UNDERVEIS i Johaug-saken var det en eller annen bokstavtro jurist som minnet medlemmene i det uavhengige domsutvalget til Norges Idrettsforbund om at de måtte se bort fra følelsene når de skulle fastsette riktig dom for Norges skiyndling. Påminningen var faglig helt korrekt, men egentlig ikke til å bære:
- For hvilken nordmann har egentlig lyst til å ødelegge Therese Johaugs videre liv som skiløper for en sak der hun er fullstendig uten skamskyld?
I hvert fall ingen av de tre juridisk skolerte dommerne i denne nemda. Der de i løpet av høringen måtte ha følt seg fristet til å la Johaug slippe enda lettere, tok de til slutt hensyn til konsekvensene ved å hoppe ut av idrettsjussens egne skranker for rettferdighet.
Det skal Therese Johaug være takknemlig for.
HENNES problem ville vært hvilken som helst straffeutmåling under 12 måneder. En slik kort dom basert på den utbredte norske forståelsen av at det her ikke er samsvar mellom regelbrudd og reaksjon, kunne ha spolert OL-sesongen fullstendig.
For landslagsledelsens ulykkelig valg av leppesalve til Therese fra det lokale apoteket i Livigno, var juridisk sett ingen enkeltstående hendelse. Den kom bare måneder etter at den norske medisinske ekspertisen hadde tapt sin lange kamp med ekspertene i Verdens Antidopingbyrå (WADA) om riktig medisinering av astma.
DER det ikke finnes en eneste saklig sammenheng mellom disse to tilfellene bortsett fra at begge hadde norsk idrettsmedisinsk ekspertise i hovedrollene, er det en klar juridisk linje mellom dommen mot Martin Johnsrud Sundby og en eventuell anke av dommen mot Therese Johaug:
- Norge utfordret WADAs forståelse av hva som er gjeldende antidopingpolitikk.
Der både skimiljøet og Antidoping Norge i Sundby-saken var innstilt på å frikjenne løperen, presset WADA saken inn for Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS). Her påpekte alle parter at Sundby ikke hadde forsøkt å få noen konkurransefordel, men WADA ble hørt på sine argumenter om at den norske løperen likevel måtte få en viss straff for brudd på medisineringsreglene
I Thereses tilfelle kunne den blitt svært uviss.
UT fra tidligere rettsavgjørelser virker det usannsynlig at WADA hadde akseptert en frikjennelse eller en uregelmentert mild norsk straff. Det hadde i så fall betydd en anke, og med det en sjanse for at Therese Johaug hadde mistet hele OL-sesongen.
Nå er den sikret. Hverken WADA eller det internasjonale skiforbundet (FIS) har noen juridisk grunn til å anke. Denne dommen på 13 måneders utestengelse betyr i praksis at hun kan trene med lagvenninnene sine allerede fra 18.september. Det gir en helt ny treningssituasjon.
For selvsagt har selve utestengelsen vært tung å bære for en løper som er så tett knyttet til fellesskapet i gruppa. Seinest denne uka snakket Therese om hvor vondt og tomt det føltes etter at høringen sist måned var avsluttet.
NÅ er saken slutt, og blant oss står hun styrket igjen. At også det er en særegen norsk følelse, må hun bare akseptere.
Det krever innsyn, forståelse og raushet for å vippe misforholdet mellom regelbrudd og straffeutmåling i denne saken. Sånt kan slite hardt på den det gjelder. Det betyr likevel ikke at idrettsjussen er feil.
Beskyttelsen mot doping har langt fra fungert perfekt, men til slutt ble også behovet for en renere sport tatt vare på.
I tillegg til Therese Johaugs liv som skiløper.