Det er mange som ser verden i rødt og blått, og som tror andre gjør det også. Som avislesere, tv-tittere og samtalepartnere ser de etter tegn og markører, etter noe som skal røpe hvor de andre hører hjemme. Det er de som er særskilt opptatt av å kunne plassere merkelappene «høyrevridd» og kanskje særlig «venstrevridd», som prismet folk skal forstås gjennom. I Facebook-polariseringens tid kan det virke som om denne gruppen er økende. Det blir vanligere å se på mediene som politisk part og propaganda, snarere enn reportere og analytikere. I samme gjeng finnes de som ser anerkjennende tilbake mot partipressen, ut fra en tanke om at den var «ærligere».
Dette er sinnelaget blant kravene om flere «høyrevridde», blant de som skriver allmennkringkastede vitser så vel som de som skriver aviskommentarer. Sist ut er Aftenpostens Frank Rossavik, som skriver om behovet for veie opp for ballasten mot babord i skuta som er den norske kommentatorstanden. Både Rossavik og partipressenostalgikerne synes å ha til felles at politisk ståsted er en definerende egenskap, at ideologi er området der det er viktigst å ha et mangfold.
Problemet med etterlysningene av et bestemt politisk ståsted, blant morofolk eller mediefolk, er at det baserer seg på et falsk premiss, nemlig at dette er mer styrende for hvordan den enkelte utfører jobben sin enn de andre egenskapene deres. Men det er ganske mange som har et politisk syn som er vagt og vinglete, som er drevet av noe helt annet i sin politiske interesse enn å støtte en side i en ideologisk kamp, og som er fascinert av helt andre sider ved styre og stell. For dem ville en flagging av politisk tilhørighet innebære en ubekvem stillingstagen, som ikke ville stemt overens med hvordan de så på verden eller jobben sin. I ideen om at noen skal hyres for å være en «høyresidekommentator» eller «høyresidekomiker» ligger dessuten en eim av forpliktelse, som er i strid med friheten man bør ha for å kunne gjøre en slik jobb godt. Det kan bli bindende. Og de som skal kritisere eller karikere makthavere, skal ikke være bundet. De skal stå fritt til å tenke sine egne tanker, påtale toskeskap hvorenn den finnes, sparke i alle retninger, ha ulike ståsteder i ulike saker og endre det mentale kartet sitt når terrenget forandrer seg. Idealet bør ikke være å få flere kommentatorer fra en bestemt politisk leir, men å få inn flere som er distanserte og uavhengige.
Når det er sagt: Det har vært en utfordring for kommentatorstanden at en del har kommet inn i den ikke bare fra en bakgrunn som reportere, men fra forskjellige former for aktivisme. Dette preger nok fremdeles helhetsinntrykket, selv om yrkesgruppen har blitt mer mangfoldig etter hvert. Mediehus vil naturligvis også være preget av formålsparagrafene sine på lederplass.
Imidlertid er det høyst diskutabelt om «venstrevridd» er den mest presise beskrivelsen av noen samlet slagside. Om det er noe som forener kommentatorene, er det kanskje heller et slags urbant-liberalt grunnsyn, som gjør at de, selv om de er uenige seg imellom, sjelden forfekter tradisjonsorienterte, verdikonservative ståsteder. Mange mediehus var for sene til å forstå, og gi uttrykk for empati med, de intense grasrotopprørene, ofte fra mer grisgrendte strøk, som har satt slikt preg på den politiske debatten det siste året. Fremskrittspartiet er de som er mest høylydte i mediekritikken, men deres egne, rett-fra-milt-og-lever-stil er uhyre tabloidvennlig og har sikret dem oppslag etter oppslag i flere tiår. Antagelig har trofaste Krf’ere større grunn til å føle seg misfortått og feilrepresentert. De bråker bare mye mindre med det.
Mediene har helt klart noe å vinne på å spørre seg selv med jevne mellomrom om det er vesentlige perspektiver og stemmer de ikke behandler med tilstrekkelig alvor og empati. Det gjøres imidlertid ikke gjennom å bestille nye sett med skylapper, men gjennom å sikre at det er mulig å bevege hodet fra side til side.