Det har aldri vært mer ro rundt normeringa av bokmål og nynorsk enn det er i dag. Da er det underlig at programkomiteen i Høyre går inn for å privatisere denne oppgaven. Det vil være både udemokratisk og språkpolitisk uklokt, og kan i verste fall føre den norske språkdebatten tilbake til skyttergravene.
Bokmål og nynorsk har vært politisk styrt gjennom hele 1900-tallet og fram til i dag. Skriftnormalene for begge skriftspråkene er i dag demokratisk forankret gjennom overordnede språkpolitiske føringer i Stortinget, med et spesifisert oppdrag til Språkrådet fra Kulturdepartementet. Det normerte skriftspråket er vår felles språklige infrastruktur, og normeringa av norsk gjelder alle i Norge.
Rettskrivinga er bindende for opplæringa i skolen, for NRK og for alle statsorganer – ja, med det også for departementene og ministrene.
Språkrådet har klare føringer for hvordan rettskrivingsarbeidet skal drives, alt etter hvordan Stortinget vedtar at språkpolitikken skal være.
Men i utkastet til nytt partiprogram for Høyre foreslås det å «vurdere om språknormeringen for bokmål og nynorsk skal flyttes ut av Språkrådet».
Hvor språknormeringa skal flyttes, kommer først fram i et intervju med programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, i nettavisa Framtida.no. Der tar han til orde for at normeringa av bokmål skal legges til Akademiet for språk og litteratur, en institusjon som arbeider for å normere den delen av bokmål som kalles riksmål. Tilsvarende foreslår han at Nynorsk kultursentrum kan få ansvaret for nynorsken. Han sier også at mange andre land ikke har offentlige organer som driver med språknormering, men private institusjoner som akademi og liknende.
Vel, for de offisielle språkene i Norden gjelder dette faktisk bare svensk. De andre landene har offentlig vedtatt normering som i Norge. Og i motsetning til Sverige, har Norge i lange perioder hatt opprivende språkfeider både mellom de ulike målformene og mellom ulike grupperinger innenfor de ulike målformene. Dersom normeringa blir overført til private aktører som har sin egen språkideologi, er det et dramatisk brudd med den norske språkpolitikken.
Når Røe Isaksen gjør et poeng av at det ikke lenger er samnorskpolitikken som gjelder, er dette gammelt nytt for Språkrådet, og det er vanskelig å se hvorfor det skal være et argument for en privatisering.
Det tidligere organet Norsk språknemnd hadde i oppdrag å føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre, fordi Stortinget ville det. Men Språkrådet arbeider i dag etter føringer om at bokmål og nynorsk skal normeres på selvstendig grunnlag og etter faktisk bruk, og at det skal være stabilitet i rettskrivinga. Fordi Stortinget vil det.
Vedtak som gjelder enkeltord, skjer på grunnlag av faglig skjønn i henhold til de politiske føringene, mens større vedtak må godkjennes av Kulturdepartementet. Med dette har vi sikret en nødvendig demokratisk forankring for begge skriftspråkene våre.
Og selv om det ikke er et mål å føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre i dag, finnes det områder av rettskrivinga der det av åpenbare praktiske grunner er en fordel at de to norske målformene følger hverandre, og at det dermed bør være samme instans som har ansvar for normering av begge målformene. Det gjelder for eksempel tegnsetting, skrivemåten av lånord og hvilke ord som skal ha liten eller stor forbokstav. Det å splitte normeringa av bokmål og nynorsk mellom ulike institusjoner vil sannsynligvis kunne føre til klart uheldige forskjeller mellom de to norske skriftspråkene.
Det er avgjørende at rettskrivingsarbeidet skjer med faglig autoritet og demokratisk legitimitet. Det har tidligere kommet forslag fra Høyre-politikere om å legge ned Språkrådet. Dersom det er dette som er kunnskapsministerens mål, bør han si det rett ut. I motsatt fall bør Språkrådet fortsatt få lov å gjøre jobben sin. Dagens organisering av den språklige normeringen har ført til at tidligere tiders språkstrid virker fjern og til tider komisk. Dette må ikke settes i spill.