ALBUM: Phoenix er blant dagens mest sympatiske popband.
Phoenix
«Ti Amo» er strengt tatt en strålende EP innbakt i litt for mange veike fillers.
Plateselskap
Glassnote
De rufsete franskmennene har nemlig en evne til å få gråstein til å ligne gull: selv de dølleste låtene deres er smittet med spilleglede. Så selv om det er en del middelmådige melodier på deres solfylte sjetteskive, er det umulig å hisse seg opp over det.
Til gjengjeld inneholder «Ti Amo» også noen av deres sterkeste låter. «J-Boy» er en smektende rakker, drevet fremover av bombastiske synthtrommer som står i arv til åttitallspopen som også preget forgjengeren «Bankrupt!» (2013).
Dens diskoide tvillingsøster «Goodbye Soleil» er muligens enda bedre, og allerede inkludert på sommerkassetten min. Når frontmann Thomas Mars for en gangs skyld synger på morsmålet sitt over det neonbelyste kompet – med gitarsolo attåt, må vite – glemmer man både regn og blytunge skyer.
Når sant skal sies, fremstår «Ti Amo» som den store Syden-skiva til Phoenix. Det skyldes ikke bare det snåle, men gøyale valget med å synge en del strofer på turist-italiensk (i tillegg til tittelsporet, får man låter som «Tuttifrutti», «Via Venoto» og «Telefono»).
Det skyldes også de frodige detaljene: Der nevnte «Tuttifrutti» drives av en uimotståelig fløytelyd, høres «Fleur De Lys» ut som en erkefransk tolkning av afrobeatprofeten Fela Kutis «Expensive Shit».
Som om ikke det var nok, synger Mars på tittelsporet at «Now I’m looking like the bad cop, sunbathing in Rio/Switching up some sophisticated soft rock». «Solfaktor 30» kunne vært en alternativ albumtittel.
Derfor er det synd at «Ti Amo» strengt tatt er en strålende EP innbakt i litt for mange veike fillers. Popalbumet er som kjent dødt; Phoenix virker gløgge nok til å kunne ta såpass innover seg.