bilindustrien

fra RiksTV

Du kan se ham på tv-skjermen på tirsdagskveldene, der han slentrer rundt blant verdens flyktninger. Lager basketballkurv av et gammelt sykkelhjul, en sånn kurv han selv hadde som barn, og henger det opp i en leir i Libanon. Snakker med desperate, sinte menn som har sittet fast i en flyktningleir i Italia i ti år, og hører på innvandringsmotstandernes frykt for framtida.

Leo Ajkic husker en gang han selv var livredd. Han var ti-elleve år gammel. Sammen med moren og lillesøsteren hadde han flyktet fra Bosnia til morens familie i Kroatia.

Faren var allerede kommet seg til Norge. Leo hadde kranglet med en av gutta i gata. Kastet stein på ham. Samme ettermiddag ringte faren til gutten på døra, han hadde med seg gevær, og lot det peke mot Leos hode. Leo skulle holde seg unna sønnen hans, hvis ikke ville han drepe både ham og familien. «Jeg vet du er sønn av en bosnier», sa mannen.

- Det er det drøyeste jeg har opplevd. En voksen mann som truer med å drepe et barn. Jeg torde ikke havne i flere slåsskamper etter det der.

Få ut det verste

Leo Ajkic tvinner sin korte lugg, mens rynkene i panna blir dypere. Han sier han vet hva mennesker er i stand til å gjøre når de kommer i ekstreme situasjoner, som i krig.

- Det er i krisesituasjoner du ser ditt sanne jeg. Og andres. Takk gud for at vi bor i et samfunn der vi slipper å vise fram våre verste sider.

Han har plassert sine nærmere to meter på en pinnestol, tatt av lua og to hetter, og bedt om grønn te med honning. I 364 dager i strekk jobbet han for å få NRK-serien «Flukt» i havn.

Det fineste han opplevde, var gleden. Hos barna, og hos de voksne. «Hvordan kan disse menneskene være glade», tenkte han, og så seg rundt. I overfylte leire, på skipsdekket etter at de var reddet fra drukningsdøden, så var det mennesker som smilte til ham.

- Eller da vi spiste middag hos en syrisk familie i en leir i Libanon. Bestemoren var så stolt av matlagingen sin, og det smilet vi fikk da vi likte maten hennes, det var ekte.

Leo Ajkic smiler fort. Han har brukt sin egen flyktninghistorie i mange møter. Den kom så nær.

- Det skulle bare mangle at ikke jeg åpnet meg, det handler om å gi og å få. Ikke ta. Jeg tror mange så et håp i meg. Jeg er en av dem som har fått en mulighet.

Mulighetenes mann

Det er det han vil med dokumentarserien, han vil at vi skal se på de 65 millioner menneskene på flukt i verden ikke bare som 65 millioner problemer, men også som 65 millioner muligheter.

Elleve år gammel kom Leo Ajkic som flyktning til Norge. Til Bergen, og Løvstakken. Et sted der de kommunale boligene var mange, og der alenemødre var et vanlig syn.

- Det var mange der som manglet et eller annet. Jeg tror jeg ville følt meg ordentlig utenfor hvis jeg var kommet til et superrikt område, mens integreringsprosessen fungerte der. Det ble «oss» i Løvstakken.

Så laget han seg et nettverk. Vennene ble familie, fordi familien i Norge var så liten.

Maktkamp og splittelse

Fram til Leo Ajkic ble 18–19 år, ville han flytte tilbake til Bosnia. Han skulle jo hjem igjen.

- Så skjønte jeg at det ikke kom til å skje. Jeg begynte å forstå problemene i det gamle hjemlandet mitt. Splittelsen som gjorde av vi hadde måttet velge side. Jeg vil si at Mostar fortsatt er en splittet by. Det ville vært som om Oslos øst- og vestkant hadde to religioner, to folkeslag. Der den ene delen bygger moskeer, den andre kirker.

Armbevegelsene blir stadig større. Han sier hjemlandet hans er satt hundre år tilbake i tid.

- Etternavnet mitt er muslimsklingende. Under krigen måtte vi ta mammas kroatiske etternavn, og ljuge om at pappa var død. Jeg er ikke religiøs, men lenge var jeg sur på religion. Mente det var det dummeste som er oppfunnet. Religion var årsaken til krig. I dag tenker jeg at det finnes gode og onde mennesker.

Indianer eller kokk

Leo Ajkic hadde aldri en plan om bli journalist. Han skulle bli indianer, når han så cowboyfilmer var han sikker på at indianerne var dem som hadde rett. Så gikk han fra å skulle bli tennisspiller, til basketballspiller.

Han får det beste ut av både seg selv og andre når han spiller på lag. Deretter sto kokk med egen restaurant på ønskelista. Men faren mente det ikke var bra nok.

- Han prøvde å få meg til å forstå verdien av utdanning.

Ajkic har vært i hip hop-miljøet siden det startet i Bergen, men aldri sunget så mye som en linje. Han driver et selskap med gamle kamerater, og gir ut andres musikk hvis det passer seg sånn.

I 2007 begynte han med lokal-tv i Bergen. Han har vandret i gangene på NRK i mange år, og jobber nå i P3 med det han kaller kortreist tv. Går ut og filmer en dag, sender det på nett et par dager seinere.

Lite fordommer

- Jeg har møtt overraskende lite fordommer etter at «Flukt» kom på skjermen.

Han fortsetter å tvinne luggen.

- Så er jeg heller ikke ute etter å presse nordmenn til å ta stilling til flyktningdebatten. Men jeg vil vi skal tenke over hvordan vi tar imot de 8000 som er bestemt at skal komme hit.

- Hva tenker du om Norges innvandringspolitikk?

- Norge er en av de strengeste landene innenfor innvandringspolitikk i Europa. Jeg har lært – i Norge – at vi skal hjelpe folk som trenger det. Globalt ansvar. OneLove, smiler han.