Bob Dylan er ikke det eneste mennesket i verden som trenger en deadline for å få gjort det han skal. Jeg har sett at folk har vært litt nervøse på hans vegne ettersom klokka har tikket ned og 10. juni har nærmet seg. Da er siste frist for å holde en såkalt Nobelpristale, et bidrag som er en betingelse for å få overført prisen på åtte millioner svenske kroner til bankkontoen. Personlig har jeg følt meg trygg på at Dylan ville komme på banen. De få gangene han har snakket offentlig, for eksempel under tildelingen av Musicare-prisen fra president Obama i 2012, har han benyttet anledningen til å si noe vesentlig.
Talen han kom med, er på 4000 ord. Den varer i rundt 27 minutter. Bortsett fra under de innledende setningene, blir hans muntlige framføring kompet av lett og klangfullt, jazzy piano. Ingen skal si at han ikke har grublet over hva han ville si. «Da jeg først ble tildelt Nobelprisen i litteratur, begynte jeg å tenke over nøyaktig hvordan mine sanger forholder seg til litteratur. Jeg ønsket å reflektere over dette og finne ut hvor forbindelsen er. Jeg kommer til å gi uttrykk for dette til dere. Og sannsynligvis vil det gå litt i sirkler, men jeg håper det jeg sier, er verdt tida og vil være til nytte.»
Deretter snakker han om musikk. Han forteller at han en gang så Buddy Holly (1936-1959), like før han døde i en bilulykke. Han skildrer et typisk «Dylan-øyeblikk», der Holly så rett inn i øyene på ham, fra et par meters hold. Dylan sier det gikk kaldt nedover ryggen. Deretter går han raskt igjennom musikken som har inspirert ham, bluessangeren Leadbelly og andre artister, samt alle de fortellende sangene som levendegjorde alle slags situasjoner i tilværelsen.
De første litterære impulsene fikk han på videregående skole, der de leste romaner som «Don Quijote», «Ivanhoe», «Robinson Crusoe», «Gullivers reiser», «To byer» og «alt det andre». Historier som ga ham en målestokk, en standard for fortellinger. Dylan sier at disse eviggyldige temaene jobbet seg inn i sangene, bevisst eller ubevisst. «Jeg ønsket å skrive sanger som var forskjellige fra det noen hadde hørt før, og disse temaene var grunnleggende.»
Tre bøker har betydd spesielt mye; Herman Melvilles «Moby Dick», Eric Maria Remarques «Intet nytt fra Vestfronten» og Homers «Odysseen». Dylan forteller om disse bøkene med en smittende innlevelse. Han refererer handlingen, men samtidig røper han innsikt i hvilke verdier og tanker som ligger i teksten. Skarpsynt går han inn i detaljer som røper at han må ha lest bøkene om igjen ganske nylig.
Vis mer
Talen er svært innholdsrik. Sammenlignet med Knut Hamsuns korte, kokette takketale fra 1920 er han imponerende grundig og engasjert. Fortelleren Bob Dylan demonstrerer sin spesialdistanse; sin innlevelse i en historie. Talen blir som en sang. De tre romanene forvandles til ballader i dylansk ånd. Det er fascinerende. Dylan blir en litteraturlærer, som demonstrerer hvordan hans egne sanger har den samme kraften som den store romankunsten. «Våre sanger lever i de levendes land,» konkluderer han. «Men sanger er forskjellige fra litteratur. De er ment for å synges, ikke leses.» Siste setning i talen, er den første fra «Odysseen»: «Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide.» Og hva gjør en sangmø? Hun synger.