I en kronikk i Aftenposten kommer pensjonert lagmannsdommer Iver Huitfeldt med en ramsalt kritikk av regjeringens forslag om å heve straffenivået fra 21 år til 40 år for alvorlige forbrytelser der den domfelte har utført flere lovbrudd.
«En dobling av maksimum innebærer en så kraftig devaluering av «humanitets-verdien», at «human strafferettspleie» i realiteten kastes på historiens skraphaug», skriver Huitfeldt. Det er lett å slutte seg til den pensjonerte dommerens kritikk.
Regjeringen motiverer sitt forslag med «at ‘kvantumsrabatten’ i mange straffesaker er urimelig stor.» Den såkalte «kvantumsrabatten» innebærer selvfølgelig ingen straffereduksjon om du utfører flere lovbrudd. «Rabatten» ligger i at straffen for hvert lovbrudd ikke blir lagt oppå hverandre.
Det begrunnes både av hensyn til å ivareta en human strafferettspleie og av praktiske hensyn. En anser med god grunn straffen for å ha fallende grensenytte ved hvert nye år. Straffen skal virke avskrekkende og til en viss grad reflektere befolkningens rettferdighetsfølelse. Det er ikke sannsynlig at svært høye straffer virker mer avskrekkende. Og når folk er i kontakt med konkrete rettssaker som meddommere, synes de straffene er for strenge.
Høye straffer kan også virke kontraproduktivt. Jo lenger en sitter inne, jo vanskeligere kan det være å integreres i samfunnet etter endt dom. USA, som ikke gir noen «kvantumsrabatt», er på ingen måte et eksempel til etterfølgelse. Likevel har altså regjeringen modellert dette lovforslaget på amerikansk rettspraksis.
Høye straffer kan også føre til unødvendige frifinnelser. Det er grunn til å tro at de strenge straffene for voldtekt, som lovgiverne har økt de seineste åra, forhindrer en del fra å bli straffet, fordi dommerne anser straffen for å være urimelig streng.
Som Huitfeldt påpeker har vi en human strafferettspleie her til lands. Det er noe vi bør være svært stolt av. Straff er et nødvendig onde, som bør begrenses så godt det lar seg gjøre. For hver generasjon har vi redusert straffene, og på samme tid har kriminaliteten gått drastisk ned. Det er ingen klar sammenheng mellom strenge straffer og redusert kriminalitet, slik regjeringen ser ut til å anta.
Kriminalitet er et onde, og en av statens fremste oppgaver er å bekjempe denne og straffe dem som bryter lovene. Men det må gjøres på en så effektiv og human måte som mulig. Regjeringens forslag tilfredsstiller ingen av disse kriteriene. Det bør derfor forkastes.