Fra den demilitariserte sonen som skiller Nord- og Sør-Korea, til den travle verdensmetropolen Seoul, hovedstaden i sør, er det ti mil. Det tar 45 sekunder fra Kim gir ordren; skyt, til rakettene sprer død og fordervelse i byen med 25 millioner innbyggere. Kims raketter kan være utstyrt med kjemiske våpen, konvensjonelle sprengladninger, eller – etter hvert – med atomstridshoder. Mange av rakettene vil bli skutt ned på veien. Men amerikanske militære regner med at mange også vil trenge gjennom også et rakettforsvar. For Kim har ti-tusener av raketter langs grensa. Og avfyrt samtidig – eller så raskt det lar seg gjøre – vil de trolig drepe mer enn en million mennesker i Seoul.
Dette er diktator Kim Jong-uns sikkerhetsgaranti. Det er en garanti som han trosser et samlet verdenssamfunn med å forsterke med atomvåpen. Det er antatt at Kim har et sted mellom 10 og 16 kjernefysiske sprengladninger. Men det er uklart om de ennå er så komprimerte at de kan plasseres på raketter som effektivt kan nå sine mål. Både de seks kjernefysiske sprengladningene som er detonert, og de mange hundre rakettene som har vært prøvd ut, forteller en historie om tekniske problemer.
Men det er tekniske problemer som er i ferd med å bli løst. USA regner med at det er mellom halvannet til tre år før en kjernefysisk rakett fra Nord-Korea kan nå Los Angeles på USAs vestkyst. Men man regner også med at Kim allerede har atomstridshoder som kan monteres på mellomdistanseraketter, og dermed nå Seoul og Tokyo i Japan.
Som kjernefysisk spiller slåss Kim milevis over sin vektklasse. Men han er i ferd med å oppnå den terrorbalansen som kjennetegnet atomvåpensupermaktene USA og Sovjetunionen under Den kalde krigen. De var uangripelige, fordi et angrep fra den ene også ville utslette den andre. Et angrep på Kim vil allerede nå utløse så mye terror og faenskap at det vil bli betraktet som en gal manns verk.
Vi vet at Kim er blodtørstig. Men vi vet ikke om han også er suicidal. Så langt tyder imidlertid det meste på at Kim er rasjonell. Både drapene på sin onkel og halvbror er rasjonelle i et maktspill i familiedynastiet Kim, der blod har blitt den viktigste kanal til politisk legitimitet. Ønsket om atomvåpen er også rasjonelt, fordi det er den ytterste sikkerhetsgaranti.
Atomvåpen er det beste forsvar Kim Jong-un kan kjøpe seg. Som forsvarsvåpen er de våpen som aldri er ment skal bli brukt. Den nord-koreanske diktatoren skjønner at å bruke dem er det samme som en dødsdom. Nå Kim trykker på atomknappen vet han at det er det siste han gjør. Derfor vil en rasjonell Kim heller ikke gjøre det før han allerede er under angrep, eller i en situasjon der han vurderer et angrep som uunngåelig. Atomvåpen er siste skanse i Kims verden. Det kan bare brukes når han stirrer døden i hvitøyet.
Og det er nettopp det Kim Jong-un for alt i verden vil unngå. Han han se til Irak, og konstatere at en annen av USAs høyt profilerte fiender, Saddam Hussein, ble invadert av USA, styrtet, og så hengt. Hadde det skjedd hvis han hadde hatt atomvåpen? Han kan se til en annen av Vestens fiender, Libyas Muammar Kadhafi, som forhandlet bort sitt atomvåpenprogram med Vesten. Og hva skjedde med ham? Jo, NATO rottet seg til slutt sammen mot ham, ble opposisjonens flyvåpen, og til slutt ble Kadhafi funnet og lynsjet av mobben da han måtte flykte.
Tilfeldig? Neppe. Kan Kim Jong-un konstatere. Selv om USAs president heter Donald Trump.