Det er ingen ende på Norges internasjonale triumfer. Det siste er at den FN-publiserte undersøkelsen World Happiness Report har kåret Norge til «verdens lykkeligste land». Vi slår i år det yndige landet i sør, Danmark, på målstreken og passerer også lykkejegere som Island, Sveits, Finland og det omstridte Nederland. På lykkefronten gjør det gamla och fria Sverige det omtrent like bra som i skipsporet og havner på en tiende plass.
Rapporten slår fast at Norge holder sitt høye lykkenivå «på tross av, ikke på grunn av sin oljerikdom». Man har åpenbart forventet at vi nordmenn skulle bade i penger og forvandle landet vårt til et Sodoma og Gomorra. Men der har det edle folkeferdet i nord overrasket. Vi lar oss ikke affisere av at pengene strømmer inn. Vår høye moral holder vi i hevd. Et eksempel for verden, rapporten påpeker at nordmenn «har høy grad av tillit, et felles mål, generøsitet og et godt styresett». Kvaliteter som «omsorg, frihet, sjenerøsitet, ærlighet» blir fremhevet. Det er fra andre man skal høre det.
Vis mer
Vi tåler nok dette også uten å forfalle til selvgodhet og seiersrus. Måtte den beste vinne, som vi sier. Hvorfor være stor, når man er lykkelig som liten. Lykken er bedre enn forstanden. Måtte hell og lykke følge oss. Så levde de lykkelige alle sine dager. Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det. Du er din egen lykkes smed. Aldri har vi det bedre enn nå lykkeliten kommer til verden, og lykken gror som gresset bak do.
Popgruppa The Vanguards sa det treffende allerede i 1966: «Hør et råd fra en venn/vis forsiktighet og gå frem/med forsiktige steg/og hvis alt nå går bra/får du den du vil ha/og da får du gå lykkeveien/ja da får du gå lykkeveien». Hvem skulle tro at det bare skulle gå 50 år før disse skarpsindige spådommene ble innfridd. For å si det med Ibsen i «Rosmersholm»: «Lykke, det er først og fremst den stille, glade trygge følelse av skyldfrihet.» Eller den samme Ibsen, i «Samfunnets støtter»: «Dette slit på kontoret var det en ren lykke at komme bort fra.»