åringen og tenker på ryttere som Michael Valgren Andersen og Truls Korsæth.

For Kristoffs del blir det nå en vurdering om det fremdeles går an bli værende i Katusha, selv etter at de vraket opptrekker Michael Mørkøv til Tour de France.

Dansken går det trolig an å få med seg videre til Astana, men Vinokorov sier til procycling.no at det blir verre å få med seg trener Stein Ørn videre.

– Hvis Alexander kommer til dere, vil du la ham ta med seg sin personlige trener?

– Nei, det tror jeg ikke, svarer teamsjefen i det kasakhstanske mannskapet.

I de fleste profflagene er det vanlig at man benytter seg av trenere som alt er tilknyttet laget. Løsningen i Katusha ble å ansette Ørn, og gi ham fullmakt til å styre treningen til klassikergruppa i laget.

Kristoff selv ønsker ikke å kommentere hvorvidt han prøver å få med seg flere ryttere og sin personlige trener videre på et eventuelt flyttelass.

Artikkelen er levert av sykkelnettstedet procycling.no!

Fredag ble en 24 år gammel mann funnet død på Roskilde-festivalen.

Mannen ble funnet død på soveplassen sin på festivalen. Han ble forsøkt gjenopplivet, men livet var ikke til å redde.

Mannen hadde en muskelsykdom, og arbeidet som frivillig for Muskelsvindfonden under festivalen, ifølge danske EkstraBladet.

Organisasjonens ansatte og frivillige på festivalen har fått krisehjelp.

Årets festival er nå over.