Ennå vaier det norske flagget mest. Vi ligger i toppen på alle internasjonale målinger som registrerer rikdom, politisk frihet, likestilling, rettsstat, likhet og tillit. Riktignok skrumper vår karbonformue, men vi er vant til at det kommer noe nytt når det gamle faller. Vi er som Bjørnstjerne Bjørnson og velger oss april. Den bærer bud om en ny sommer. Likevel er det mulig å registrere mørkere toner i tidsånden. En ny uro har sneket seg inn. Framtida blir kanskje ikke en forlengelse av nåtida med økt rikdom, mer velferd, gode jobber og trygghet. I stedet bygger det seg opp et komplekst framtidsbilde: Teknologi som avskaffer gode jobber, en klimakrise som ikke er under kontroll, autoritær politikk og høyrepopulisme på frammarsj, folkevandring som utfordrer nasjonalstaten, terror og kriger uten ende, skarpe konflikter når det gjelder kultur, identitet og religion.
Det store – og innlysende – spørsmålet er hvordan vi skal møte slike problemer og utfordringer. Den løpende politikken har tydelige likhetstrekk med kvartalskapitalismen: Neste meningsmåling har stor styringskraft på beslutninger og prioriteringer. Det gir sjelden politisk valuta å løfte blikket og tenke langsiktig. En som likevel gjør det er SVs tidligere nestleder og avtroppende stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell. Han er nå ute med boka «Uro. En historie om Norges framtid» (Kagge forlag). Her trekker han sammen utviklingen innen økonomi, migrasjon og verdispørsmål og viser det på ett stort lerret. Solhjell vil også gi svar, i hvert fall peke ut retninger, på hvordan Norge skal overleve som et samfunn preget av likhet, tillit og solidaritet. Ikke uventet – for oppgaven er i praksis bortimot uløselig – er Solhjell strammest når det gjelder kunnskap og analyse, og mer porøs når det kommer til løsninger. Boka er ingen partipamflett for SV, og Solhjell bruker heller ikke mye tid på å angripe de naturlige fiendene. Mannen er rett og slett opptatt av refleksjon og mulige svar på tidas uro.
Bård Vegar Solhjell peker på at vi står overfor to hovedutfordringer. Den ene er hva vi skal leve av. Klimaendringer og tap av naturmangfold vil skape store endringer i produksjon, teknologi, energiforbruk og ressurs- og arealbruk. Den andre hovedutfordringen er hvordan vi skal leve sammen og danne gode og fungerende fellesskap på tvers av klasse, kjønn, kultur og religion. Det vil kreve store endringer i utdanning, økonomi, integrering, samfunnsdebatt og verdifellesskap.
Solhjell dokumenterer grundig hvordan ulikheten i Norge og verden er økende. 2015 var det første året der den rikeste ene prosenten i verden eide mer enn alle andre til sammen. Åtte enkeltpersoner har like stor formue som den fattigste halvparten av verden. I Norge er halvparten av all formue eid av 10 prosent av befolkningen. Av Norges hundre rikeste har 77 prosent arvet formuen. Dette må sees i sammenheng med inntektene til meget store grupper har falt eller stått stille, og at massearbeidsløshet har bitt seg fast i store deler av Europa. Ingenting tyder på at det vil bli bedre. Roboter og ny teknologi avskaffer flere jobber enn de skaper. Solhjell peker – litt forsiktig – på borgerlønn som et av flere mulige virkemidler. Altså en kontantutbetaling til alle voksne, som man kan leve av uten å være fattig. For meg høres det ut som oppskriften på et organisert klassesamfunn med store ulikheter. Hva vil skje med tillit og stabilitet i et samfunn der noen hundre tusen har mye fritid og liten økonomisk handlefrihet?
Solhjell er best når han drøfter innvandring, kultur og verdier. Han tror ikke på multikulturalisme. Grunnlaget for politisk og økonomisk likeverd ligger i at vi ser på hverandre som individer, ikke som representanter for autonome grupper med normer og regler står over det som er felles i samfunnet. Menneskene kan leve side om side med ulike ideer og uttrykk, men må dele et verdimessig fundament. Solhjell kaller det «moderne nasjonalisme», en retning der integreringen ikke foregår på historiens premisser, men på framtidas Norge. Det er et sted der grunnverdiene må være universelle og gjelde alle som er i Norge. Ingen skal få unntak fra vitenskapelig tenkning eller fra likhet for loven på grunn av kultur eller religion. Den som kommer hit må være del av vårt fellesskap.
Vi lever i ei tid da folkestyret, rettsstaten og liberale verdier er under konstant angrep fra flere hold. Autoritær og antiliberal politikk er på frammarsj i land som Russland, Tyrkia, Ungarn, Polen og USA. I mange europeiske land har høyrepopulistiske partier mangedoblet sin oppslutning. Samtidig er det avdekket store svakheter i vår demokratiske beredskap. Den må rustes opp. Solhjells bok bidrar til det.