Plast i havet er blitt Norges mest akutte miljøproblem. Den kan forgifte sjømaten vår og ta knekken på alt fra plankton og sjøfugl til hval hvis vi ikke får stanset forsøplingen og ryddet opp snarest. Skipsfart og fiskeflåten er ansvarlig for mer enn 50 prosent av marin forsøpling i Nordsjøen – dette må vi gjøre noe med!
Vis mer
Marin forsøpling er et av de raskest voksende miljøproblemer i verden, også i Norge. Mange tror at mesteparten av avfallet kommer fra land. En ny FN-rapport viser imidlertid at i Nordsjøen kommer 50 prosent av søppelet fra skipsfart og maritim virksomhet. I de nordlige havområdene kan det være så mye som 80 prosent. På Svalbard er fiskeflåten hovedkilden til forsøpling. Vi trenger derfor bedre kontroll og et mottakssystem for avfall fra skip i norske havner.
Hvert år dumpes 34000 tonn søppel – det meste plast – i Norskehavet. Vi samler inn bare 244 tonn. Det utgjør sju promille av avfallsmengdene. I Norge har vi liten oversikt over hvor mye avfall som leveres til land og hvor mye som dumpes fra båter og skip. Vi mangler et helhetlig system som kan danne grunnlag for rapportering og kontroll. I tillegg mangler vi landbasert mottaksanlegg i havnene våre som sørger for at marint avfall kan gjenvinnes eller destrueres.
I 2015 ble Norge dømt i EFTA-domstolen for manglende overholdelse av våre forpliktelser om å ha mottaksanlegg for skipsgenerert avfall og avfallsrester. I januar i år ba EFTAs overvåkningsorgan ESA Norge om å følge opp dommen i EFTA-domstolen og sikre tilfredsstillende havneanlegg for mottak av avfall fra skip. Nå haster det med politiske tiltak som gjør at norsk skipsfart blir med på laget i kampen mot marin forsøpling.
Problemet med marin forsøpling har økt eksponentielt siden 1950-tallet, da industriell produksjon av plast skjøt fart. Beregninger på verdensbasis viser at 150 millioner tonn flyter rundt i enorme søppelfyllinger rett under havflaten. Plastrester og mikroplast transporteres av havstrømmer over landegrensene. Det skylles i land på strendene og finnes i og under den arktiske isen, i dyphavet og i et bredt spekter av marine organismer.
Plankton, fisk, krepsdyr, sjøfugl og pattedyr forveksler plastavfall med mat. Plast i tarmene reduserer evnen til å ta opp næringsstoffer og blokkerer fordøyelsessystemet. Giftstoffer i plasten fører til økte giftmengder i kroppen, og dyrene blir syke. Svært mange sjøfugler, sel og hval sulter sakte i hjel på grunn av plast. I mars i år ble en syk gåsenebbhval avlivet på Vindenes på Sotra. I magen på «Sotra-hvalen» fant forskere 30 plastposer. Havhest er en av sjøfuglartene som er mest berørt av plastforurensning. I Nordsjøen regner man med at 95 prosent av havhestene har plast i magen.
Over lang tid brytes plasten ned til mikroplast. Mikroplastpartikler er funnet i over 800 marine arter og organismer så langt, inkludert fisk og andre arter vi spiser som sjømat. De minste plastpartiklene, nanoplast, er så små at noen kan komme inn i organer og kroppsvæsker av organismer. Hva det kan gjøre med oss på sikt, vet vi fortsatt lite om. Men det gir grunn til alvorlig bekymring. Små plastartikler er dessuten veldig giftige. De har stor evne til å binde giftstoffer som PCB.
Dersom vi ikke finner effektive mottiltak, vil det innen 2050 være mer plastavfall enn fisk i havet, varsler FN. Flere internasjonale avtaler arbeider med å redusere utslipp av søppel til havene, som London-konvensjonen (Convention on the Prevention of Marine Pollution by Dumping of Wastes and Other Matter) og OSPAR (Oslo-Paris)-konvensjonen som skal beskytte det marine miljø i nordøstlige deler av Atlanterhavet. En tredje viktig internasjonal avtale er MARPOL-konvensjonen for hindring av forurensning fra skip. Den 1. januar 2013 trådte MARPOL-konvensjonens vedlegg 5 i kraft. Det inneholder et totalforbud mot all dumping av blant annet plast og fiskeredskaper, men er ennå ikke implementert fullt ut i norsk lovgivning. Fiskeriministeren, klimaministeren, Stortinget – noen bør ta tak i problemet rimelig kjapt.
Det nedlegges en betydelig frivillig innsats for å rydde strender hvert år, og takket være Venstre har Norge satt av 60 millioner kroner til strandrydding og til pilotprosjekter med «Fishing for Litter» som samler opp søppel fra havet. Men dette er ikke nok så lenge skipsfarten og andre viktige aktører ikke får rammevilkår som fundamentalt endrer måten de håndterer plastavfall på. Problemet med marin forsøpling kan ikke løses gjennom ett eller to tiltak, det trengs både opprydding, forebygging, forskning, bevisstgjøring og strengere straffer mot forsøpling.
I dag er det i praksis ingen risiko forbundet med dumping av plastavfall til havs, og det er tungvint og kostnadskrevende å bli kvitt avfallet i land. Uten et godt rapporterings- og kontrollsystem er det ikke mulig å iverksette sanksjoner i form av bøter eller belønninger. Vi må utvikle mottakssystem som gjør at båter og skip kan og skal levere alt avfall i havn på en enkel måte.
Norsk maritim næring har vist stor vilje til å finne grønne løsninger, blant annet i Grønt kystfartsprogram som er iverksatt av DNV GL. Det er næringslivet som ofte kommer med de gode ideene, og vi som politikere har et ansvar i å legge til rette for at de kan bli satt ut i livet.
Som en ledende fiskeri- og skipsfartsnasjon bør Norge få på plass et kontroll- og mottakssystem for avfall fra skip snarest og fjerne den største kilden til marin forsøpling i Norskehavet. Kunnskapen finnes, men må tas i bruk. Dessuten bør vi ta initiativ til et internasjonalt program for å rense verdenshavene for marint plastavfall.
Det trengs rask og omfattende handling. Ellers risikerer vi å tape kampen mot plast i havet.