Norge og Kina har som kjent lagt konflikten omkring Nobels fredspris til dissidenten Liu Xiaobo bak seg. 19. desember ble det undertegnet en felleserklæring som tar sikte på å normalisere forholdet som i seks år har ligget i isboksen. Er alt som før?
Mens statsminister Erna Solberg priste avtalen om normalisering i sin nyttårstale, har andre hatt kritiske innvendinger til teksten. Det er enighet om at den ikke inneholder noen konkret beklagelse eller unnskyldning for at den norske Nobelkomiteen har tildelt fredsprisen til en person Kina betrakter som en kriminell. Vendingene er vage. Det dreier seg om respekt for Kinas holdninger og bekymringer og viktigheten av å gjenoppbygge gjensidig tillit.
I avtalens tredje avsnitt går Norge langt i å rose Kinas historiske utvikling og sosiale system. I tillegg til respekt for «Ett-Kina»-politikken, Kinas suverenitet og territoriale integritet, erkjenner Norges regjering viktigheten av Kinas kjerneinteresser, og «vil ikke støtte handlinger som undergraver dem, og vil gjøre sitt beste for å unngå framtidig skade på de bilaterale forhold».
Tilslutningen til Kinas territoriale integritet og kjerneinteresser kan vise seg å være mer kontroversiell enn det ser ut til ved første øyekast. Støtter Norge for eksempel Kinas territoriale krav i Sør-Kina-havet, selv om den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag har avvist disse kravene? Kan dette få som logisk konsekvens at Norge en gang i framtida må finne seg i at noen ikke respekterer Svalbardtraktaten, som bygger på tilsvarende internasjonal rett? Spørsmålene er mange. Svarene spriker.
«Did Oslo Kowtow to Beijing?» spør det anerkjente nettstedet ChinaFile. Hver uke avholdes det en «ChinaFile Conversation», der en rekke anerkjente akademikere og forskere drøfter en gitt problemstilling. Like før jul fikk åtte Kina-eksperter spørsmål om hva Norge har ofret, eller oppnådd, ved å inngå den nevnte avtalen. «Kowtow» er en gammel kinesisk skikk for et møte med keiseren. Det handler om underkastelse, å knele så dypt at hodet berører bakken. Var det dette Norge gjorde 19. desember 2016?
«Javisst,» bekrefter Stein Ringen, professor ved Oxford-universitetet. Norge har vært et offer for Beijings smålige hevngjerrighet. Prisen Norge har betalt er å la seg offentlig ydmyke, kanskje i den tro at andre vil forstå at ydmykelsen var påtvunget og uunngåelig, mener Ringen.
Isaac Stone Fish, Asia-sjef i tidsskriftet Foreign Policy, berømmer Oslo for å ha holdt ut i kulda i seks år, men sier: «Når et land som Norge bukker under for Beijing, er det et skremmende signal til resten av verden.»
Jean-Pierre Cabestan, professor ved Hong Kong Baptist University, mener at den norsk-kinesiske felleserklæringen er ensidig: «Norge framstår som en skyldig elev som innrømmer feilene sine overfor den kinesiske læreren,» sier han og etterlyser en henvisning til hva det norske folk mener om at Liu Xiaobo fortsatt sitter i fengsel. Han mener at demokratiske land bør unngå å forhandle fram felleserklæringer hver gang de har en konflikt med Kina; bare USA har muskler nok til å ignorere Kinas krav om en «kowtow»-erklæring. Norge burde i stedet ha bedt om solidaritet fra Norden, EU og Vesten.
Robert Barnett, professor ved Columbia-universitetet, mener det var feil av den norske regjeringen å gi innrømmelser for noe den ikke var ansvarlig for. «Dette er ingen triumf for internasjonal standard og diplomati,» sier han. Men han påpeker at roten til ondet ligger i et dysfunksjonelt europeisk diplomati overfor Kina. Det startet i 2008 da den daværende britiske utenriksminister David Miliband gikk med på en uttalelse om at Storbritannia anerkjenner Tibet som en del av Folkerepublikken Kina. Det hadde ikke skjedd før. Kort etter måtte både Frankrike og Danmark krype til korset og komme med liknende underkastende erklæringer etter besøk fra Dalai Lama. Europeiske land bør i stedet samle seg om en felles front overfor Kina, mener Barnett.
Edward Friedman, professor ved University of Wisconsin, etterlyser også en felleseuropeisk holdning til Kina: «Hvor er Europa når det gjelder å bry seg om de asiatiske sjøfartsnasjonene som må se på at deres framtid blir stjålet når Kina omgjør de asiatiske havområdene til en kinesisk innsjø?» Friedman konkluderer pessimistisk med at demokrati, globalt sett, i dag er så utfordret som det ikke har vært siden 1920-tallets framvekst av fascisme og stalinisme.
To Norgesbaserte forskere, Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier og Marc Lanteigne ved NUPI, er mer åpne for at Norge gjorde det rette for å legge det vanskelige forholdet bak seg. Felleserklæringen er tross alt åpen for tolkninger.