Vi trenger en ny helsedebatt som gir oss en ny forståelse bygd rundt de muligheter vi har til å forbedre folkehelsen – som en likeverdig tilnærming til økt og forbedret pasientbehandling. Derfor stiller jeg følgende spørsmål: Hva er vårt overordnede mål for dagens helsepolitikk? Har vi egentlig et slikt mål? Summen av alle helseplaner, helsedebatter, kostnadsveksten og kostnadsdiskusjoner relatert til spesialisthelsetjenesten, gir i sum et inntrykk av et helsepolitisk hovedmål i retning av flest mulig behandlede pasienter raskest og billigst mulig. Ikke noe dårlig mål isolert sett. Men bør dette være vårt hovedmål? Er det ikke et friskere og mer arbeidsdyktig og skapende folk som burde vært vårt overordnede helsemål?
Vis mer
Uavhengig av høstens valgutfall må vi tørre å ta denne helsedebatten. For – norsk helseutvikling er ikke spesielt god, til tross for et av verdens aller beste behandlingstilbud! Ja, vi lever lenger, men andre land har større framgang. Vi faller derfor på listen over levealder når land sammenliknes. Vi er ett av landene i Nord- Europa med minst daglig fysisk aktivitet i voksenbefolkningen, med høyest sykefravær i arbeidslivet, andelen med fedme øker og det er en urovekkende økning i psykiske plager og antall uføre blant ungdom. Dette blir det flere pasienter av. Dette gir færre friske og dårligere folkehelse.
Nevnte utfordringer og den framveksten av kroniske sykdommer som følger med, kan vi ikke behandle oss ut av. Vi snur ikke fedmeepidemien og økningen i type 2 diabetes med flere fedmeoperasjoner og bedre behandlingstilbud til dem som allerede har problemene. Vi kan heller ikke behandle oss ut av den eksplosive kostnadsveksten helsesektoren er inne i. 85 prosent av tapte leveår skyldes nå ikke-smittsomme kroniske sykdommer ifølge WHO.
Ønsker vi å snu denne trenden og statistikk, er det årsakene til uhelse, sykdom og for tidlig død vi må gjøre noe med. Summen av det «nye sykdomsbildet» i kombinasjon med ny kunnskap om helseatferd gjør at vi trenger ny helsepolitikk.
Vi må rett og slett gjøre kommunene bedre i stand til å følge opp folkehelselovens intensjoner. Vi må øke kunnskap, kompetanse og ikke minst politisk mobilisering for arbeidet i kommunene. Vi bør i tillegg øremerke en «folkehelsemilliard» til kommunene over en fire-femårsperiode, som sikrer stilling som folkehelsekoordinator og den ønskede tverretatlige involveringen i kommunene. Dette vil gi oss grunnlaget for å stille tøffere krav til kommunal oppfølging. Det er samtidig viktig at vi har fokus på målrettet bygging av viktige folkehelsearenaer:
- Utvikle mer helsefremmende barnehager, skoler og eldreinstitusjoner. Sunn mat til elevene og frisk luft til de eldre.
- Bedre oppfølging av risikogrupper gjennom styrking og videreutvikling av frisklivssentraler og lærings- og mestringssentra.
- Mer helsefremmende bo- og nærmiljø.
- Betydelig mer satsing på sykling, gåing og lavterskel aktivitetstilbud i nærmiljøene.
- Et reelt og omfattende arbeid for å minske fattigdom og redusere sosiale forskjeller.
Hvem blir med på å bygge ny helseforståelse og en mer balansert helsepolitikk? Problemet sett fra et folkehelseperspektiv er at alle tungvektere i dagens helsedebatt i hovedsak er pasientorienterte.
Det nye «helsepartiet» ser ut til å følge i samme spor. Høyres partiprogram har nærmest et ensidig fokus på mer og bedre behandling. Pleie og omsorg blir i denne sammenheng sørgelig foreldet. Hvem har en agenda og en sterk nok posisjon til å utfordre helseministeren om at økt satsing på et målrettet og befolkningsrettet helsefremmende og forebyggende arbeid nå er nødvendig for å bedre folkehelsen?
Uten at politikere i sentrale posisjoner gjør dette er min påstand – ingen. Hvem tar utfordringen? Kan vi for første gang få oppleve en valgkamp der helsedebatten får den balansen den bør og må ha i forholdet mellom behandling og helsefremming/forebygging?
I så fall blir vi ikke det første land som demonstrerer slik økt helseforståelse. Premierminister Gordon Campell gikk i 2005 i provinsen British Columbia i Canada til valg med helse som et hovedtema. I motsetning til den norske helsedebatten var hans helsepolitiske hovedbudskap behovet for økt satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid. Provinsen kunne ikke reparere seg til friskhet og livskraft. Det var gjennom å fremme årsakene til god helse og samtidig redusere årsakene til uhelse at deres visjon om å bli Nord-Amerikas mest sunne og livskraftige befolkning skulle realiseres. Han vant valget og bevilget straks 500 millioner kroner til en kampanje for økt fysisk aktivitet og sunnere mat.
Denne valgkampen foregikk for tolv år siden. Fra å være en nasjon langt nede på verdens helsestatistikker har Canada gjennom langvarig og målrettet folkehelsearbeid løftet seg opp i det ypperste tetsjiktet.
At WHOs norske folkehelsenettverk Sunne kommuner arbeider for å organisere en nasjonal folkehelseallianse, må mottas med glede og støtte. Forhåpentligvis kan en slik allianse bidra til at folkehelsearbeidet får en etterlengtet døråpner inn til sentrale maktkorridorer.
Kan vi følge opp de senere års folkehelsemeldinger med konkret handling? Hva med å utarbeide en nasjonal handlingsplan for det helsefremmende arbeid der det settes konkrete og forpliktende mål?
Også dette greide Canada for tolv år siden.
De hadde følgende gode filosofi som gikk på måloppnåelse: Dersom ikke målene nås, er det ikke målene som er feil. Da har vi valgt feil strategier og tiltak og brukt for lite ressurser for å nå målene. Greier vi å nærme oss slike tanker?
Å definere et hovedmål for norsk helsearbeid kan være en god begynnelse.