Når topplederne i Norges største virksomheter varsler rasering av arbeidsplasser og frykt for egen overlevelse, er det på tide at politikerne våkner fra oljedvalen. Nå må de ta del i diskusjonen om hvordan Norge skal komme seg helskinnet gjennom den teknologiske revolusjonen som nå skyller innover oss.
De siste ukene har topplederne i DNB, Orkla og Telenor varslet dramatiske endringer. Rune Bjerke forteller at DNB «bytter bransje», blir et teknologiselskap og må halvere staben innen fem år, Stein Erik Hagen frykter masseledighet og vil utrede borgerlønn, mens Sigve Brekke er redd for at Telenor ikke lenger eksisterer om ti år.
Vis mer
Dette er dramatisk, men i realiteten er det bare toppen av isfjellet. I bransje etter bransje vil etablerte forretningsmodeller bli satt på prøve, nasjonale aktører vil bli utfordret av globale og maskiner vil ta over stadig flere arbeidsoppgaver som mennesker utfører i dag. Virke varslet nylig at en av tre norske arbeidsplasser vil forsvinne, og en fersk rapport anslår at antall arbeidsplasser globalt blir redusert med fem millioner om tre år og at to milliarder vil forsvinne på sikt.
Dette er så alvorlig at det burde stå øverst på den politiske agendaen. For sjelden har vi trengt dem mer, politikerne som tør å si ting som det er. Som tør å prioritere. Som tør å satse for å finne svar som kan utvikle en bærekraftig velferdsstat i møtet med en annen tid. Men foreløpig har norske politikere demonstrert en påfallende mangel på handlekraft – og det til tross for at både Telenor, DNB og Orkla har staten blant sine største eiere og derfor forvalter viktige verdier som Norge skal leve av i framtida. I en slik situasjon er det oppsiktsvekkende at politikerne ikke svarer på noe så sjeldent som tydelige bekymringsmeldinger fra Norges viktigste næringslivsledere. Det kan det være flere grunner til, men uansett forklaring er den ikke god nok. For digitaliseringen kommer og tar oss i en eksponentiell hastighet.
Om bare ti år vil 40 prosent av verdens 500 største selskaper i dag være borte – et godt bilde på den totale transformasjonen vi er på vei inn i. Det er en virkelighet som krever helt andre virkemidler enn før. For selv om både DNB, Orkla og Telenor varsler at behovet for arbeidstakere går ned, spiller paradoksalt nok de samme selskapene en nøkkelrolle i politikernes arbeid for å skape nye arbeidsplasser.
Det er et arbeid de ikke kommer til å lykkes med. For når de største børsnoterte selskapene ikke lenger vil levere sysselsettingsvekst har ikke politikerne lenger en sjanse til å levere på sitt viktigste løfte til velgerne; jobb til alle. Uten oljeinntektene har vi ikke råd til å fortsette sysselsettingsveksten i offentlig sektor, som har økt fra 17 prosent av arbeidsstyrken i 1970 til over 31 prosent i dag.
Dermed har politikerne et problem, og det samme har alle som vil bevare velferdssamfunnet vårt. For vi står virkelig på startstreken av den fjerde teknologiske revolusjonen. Den største verden har sett, en revolusjon som kommer til å endre alle sektorer og alle bransjer. Den kommer til å utradere langt flere arbeidsplasser enn den kommer til å skape. Den vil skylle innover oss i et så høyt tempo at ingen vil evne og følge med. Ja, vi snakker om roboter, automatisering, kunstig intelligens, 3D-printing, block chain, internet of things, VR, AR, plattformselskaper og big data. Og ja, det er fortsatt ubegripelig for de fleste av oss hvor gjennomgripende konsekvenser den teknologiske tsunamien får for samfunnet vårt. Og nettopp derfor må vi lytte når toppledere verden over uttrykker sin bekymring, for så å begynne arbeidet med å planlegge for en ny virkelighet som krever helt nye virkemidler.
I Norge liker vi å tro at vi ligger langt fremme, men her er vi allerede akterutseilt. Derfor kan vi med fordel se til andre for inspirasjon og læring. I Israel har de bygget videre på sin ekstremkompetanse fra forsvarsindustrien og satset milliarder på å bli verdens ledende teknologimiljø innen cyber-security. Det har gitt resultater, og mange snakker nå om Tel Aviv som det neste Silicon Valley, godt hjulpet av at de har bygget opp et investeringsmiljø med mer kapital per innbygger enn noe annet land.
I Norge kan vi få til noe av det samme hvis vi bygger videre på vår verdensledende teknologi innen i olje og gass for å utvikle nye vekstnæringer på havbunnen.
I San Fransisco eksperimenterer de med nye måter å fremme innovasjon på gjennom nye former for offentlige innkjøp. Ved å invitere teknologer og gründere til åpen problemløsning, stimulerer de til nye tanker. Resultatene er lovende. Når vi vet hvor viktig offentlig sektor er som kunde av norsk næringsliv, bør også vi ta grep for å bruke innkjøpskraften til å stimulere til nyskaping og entreprenørskap.
I Finland har de innsett at det er behov for nye fordelingsmodeller, og har startet en test med borgerlønn for å sørge for at alle har en anstendig inntekt – selv når jobber forsvinner i rasende fart. I Norge er velferdsmodellen under press, og derfor må også vi re-tenke dagens fordelingsmodell.
I Sverige har digitaliseringskommisjonen konkludert med at de må opprette en egen myndighet med ansvar for digitalisering.
I Norge har kommunalministeren ansvaret for digitaliseringen. Det gir ikke nok kraft, når vi vet hvor mange andre ansvarsområder han forvalter i dag. Videre konkluderer svenskene med at kompetansebygging er nøkkelen til framtidig velferd i et digitalt samfunn. Det gjelder også for Norge. For kunnskapen vi lærer bort i dag er fortsatt basert på tradisjonelle kompetansebehov, men tar vi grep kan vi raskt utdanne verdens mest teknologikompetente befolkning. Det kan bli vårt viktigste konkurransefortrinn i framtida.
I tillegg er Norge verdensledende på digital infrastruktur, og vi har innbyggere med et høyt digitalt brukernivå. Det gjør oss til et attraktivt testmarked for globale innovasjoner – en rolle Norge kan kapitalisere på, hvis vi investerer kapital og jobber hardt for å lykkes. I en tid hvor vi står overfor store utfordringer, er det like liten tvil om at mulighetene er mange som at svarene på hva som er riktig ikke er skrevet i stein. Det som imidlertid er sikkert er at vi trenger politikere, ledere, ansatte og gründere som tør å satse på noe nytt framfor å fortsette som før. Alternativet er at vi blir stående på stedet hvil, mens hele verden løper fra oss. Det blir omtrent som å gå baklengs inn i framtida.