Rustningskappløpets blinde logikk gjør Natos øst-grense til den grensa i verden der forsvarsutgiftene vokser mer enn noe annet sted, slår analytikere i det sikkerhetspolitiske magasinet Jane’s fast. På den andre siden av grensa gjengjelder russerne den militære logikken, flytter tropper nærmere sin vest-grense, og utplasserer mellomdistanseraketter som kan rustes med atomstridshoder til sin enklave midt i Europa, Kaliningrad.
Forsvarsbudsjettene i Ukraina, Polen, og de baltiske land Estland, Latvia og Litauen, er fordoblet etter den russiske annekteringen av Krim, og støtten til det pro-russiske opprøret i Øst-Ukraina i 2014. Også i de tradisjonelt nøytrale landene Finland og Sverige er beredskapen i forhold til mulig russisk aggresjon helt annerledes enn tidligere.
Også i Ukraina foregår det en dramatisk og rask opprustning. Selv om Russland insisterer på at annekteringen av Krim var lovlig, og toer sine hender, og sier at de ikke er involvert i krigen i Øst-Ukraina, har det militære eventyret i Ukraina ført til en militær mobilisering langs Russlands vest-grense som neppe var forutsett i Moskva, og som knapt er i Russlands interesse. Det har gjort Nato til en allianse som etter mange år i vakuum har fått tilbake sin eksistensberettigelse, nemlig å forsvare seg mot Moskva, enten landet rundt hovedstaden heter Sovjetunionen eller Russland.
Den siste generalsekretær Mikhail Gorbatsjov sa engang til sin amerikanske kollega Ronald Reagan at han skulle gjøre det verste han kunne gjøre mot USA; han skulle ta bort USAs fiendebilde. Det var da Gorbatsjov og Reagan var nær en avtale om å skrote alle atomvåpen og hengi seg til utopien om den evige fred.
Sånn gikk det – som vi nå vet – ikke. Langs Russlands vest-grense er tallenes tale klare. Før 2014 var det ukrainske forsvaret mest kjent for sin korrupsjon, for å selge unna militært utstyr for personlig fortjeneste, og for å ha skutt ned et sivilt fly på vei fra Israel til Russland over Krim i 2001, der 66 mennesker døde, under en øvelse. Nå har Ukraina Europas nest største hær med 60 000 kampklare soldater, pluss et aktivt heimevern på 250 000.
De tre baltiske landene Estland, Latvia og Litauen brukte årlig rundt en milliard dollar på forsvaret fram til 2014. Mens de tre landenes forsvarsbudsjett i 2020 er stipulert til å bli 2, 1 milliard dollar. Vi snakker altså om en fordobling. Også Polens forsvarsbudsjett er fordoblet de siste åra. I tillegg kommer fire rullerende Nato-bataljoner i de tre baltiske land og Polen med 1000 soldater i hver.
I Finland tar man også sine forholdsregler, og det er innført regler som kan forby utlendinger å kjøpe eiendom nær militære installasjoner. Dette er ifølge The Independent gjort for å hindre at russisk eiendom kan brukes som oppmarsjområde i en eventuell konflikt. Også i Sverige tenker man annerledes. Der bygger man opp igjen forsvarets kapasiteter på Gotland i Østersjøen for å hindre at russerne bruker det til å kontrollere Østersjøen militært.
I de baltiske landene har man trening for partisan-grupper i helgene. Partisan-bevegelsen har dype røtter, og sloss heltemodig mot både Stalin og Hitler fra 1939 til langt etter 2. verdenskrig.
Russland har altså tent et bål med sin aggresjon overfor Ukraina. Resultatet er en kraftig militarisering av store deler av sin vest-grense. Trolig var det ikke det Russlands president Vladimir Putin hadde i tankene da han annekterte Krim i mars 2014.