Norge var ikke tomt da våre første forfedre en gang kom hit. Det var fullt av liv. Bare ikke mennesker. Fisk og andre dyr levde sine liv i fjordene og innsjøene. Mengder av forskjellige dyr hadde for lengst slått seg ned i kantene av isbreene. Fugler av alle slag fylte både vannet, luften og jorda.
Når vi ikke engang var her først, hvorfor tror vi da at landet bare er vårt.
Det er ikke slik at vi fant opp eiendomsretten. Også mange dyr har sine revir, jakt- og beiteområdene de verger om, de beskytter. Men dette tok vi aldri hensyn til. Vi tok det vi ville ha.
Vis mer
Det handler ikke bare om hva vi bruker til jordbruk, bebyggelse og infrastruktur. Selv i utmarken må alle andre vike for våre interesser. Og med hvilken rett?
Vi ser med forferdelse på hvordan samer, indianere, australske aboriginer og andre folkeslag en gang ble fratatt landet sitt og stadig fordrevet til mindre og mindre områder.
Men vi ser ikke hvordan vi selv gjør akkurat det samme. Men det handler jo bare om dyr? Hva gjør vel det?
Jo mer vi lærer om dyr, desto mer ser vi at det ikke er noen vesensforskjell mellom dem og oss. De har følelser, språk, forskjellige kulturer og bruker redskaper. De har personlighet, viser empati, blir sinte, glade og fortvilte, akkurat som oss. Så hva gir oss retten til å oppføre oss som om vi har enerett på absolutt alt?
«Ecocide» er et nyere juridisk begrep, og betyr altså drapet på hele økosystemer. Det har utgangspunkt i at også andre vesener enn oss selv har grunnleggende rettigheter. Og nettopp fordi alle vesener er avhengige av hverandre, er det følgelig selve økosystemet som ikke kan skades uten videre.
Bak hele konseptet ligger et mer underliggende prinsipp. Jorda hører til alle som bor her. Ikke bare vi mennesker, men alle levende vesener. Det setter spørsmålet ved hele vår selverklærte eiendomsrett over alt og alle.
Det er noe av det samme konseptet vi finner i Bernkonvensjonen, som Norge allerede er bundet av. Her blir det slått fast at alle landpattedyr, fugler, amfibier og krypdyr er fredet, dersom det ikke særskilt er åpnet for jakt eller fangst. Konvensjonen opererer også med egen kategori av «strengt beskyttede dyrearter», som inkluderer både ulv, jerv, bjørn og gaupe. Her er jakt bare tillatt når det dreier seg om «alvorlig skade» (serious damage) på avlinger, husdyr eller eiendom, for å bevare annen natur eller på grunn av helse og sikkerhet.
Noe sånt finnes nesten ikke, og følgelig er nærmest all jakt på truede rovdyr i Norge i strid med Bernkonvensjonen.
Regjeringens forslag om å lage en ny naturmangfoldlov slik at flere rovdyr kan skytes, er følgelig grunnleggende i strid med Bernkonvensjonen. Påstandene fra klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen om at Bernkonvensjonen gir «noe bredere rettslig grunnlag for uttak av ulv» er ganske enkelt alternative fakta.
I en forvirret misforståelse av at å slakte ned rovdyr er distriktspolitikk, slåss politikere i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Senterpartiet om å være mest mulig naturfiendtlige. Fordi andre distriktsaker som nedlagte sykehus, politidistrikt og tvangssammenslutning av kommuner trekker velgere, tror disse politikerne at den høylytte distriktsminoriteten av velstående skogeiere og skyteglade jegere representerer flertallet.
Men meningsmåling etter meningsmåling viser at det massive flertallet, både i Norge generelt og i rovdyrsonene, ønsker rovdyr. Det er rovdyrvern som er virkelig distriktspolitikk. Og hvorfor skal ulvene og de andre rovdyrene nesten utryddes?
Dette handler ikke om at de tar levebrødet fra oss eller truer oss. Nei, men om «kultur, økonomi og rekreasjon», som Klima- og miljødepartementet presiserer i forarbeidet til sitt hastverksarbeid av en ny naturmangfoldlov. Dette er begrep som departementet har hentet ut av Bernkonvensjonen, men i total strid med samme konvensjon. For dette er ikke noe som kan brukes som grunn til å drepe truede dyrearter.
Når man ser nærmere på hva regjeringen mener er «kultur, økonomi og rekreasjon», ser man at forståelsen av dette er ganske så spesiell.
Kultur handler om gjerne velstående og påseilte jegere som skal få lov å skyte på alt som rører seg. Det dreier seg også om den fryktkultur som råder mange steder på grunn av blant annet den såkalte «jegerklanen» i Hedmark som i årevis har truet og trakassert folk som er positive til rovdyr.
Økonomi handler om at rike skogeiere, som ofte også er ledende politikere, skal tjene millioner på jakt på en unaturlig stor elgstamme som truer det økologiske mangfoldet.
Rekreasjon handler om at vi skal få gå absolutt hvor vi vil uten å se snurten av et rovdyr, at vi skal kunne slippe hundene våre løs hvor som helst. Og at man tar hensyn til folks fullstendig irrasjonelle frykt for å ha rovdyr i nærområdet.
Og for dette skal truede dyr ikke engang ha livets rett. For dette fordriver vi dem bort fra deres eget land.
Rovdyrpolitikken speiles også i hvordan selv våre mest overflødige interesser alltid trumfer dyrenes mest grunnleggende rett til liv, mat og forplantning. På tross av at regjeringen var klar over hvordan dyr og natur blir skadelidende med frislepp av snøscootere, gjennomførte de det likevel. Nå skal også dyreliv i sjøen bli plaget av vannscootere. Vi tåler ikke dyr i våre nærområder og slakter dem ned av ingen andre grunner enn vårt ubehag. Vi dreper fugleliv for å ha golfbanene i fred og andre dyr for å slippe å møte dem i forstedene. Vi tåler ingen konkurranse i jakt og bruker offentlige midler for å drepe alt som er av mindre rovdyr.
I en verden hvor dyrene er mer truet enn noensinne på grunn av klimaendringer, tap av arealer og regelrett nedslakting, tar vi som verdens rikeste land nå lederrolle i å drepe truede dyrearter og vise minimal respekt for alle andre dyr. Se til Norge, look to Norway, ingen dreper dyr som oss. Vår egoisme er total.