12. februar outer Stian Haraldsen de av oss som spør «Hvem faen er Lothepus?»; vi er ukule. Med trumpistisk skråsikkerhet ser Haraldsen gjennom oss og ikke bare oss. Han ser også gjennom Lothepus og kan fortelle at Lothepus egentlig er en smart kar som bare spiller en karakter. Ironisk distanse og metaperspektiv, altså. Dermed gjør Haraldsen det klart at han egentlig er en intellektuell (tidligere vaktsjef i Dagbladet, no less), som også liker folkelig moro av typen av Farmen. De som ikke liker det proklameres usexy.
Jeg hadde egentlig som mål å unngå å bli en sur, gammel gubbe, men faen heller: Jeg driter i Farmen! Hvorfor? Jo, fordi jeg synes den slags er kjedelig, uforståelig som det må fremstå for Haraldsen. Jeg tar det forbehold at jeg stort sett ikke gidder å bruke tida mi på realityshow, men det lille jeg har sett fremstår som hjernelammende.
Ifølge Haraldsen gjør dette meg til en pretensiøs elitist og med et kjent populistisk grep påberoper han seg Folket (med palatalisert L) som sannhetsvitne: Over 1 million ser Farmen! Og tabloidene følger etter, for de skriver «om det folk bryr seg om».
Jommen er det bra at Haraldsen forsvarer Lothepusene, Aylarene og kjendis-tabloidene. For til tross for høye seertall i dag, trenger de all den støtte de kan få på sikt. På sikt vinner nemlig de usexy elitistene, de som tar seg bryet med det strevsomme hjernearbeidet fremfor den ferdigfordøyde underholdninga. På samme måte som grovbrød slår Napoleonskake i det lange løp.
Det heter seg at det beste i livet er gratis, men få utsagn er mindre sanne. Det beste i livet, være seg kunnskap, kjærlighet eller sosiale nyvinninger, krever arbeid, masse arbeid. Hjernearbeid. Ikke munnpustende TV-titting. Fallende lesertall for de som skriver «om det folk bryr seg om» er ett bevis.
Jeg erklærer meg herved usexy, pretensiøs, ukul og elitistisk og spør «Hvem faen er Lothepus»?