ALBUM: John Olav Nilsens fjerde fullengder åpner med surklingen fra havet, før stemmen til en færøying og en sakral synthesizer skyller over lydbildet.
John Olav Nilsen & Nordsjøen
På sitt beste låter «Nordsjøen» til forandring ikke som et rop om hjelp, men en seierserklæring.
Plateselskap
Brilliance Records
Det er et nydelig instrumentalspor, melankolsk og terapeutisk på samme tid – som om det forsøker å helbrede såret det selv er med på å skape. Sånn sett føyer «Intervensjon» seg til balearic beat, et uttrykk som i sann DJ-ånd sies å være mer en følelse enn en sjanger. Men der solnedgangen alltid er å skimte i den musikalske drømmen om Balearene, er det nok en gråværsdag i 34-åringens univers. Middelhavet har byttet plass med Nordsjøen.
«Nordsjøen» er ikke bare bergenserens første albumutgivelse på nesten fem år, det er også den første uten Gjengen. Vel, i hvert fall den fulltallige versjonen: Seks hoder har blitt redusert til to og omdøpt til Nordsjøen. Fremfor å gjøre et allerede rufsete lydbilde enda mer spartansk, har det tvert imot ført til John Olav Nilsens mest sonisk interessante skive så langt, preget av varme gitarer og frodige synther.
Høydepunktet «Sjansen i havet» ville sittet som smurt blant katalogen til det Gøteborgs-baserte plateselskapet Sincerely Yours, som i sin gullalder på 2010-tallet fusjonerte eplekjekk, særsvensk indiepopteft med direkte solskinnsfylte produksjoner. «Ring meg når huset brenner/Vink meg inn med alt du vil» synger Nilsen på refrenget, og til en forandring låter det ikke som et rop om hjelp, men en seierserklæring.
Resten av «Nordsjøen» beveger seg imidlertid i mer vante takter. De kurante singlene «Inn i min tid» og «Paris, Bergen» låter – tross den gjennomgående soniske lekenheten – som fattigmannsversjoner av henholdsvis The Smiths og Håkan Hellström, Nilsens fremste ledestjerner.
Dermed opprettholder disse også en tendens som alltid har brydd meg ved musikken hans: Den virker nesten bestemt ufokusert, som om det er en estetisk ambisjon å låte litt amatørmessig. Det er et grep som virkelig understreker det blødende hjertet utenpå skjorta, og er vel nettopp derfor det var så naturlig å plassere John Olav Nilsen i forlengelsen av Joachim Nielsen når debutalbumet «For Sant Til Å Være Godt» kom i 2009.
Med unntak av «Her inne er det høst hele året» – som er den eneste direkte dårlige låten her – er ikke denne henslengte holdningen et stort problem ved «Nordsjøen». Fornemmelsen av at Nilsen følger en fri bevissthetsstrøm når han påkaller sine indre demoner, får likevel flere av sporene til å ikke bare ligne merkelig mye på hverandre, men også andre låter man har hørt tidligere. Det svekker avkastningen ved gjentatte gjennomlyttinger.
«Den eneste veien ut» var navnet på den trauste svanesangen til JON & Gjengen. Men de beste øyeblikkene på «Nordsjøen» viser at det faktisk finnes flere måter å utforske ubehaget på. Fremfor å flyte med, kan man velge å stritte imot.