Siden angrepene på Tvillingtårnene i New York og Pentagon i 2001, har vestlige land vedtatt strengere lover mot terror og gitt politiet stadig videre og mer inngripende fullmakter. Nå er den britiske statsministeren Theresa May klar til å krysse den viktigste grensen: Hun vil endre menneskerettighetslovene for å håndtere personer som utgjør en terrortrussel.
Theresa May er i hardt vær etter terrorangrepet i London lørdag kveld. Det har kommet fram at det på ulikt vis, og fra ulike hold, forelå advarsler om de tre gjerningsmennene som ble skutt av politiet. Dette førte likevel ikke til at det britiske sikkerhetspolitiet MI5 gjennomførte noen tiltak mot de tre. Spørsmålet er blitt et hett tema i valgkampen, ikke minst fordi Labour-leder Jeremy Corbyn også har beskyldt statsministeren for å ha svekket politiet med store nedskjæringer i budsjett og mannskaper.
Dette har fått Theresa May til å slå tilbake. Den konservative britiske lederen sier ifølge BBC at hun vil gjøre det lettere å deportere mistenkte utlendinger og begrense bevegelsesfriheten til personer som antas å utgjøre en terrorfare, men som myndighetene ikke har nok bevis til å stille for retten.
– Og hvis våre menneskerettighetslover kommer i veien for at vi kan gjøre det, vil endre loven så vi kan gjøre det, sa May i en tale i Slough tirsdag kveld.
Dette innebærer at statsministeren er villig til å sette til side helt sentrale prinsipper i menneskerettighetene og i rettsstaten: Hun vil ha fengsling, internering eller isolasjon uten tilstrekkelige bevis, uten lov og dom. Andre tiltak kan bli høyere straffer for all befatning med terrorisme, raskere utvisning av terrormistenkte og enda tettere overvåking av all digital kommunikasjon.
Her er det viktig å være oppmerksom på at Storbritannia allerede har noen av de mest inngripende sikkerhets- og terrorlovene i den vestlige verden. Bakgrunnen for det er bl.a. tiårene med trusler, drap og terroraksjoner som ble iverksatt av den irske separatist- og terrororganisasjonen IRA. Etter Al-Qaidas angrep i 2001 er overvåking, lovgivning og politimetoder blitt skjerpet ytterligere.
Britiske myndigheter har allerede mulighet til å begrense bevegelsesfriheten til mistenkte terrorister, også når det ikke er bevis nok til å gå til retten. Slike personer kan få portforbud inntil ti timer, bli tvangsflyttet inntil 320 kilometer fra hjemstedet og få begrensninger når det gjelder kontakter og reiser. En lang rekke myndighetsorganer har også mulighet til å avlytte alt elektronisk utstyr. Mistenkte kan holdes fengslet inntil fjorten dager uten at det er tatt ut siktelse.
I sitt valgkampmanifest lovet det konservative partiet at det ikke skulle endre loven om menneskerettigheter før Brexit er gjennomført, og at Storbritannia ikke skulle trekke seg fra Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen før om minst fem år. Theresa Mays tale er et tydelig tegn på at dette er løfter som ikke vil bli holdt. De stengsler som menneskerettighetene utgjør, vil bli skjøvet til side etter det antatte behov.
At dette skjer i Storbritannia – landet med Magna Carta og verdens lengste parlamentariske tradisjon – er i seg selv oppsiktsvekkende. Spørsmålet er om tiltakene blir startskuddet til at flere stater ytterligere strammer inn friheter og rettigheter med terrortrusselen som begrunnelse. Over hele den vestlige verden har utviklingen gått i den retningen. Noen land har også utviklet seg i tydelig autoritær retning, f. eks. Russland, Tyrkia, Ungarn og Polen. Presset for flere fullmakter til statlige organer og mer overvåking er betydelig, både politisk og fra de hemmelige tjenestene.
Det er en utvikling som også er merkbar i Norge, selv om det ennå er et godt stykke igjen til kontroll- og overvåkingsstaten. En serie med terrorpakker – som inneholder lovendringer og aksept for nye politimetoder – er allerede vedtatt og iverksatt. For tida vurderer regjeringen om den skal gi forsvarets etterretningstjeneste mulighet til massiv overvåking av norsk datatrafikk. Spørsmålene om vi skal krysse grensene, er i høy grad også aktuelle her i landet.
Terroristenes vedvarende og eskalerende ødeleggelser av liv og samfunnstrygghet, må helt klart medføre stadige vurderinger av hvilke våpen som er mest effektive i bekjempelsen av en slik fiende. De vurderingene må bygge på den kunnskap og forskning som foreligger, mer enn på politikernes evige behov for raske og synlige tiltak. Ikke minst må vi legge til grunn at menneskerettighetene og rettsstaten aldri kan være til salgs. Jihadistene hater disse verdiene, og med rette. De er vårt innerste våpen – det som skaper utholdenhet og styrke – i det oppgjøret som nå pågår.
Leder