bilindustrien

OBS: INNEHOLDER SPOILERE, FOR Ã… SI DET SÃ…NN.

Det var den beste av alle tider, det var den verste av alle tider.

Det var en tid for allianser, og en tid for backstabbing av rygg.

En tid for å tildekke skjøre selvbilder med tatoveringer, og kjønnsorganer med digitale sommerfugler.

Det var en tid for å svare alle spørsmål med hel setning, det var en tid for å videreutvikle norsk syntaks hinsides all gjenkjennelse.

Det var en tid for dagsfylla, og en tid for å spille spillet.

Det var tid for Paradise Hotel.

Årets sesong av en av landets flotteste serier – ferdig snakka – den niende i rekken, starter med det veletablerte anslaget «åpningssketsj», som i følge lang og hellig tradisjon helst skal være litt for lang, litt uforståelig, ikke så veldig morsom, og gjerne ganske overflødig. Årets innslag oppfyller alle kriterier. En betryggende start.

I år er vi med bak kulissene i castingprosessen, der selveste Triana I. Glesias avholder audition (skulle trudd hun hadde folk til å gjøre sånt for seg). Men ingen av de som dukker opp er noe brae, det er bare kjendiser som parodierer seg selv, og det var jo tema for i fjor.

Så en oppgitt Triana slår hodet hardt i bordet.

Etter hva vi bare må anta har vært flere timer i bevisstløs tilstand, våkner hun til av den velkjente lyden av klakkende platåhæler, og Triana vet hva sånt signaliserer. Det signaliserer brahet. Og jada, der står det en ung, kvinnelig deltager, og vi skjønner at hun er bra – litt fordi hun har på seg sånn slør som Madonna hadde i Evita, men mest fordi stemmen i Trianas hode sier «endelig».

I en hastig, intet-/megetsigende montasje (stryk det som ikke passer) utveksles brev, og vips, så flyr den digitale sommerfuglen om kapp med en kameradrone over strendene opp mot årets mexicanske luksushotell med et evighetsbasseng så stort at det har sine egne brygger. I flertall.

Og vi er i gang.

«Paradise Hotel. Et STED hvor alt kan skje.»

Gud, som jeg har savnet det trian’ske tonefallet og trykket pÃ¥ vilkÃ¥rlige ord.

«Et sted hvor drømmer kan gå i OPPFYLLELSE. Disse jentene skal få oppleve det MAGISKE paradiset. VIL drømmen deres BLI virkelighet?»

Du hadde meg på «oppFYLLELSE», Triana. Nå BLIR jeg med til THE bitter end.

«I år er sterke, stolte, vakre kvinner klare til å regjere hotellet. Og guttene aner ikke hva de har i vente.» Wow. Med et nyhetsbilde den siste uken preget av 8. marstog, blåblå-regjering, og gutter som trodde de hadde laget en lol russelåt, men heller ble samfunnsfiender numero uno, er det vel trygt å si at Pærra i år ikke bare tar tempen på tidsånden, men treffer g-punktet også.

Vi klipper til bassenget, og presenteres for den første av gutta som ikke aner hva han har i vente.

Nei vent, det var visst bare en oppblåst plastikkflamingo. Sorry, my bad.

For å hale ut tiden litt til før kjønnene møtes, blir guttene sendt på rommet. De løper jublende mot husarresten sin. Typisk generasjon prestasjon.

Jentene løper begiestret mot spisebordet, hvor de tror guttene er, men oppdager etter hvert at det bare er bilder av gutta de ser på.

Martine fra Bodø kjenner igjen Morten fra Bodø! Hun blir så begeistret at hun tar seg på pupppene.

Martine beskriver seg som snill og følsom, og taktikken hennes for å komme til finalen er å få en gutt til å bli forelsket i henne og så slippe kula i finalen. «Guttan e ikke Guds gave til mennesket, det er jentan,» sier hun og kaster naturlig nok en machete i en palme.

For å understreke poenget ytterligere skjenker hun i et rødvinsglass helt fullt og så bare slipper det i bakken fordi grrrrlpwr.

Sofie med F er litt irritert over at Sophie med PH kjenner en av gutta fra før. Sophie med PH kan fortelle oss at hun og Alexander ikke kjenner hverandre så veldig, men har vært på byen i Bergen, «vært på nachspiel et par ganger, og ja. Vi veit kem kærandre e da, for å sei det sånn.»

For alt jeg vet mener hun ingenting med det, men det beviser bare nok en gang at det er få ting som er bedre egnet til å skape inntrykk av dobbeltbunn enn å avslutte en setning med «for å si det sånn», for å i si det sånn.

(La meg også her benytte anledningen til å berømme Pærra-redaksjonen for sitt måtehold. Til tross for girl power som tema klarte de å vente hele 7 minutter før de smelte av «Run the World (Girls)» av Beyoncé.)

Morten blir så sjokkert over å se Martine at han gjentatte ganger må spørre seg om det er kødd. Som de mini-Machiavelliene de er, blir de enige om ikke å fortelle de andre at de kjenner hverandre så godt som de gjør, bare at de kjenner hverandre litt. Ganske snedig. Jeg tror det er hentet fra tredje kapittel i Sun Tzus «Kunsten å krige».

Det klapper hverandre på skulderen over sin geniale plan. «Fy fader, det e kødd eller?» spør Morten.

Sophie hilser på Aleksander, og det blir rimelig rart, for vi får vite at tidligere nevnte «for å si det sånn»-replikk handlet om en gang de hadde vært på nach og Sophie hadde sovnet og da hun vekket Aleksander så skvatt han og løp ut døren og blir ting helsprøere nå så må jeg sette meg ned.

Aleksander er en folkeprins fra Bergen som klarer å utfolke selv krompen ved å ikke bare handle på Rema, men jobbe der også. Han vinner seg inn i våre hjerter med følgende udødelige frase: «Det er veldig viktig for meg at jentene ikke er slutty, for det at tissen min skal ikke inn et sted der en annen tiss har vært nå nylig, for å si det sånn.» Jepp, sånn sies det, for å si det sånn.

Mens vi får tid til å prosessere inntrykkene hittil knuser Aleksander en vannmelon med et balltre.

Vi introduseres for resten av gutta. Kevin René har tatovering på halsen og piercing i brystvortene, og partner Sofie synes han virker som en veldig fin gutt.

Grunde er svømmer, paramedic-student og selverklært streetsmart.

Håkon synger på Marcus & Martinus, og har tatovert romertall, en diamant, og to autografer på brystet. Marcus & Martinus sine, regner jeg med.

Håkon styler håret sitt ved å stikke hodet ut av vinduet på motorveien, og er som han sier «20 år gammal og kommer fra Larvik og det er vel det.» Du kunne tatt med at du er ærlig, Håkon.

Gjengen popper champagne, og markerer sin begeistring over endelig å ha arrived – både på hotellet og i livet generelt – med en spontan dansemontasje.

Men akkurat som i livet selv kommer det alltid et brev når man danser som hetest.

Fem nye gutter skal sjekke inn, slik at jentene skal få herske over enda flere undersåtter! Gisp.

«Det er jo alltid gøy med mange gutter på ein plass, så eg trukkje det var jentane som begynte å grine, for å sei det sånn,» sier Sophie, for å si det sånn.

Om hun mener at det var guttene som begynte å grine, eller om jentene begynte å le vites ikke, men det er jo også litt av spenningen ved å se på Paradise Hotel. Som i all god kunst åpner hver nye setning opp for en million nye spørsmål hos seeren.

«Tenk om det kommer inn fem gutter som ser like bra ut som meg,» bekymrer Aleksander seg for. Uff. Noen som tar på seg å arrangere fakkeltog?

De nye gutta skjuler seg bak fem dusjforheng.

Og siden det er female empowerment-tema skal jentene løpe opp og kysse den gutten de vil ha på kinnet.

Førstemann ut av dusjen er Petter på ni år. Petter har lånt hatten til faren sin.

«Jeg er en del av overklassen,» sier Petter.

«Hvis du møter noen på gaten kan du se om de er en del av overklassen. Du ser det enten på klærne dems, eller så ser du det litt på hvordan de går, hvordan holdning dem har.»

Videre er innovativ bruk av personlige pronomen, samt sterkt behov for å hyppig omtale seg selv som overklasse, også en del av kriteriene, formodentlig.

«Jeg er veldig psykisk sterk. Med mindre jeg ikke får det som jeg vil. Da går jeg vekk, lissom,» sier Petter. Eller nei, mulig jeg blander nå, det kan hende det var nevøen min på tre som sa det.

Neste gutt er Joachim. Sophie er imponert, hun hadde sett for seg en som var passe høy, men han her var jo skamhøy.

Foruten å være skamhøy er Joachim brannmann, selvutnevnt Tinder-konge, og mottoet hans er å være ekstrem. Mottoet hans er også å gå rett forut.

Han går til Andrea.

«Hvorfor jeg valgte Andrea? Enten så pissa jeg i gresset, eller så skyter jeg flammer.»

Beklager folkens, dere får ingen «for å si det sånn» til å hjelpe dere å tolke den der.

Grunde, som allerede sto med Andrea, føler seg ikke truet. «Han er brannmann, men jeg er svømmer, og vann slukker jo flammer, så kanskje jeg klarer å slukke ham.»

Jeg…altsÃ¥…Grunde. Kjære, kjære Grunde. Brannmenn jobber ikke med Ã¥ LAGE brann, de…glem det.

Joachim kontrer med at hvis Grunde skal prøve å «slukke en brannmann får han virkelig ha stråle på full guffe, for å si det sånn.»

Og sånn føles det når man når peak innuendo og det som startet som en metaforisk pissekonkurranse blir en metafor for gulldusjing.

Neste gutt er Jonas. Jonas liker å være sosial og ha det kult, men er litt stressa over at både gutta og jentene ser såpass bra ut som de gjør.

Han velger seg Rebecca, som nesten klarer å skjule sin skuffelse. Nesten.

Så dukker Mathias opp. Fra Bærum. «Det første jeg ser er disse gutta, som ligner på badelaget til Sveits.»

Dere vet, de som representerer Sveits i badeolympiaden.

Mathias jobber som PT, digger å være positiv, og går til Sophie, og i kveldens største tvist får vi vite at hun uttaler navnet sitt «Soaph». I 2017 skal det være så innmari lov, ass.

Siste mann ut av dusjene er Marcus, som har skjegg, hårbolle og har alle intensjoner om å ta rollen som gøyal kis.

«Alle tre skal bo sammen,» sier Triana. «Jenter, dere skal få god tid til å bli kjent med begge partnerne deres.» Også fniser hun, men dropper å si «for å si det sånn,» så det lå nok ikke noe mer bak det.

Mens gjengen pakker ut presenteres vi for de siste deltagerne.

Andrea er 22 år fra Larvik. Hun skal vinne Paradise ved å spille smart. Akkurat hvor smart hun har tenkt å spille viser produksjonsteamet oss ved å få henne til å kaste masse spillkort ut i vinden.

Sofie er fra Larvik, og på fritiden liker hun å knuse sjakkbrett med kjetting.

Rebecca er 21 år og kommer från Piteå (uttales visst «pita»). Hun har tatovering på hoften.

Petter mener det skal gå fint å sove tre stykker på ett rom, selv om det er en utfordring. Så fremt ikke Kevin går inn for «å pule hun (sic) mens jeg ligger ved siden av. Hvis han gjør det, da må jeg bare kjøre på.»

Kjære kronikkforfattere, jeg tror dere nettopp fikk temaet for neste ukes harmdirring.

Deltagerne får brev om å ikle seg det fineste de har og møte i hotellets foyer til selskapeligheter og lett mingling.

To minutter senere danses all eksistensiell angst vekk i en parringslek gammel som menneskeheten selv, der kun den med de mest uironisk ironiske hoftevrikkene og den høyeste vodka battery-føringen tradisjonelt sett går av med seieren.

Soaph synes det er gøy å være på Paradise Hotel. «Det er mye folk. Mye rart. Men mye kult.» (Noe som tilfeldigvis også er slagordet til Alternativmessen på Lillestrøm.)

Hun har så rett, så rett. Vi har to fra Bodø, to fra Larvik, en fra overklassen, en som liker å ha det kult, og en som digger å være positiv. Mer personlighet enn dette tror jeg rett og slett ikke ett enkelt programkonsept kan takle.

Kveldens første konflikt, at Marcus snakker innmari høyt og tester ut standup-materialet sitt uoppfordret, blir dessverre overskygget av at det dukker opp et nytt brev:

«No woman no cry. Jentene ruller (sic) i paradis, og det er fem gutter for mange på hotellet. I morgen må jentene velge hvem av sine partnere de vil stå med.»

Joachim prøver å sette ord på det som skjer. Med trykk på «prøver»:

«De vet at de har makt. De vet at de kjører på. At de kan velge hvem som helst, holdt på å si. Så de kan gjøre et hælvete for deg. Og vi kanke gjøre noe mot det. Enn å bare fighte. Godt at jeg driver med åffens. Og angriper. Så ja. De får bare gønne på.»

Jeg utlover herved dusør til den som kan finne innoldet i de setningene der.

Alliansebyggingen er i gang. For «det e jo et spill,» som Soaph ettter hvert har innsett.

Martine har laget allianse med henne, Aleksander, HÃ¥kon Rebecca og Morten.

Mens Morten på sin side har laget allianse med originalgutta Aleksander, Håkon, Grunde og Kevin.

Håkon, på sin side igjen, synger Marcus og Martinus.

Og Joachim danser.

Sofie har mer eller mindre bestemt seg for å velge Joachim foran Grunde. Streetsmarte Grunde reflekterer rundt dette. «Det Andrea går glipp av hvis hun ikke velger meg er sport og nyheter og sånne litt intellektuelle ting.» Du glemte været, tv-guiden og tegneseriene, Grunde.

Og der er vi gjennom årets første kveld på hotellet.

Vi lar Soaphster avslutte ballet med et lite frampek: «At det kan bli litt trøbbel her etter kvart, det rekner eg med, ja.»

Og i greenscreen-bakgrunnen kaster Andrea en gigantisk skumbanan mot bakhodet hennes.

Paradise Hotel er i gang.

For å si det sånn.