bI boka «The Wealth of Humans» argumenterer forfatter og journalist Ryan Avent for at de største metropolene i den vestlige verden er blitt – og andre er i ferd med å bli – en lekegrind for «the 1 per cent». Den rikeste prosenten av befolkningen.
Vis mer
Årsaken, mener Avent, er at det lønner seg for både eliten og selskaper. Byer, i den nye digitale økonomien, legger til rette for rask innsamling, analyse og transport av informasjon. Kraftfulle digitale verktøy forsterker verdien av å være fysisk nær andre svært talentfulle og produktive folk, snarere enn å erstatte det. Er du nåværende eller aspirerende elite, er byen stedet å være.
Den økonomiske gevinsten av å samle talentfulle og produktive mennesker i byer eller små områder er stor. Ikke bare for bedriftene som blir mer produktive og effektive, men også for menneskene som bor der. Byer tilbyr sosiale strukturer og muligheter av overlappende personlige nettverk, som samler folk på tvers av firmaer, industrier og sektorer på produktive måter.
I rike byer, mener Avent, er konsekvensen at rike folk får rike venner. De hygger seg i sosiale lag, har barn på de samme skolene og vedlikeholder vennlige og tette relasjoner. Dyktige, godt betalte menn gifter seg sannsynligvis med en velbetalt, smart dame. Makt-par blir venner med andre makt-par, og henger i grupper med andre mektige.
Det er ikke unaturlig at individer handler slik. I byer med god produktivitet og økte boligpriser, bedriver den nåværende og aspirerende eliten selvrealisering: De får suksess i arbeidslivet, finner spennende venner og møter fine kjærester.
Har du råd, er byen for mange veien til det gode liv.
Teknologihovedsteder som San Francisco Bay Area og finanssentraler som London og New York er gode eksempler. Alle byene har opplevd en enorm vekst i boligprisene. Gevinsten av å bo slike steder er stor nok til at folk er villige til å betale latterlige summer for bitte små krypinn. Men det er her problemet ligger: Denne lykken er ikke tilgjengelig for andre enn de rike. Det er ikke bare urettferdig, men det skaper også avstand og segregering mellom fattig og rik.
Uten nærhet til ulike sosiale grupper, mister også både arbeiderklassen og eliten forståelsen for hverandres behov og problemer.
Summen kan bli dårligere oppslutning rundt klassekompromiss, mer uro og grobunn for ideologisk radikalisering.
Økte boligpriser i Oslo er derfor ikke et «Grünerløkka-problem», som regjeringen hevder det er. Avents analyse er nok mer korrekt: Utviklingen er en klassekamp som angår langt flere enn dem som bor i Oslo.
Hvis tilgangen til interessante, velbetalte og gode jobber i Oslo er avhengig av at du er rik nok til å kunne bosette deg der, vil eliten som allerede er innenfor få en selvforsterkende posisjon: Mens andre verken kan ta jobbene eller nyte av økte boligpriser, vil andelen av formue og inntekt i stadig større grad tilfalle dem som allerede er innenfor.
Videre kan heller ikke Oslo bli så dyrt at helt vanlige folk ikke har råd til å bo og jobbe der.
En by hvor lærere, renholdere og butikkmedarbeidere tvinges til å pendle timevis hver dag for å slite for byens velstående, er ikke en god by.
Urbaniseringens gleder og positive effekter (for dem som ønsker det) skal være tilgjengelig for alle – ikke bare eliten. Med en prisvekst på 25 prosent i fjor, er Oslo dessverre på vei mot å bli en lekegrind for den norske profesjonelle og økonomiske eliten. I marsjfart.