Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) var et musikalsk geni. Han døde knapt 36 år gammel etter et tidvis hardt liv, men musikken hans er regnet som noe av det ypperste som finnes uansett sjanger. Mozart hadde noe reelt på hjertet, og han bød på musikalske fortellinger som kunne drive omverdenen til vanvidd. Vi husker godt komponisten Salieri fra filmen «Amadeus» (regi Milos Forman) som elsket og hatet sin yngre kollega. Poenget er at genier ikke alltid har det enkelt i livet. Deres nivå og visjoner kan lett kollidere med øvrighetens trivielle krav og normer.
For noen år siden skulle et av våre fremste symfoniorkestre spille i en prestisjefull konsertsal i Europa. Orkesteret ønsket å ta med en av Norges egne svært kompetente solister, som også hadde hevdet seg godt internasjonalt. Managementet for konserten avslo, de hadde i egen stall en mye bedre utøver som de hevdet var «Det nye store geniet på sitt felt». Det oppsto raskt en situasjon da det viste seg at denne beskrivelsen ikke var korrekt. En berømt avis i den store musikkmetropolen skrev etter konserten: «Veldig godt orkester, veldig god dirigent, men hvorfor hadde de valgt denne solisten? Dette var bortkastet tid for alle.» Dette kalles for slakt. Problemet er at et internasjonalt managementbyrå hevder at noe er topp kvalitet, som etterpå viser seg å være feil. Merkelappen «geni» må brukes med varsomhet.
I Kina finnes det en million pianister på høyt nivå, og noen tusen av disse kan spille Franz Liszt sine mest krevende komposisjoner uten tekniske feil og uten noter. Er dette kunst? Tvilsomt. Når en ung dirigent går på scenen og dirigerer en Mahler-symfoni uten partitur, er det genialitet eller dressur? Jeg vil hevde at det er hovedsakelig matematikk. Da den finske topp-dirigenten Esa-Pekka Salonen var i Norge for mange år siden, før berømmelsen hadde startet for alvor, ble han spurt om hvorfor han foretrakk å benytte partitur under konserten. «Så jeg ikke skal glemme noe,» svarte han. Ydmykhet, kalles dette. En vesentlig bestanddel også for genier.
Idretten sliter med liknende problemstillinger. Unge utøvere som blir geniforklart for tidlig, klarer ofte ikke å levere. Det er ikke så rart når et kobbel av agenter og klubber henger rundt og vil tjene store penger fort. Det handler om å etablere menneskelig trygghet og faglig ydmykhet i bunn av alt vi gjør. Vårt heseblesende samfunn byr på strømmer av falsk og ekte informasjon som gjør oss ør og svimmel. Da er det interessant å se på de fremste dirigentene i verden. De aller beste er i alderen 50–90 år, og har blitt stadig bedre med årene. Flere har gått på personlige smeller i yngre år, men har lært at livet består av mange farger og paletter. Den unge Claudio Abbado virket keitete og usikker, etter hvert ble han en legende og tilhører de største. Herbert Blomstedt fyller 90 år neste måned og er på mange måter på høyden av sin karriere nå.
Forrige uke opplevde jeg under Festspillene i Bergen to unge genier som er ekte vare. Janine Jansen er nederlandsk fiolinist i ultraklassen, mens Guro Kleven Hagen er fra Valdres og definitivt et av våre aller beste talenter.
Når de opptrer på scenen, er nettopp trygghet og ydmykhet viktige basisverdier. Dette kan jeg som tilhører sanse og registrere. Dermed blir formidlingen av to komponister som var i konstant kamp og krise – Dmitrij Sjostakovitsj og Franz Schubert – noe mer enn avlevering av tekniske passasjer og innlærte emosjoner.
Det blir en fortelling om selve livet. Genialitet handler ikke om alder.