Egentlig er det såre enkelt. Når du forkynner at du har til hensikt å skjære gjennom myter og følelseståke, og presentere kalde fakta i en opphetet debatt, må det du kommer med være, vel, kalde fakta. I NRK Brennpunkts dokumentar «Lykkelandet», som fulgte en kriminell rumensk bande i Bergen som brukte tigging som skalkeskjul for ymse kriminaltet, ble nettopp grundigheten i det journalistiske arbeidet fremhevet av journalistene selv. Men så viser det seg at redaksjonen har klart å sette nøkkelen i lakken av sin egen troverdighet, og trekke den bortover: Seks av bildene som ble fremstilt som dokumentasjon på bakmennenes profitt, viser seg å stamme fra andre sammenhenger og ikke være tatt av de mistenkte selv. Det er merkelig klønete i en dokumentar som NRK utmerket godt visste ville bli brukt til å sette spørsmålstegn ved Fafos rapport fra 2015, den som hevdet at bakmennene bak de rumenske tiggerne var en myte, og som kunne komme til å nøre opp ny aggressivitet mot tilreisende rumenere.
Når det er sagt: NRKs sak var basert på langt mer omfattende dokumentasjon enn disse fire bildene, og fremstår fremdeles som troverdig. NRK har selv lagt seg flate og innrømmet dårlig kildekritikk. Men sniker seg inn en følelse av at journalistene i alle fall delvis var blitt litt for begeistrede for sine egne funn, i den grad at de litt for lett kjøpte alt som syntes å bygge opp under samme bilde. Det er lett å tenke slik: Du har en teori som synes å stemme på så mange måter, og når du snubler over noe som ved første øyekast virker som ytterligere bevis, tenker du at det er det sikkert. Men det er nettopp slike impulser journalister skal stå imot. I saker som dette, som kan få reelle konsekvenser både for norsk politikk og for hvordan hele folkegrupper blir oppfattet, er det enormt viktig å unngå slike tankefeller, og være uhyre presis i hva som legges frem.
I det hele tatt har det vært en del slepphendt omgang med fakta og metode i tiggerdebatten, nettopp blant dem som hevder å stå for den mest etterrettelige utforskningen. Den nevnte Fafo-rapporten presenterte sine optimistiske konklusjoner på et grunnlag som ikke var godt nok. På en merkelig måte kan det virke som om Fafos forskere og NRKs journalister, selv om de gjør svært forskjellige funn, gjør lignende feil: Det er som om de ikke helt tar innover seg at de rumenske tiggerne, i måten de forteller om og fremstiller seg selv på, er eksakt like komplekse som alle andre. Det innebærer at det ikke er noe en-til-en-forhold mellom hva de sier og hvem de er og hva de gjør. Det innebærer at de er naturlig at de tilbakeholder informasjon fra forskere hvis det kan knytte dem til kriminalitet — hvem ville ikke gjort det? — og det innebærer at de delvis iscenesetter seg selv på Facebook, og legger ut oppdateringer som er i overkant smigrende for dem selv, i henhold til deres egne idealer. Den som vil til bunns i hva noen holder på med, må hele veien ha dette i mente.
Så mye usikkerhet omgir nå så mye av det som fremsto som sikkert at alle deltagere i debatten bør redegjøre grundig for veien frem til sine egne funn og konklusjoner. Fafo-forskernes fremgangsmåte er tilgjengelig for alle i rapporten deres. NRK Brennpunkt har, heldigvis, gått gjennom alt bildemateriale på ny og presentert resultatene. Dokumentaren bør nå klippes om så informasjonen i den stemmer. Det ville ellers være på sin plass om politiet, som i dokumentaren hevder at tiggere i sin alminnelighet trenger de kriminelle nettverkene for å kunne ta seg til Norge, utdyper akkurat hvorfor de føler seg så trygge i dette spørsmålet.
Synet av tilreisende tiggere på gata skaper instinktive følelsesmessige reaksjoner i de som går forbi dem. Noen vil føle umiddelbar medynk, ønske å hjelpe og synes forslaget om tiggerforbud er et brutalt angrep på samfunnets svakeste. Andre vil like instinktivt tenke at de blir manipulert, at det er snakk om organiserte forsøk på å utnytte de forbipasserendes nestekjærlighet. Det bør finnes tilgjengelig, fjellstø informasjon som alle, enten de tenker det ene eller det andre eller ikke vet hva de skal tro, kan oppsøke. De bør ha anledning til å prøve antagelsene sine opp mot konkrete funn og fakta. Men en absolutt forutsetning for dette er at de som foretar undersøkelsene, ikke antar.