Kai Gundelach er på ingen måte den samme nykommeren som Piknik i Parken først hyret inn som James Blake-oppvarming i 2015, noe han beviste foran et både hutrende og fornøyd publikum på sin retur til Oslofestivalen fredag kveld.
«
Sårt og fint med allværsjakke.
»
Hvor
Piknik i Parken
Tilskuere
1000
Sparket i gang av «Written in Red» og nydelige «Fjernsynet», levnet det umiddelbart liten tvil om at gråværet på Frogner vanskelig skulle kunne konkurrere med stemningen Jar-artisten og hans drømende settliste klarer å framkalle i mer intime settinger.
Jeg gleder meg over en elektronisk artist som også kan rive i en gråtende gitarsolo, men mangler det ekstra laget av bortgjemte konsertlokale-kroker, der oslokvelden noe upassende lyser opp Gundelachs nakne og såre landskap.
Et ønske om mer bedugget tristesse og mindre allværsjakker, om du vil.
Like fullt er «Spiders», «Hurt» og «Space Echo» fortsatt emosjonelle godbiter, og fremkaller jammen et par tårer fra himmelen midtveis i «Alone in the Night» - samme hvor klisjéfullt det enn måtte lyde.
Hvem er vel jeg til å dømme naturen?
Den nye låta «Holy Water» plukker opp konsertenergien med sitt vrengte midtparti og sexy auto-tune, før det bygges opp mot hovedpersonens nye og slapp-bass-funky singel «Garden», og helt til slutt coverfavoritten «The Moon’s a Harsh Mistress».
En nydelig liten avrunding før kveldens kommende følelsesangrep fra en viss Solange Knowles.