Men er det mulig å snakke med Kim? En hel verden stiller spørsmålet etter at FNs sikkerhetsråd i helga innførte de strengeste sanksjonene mot landet hittil. Eksportinntekter for en milliard dollar, 30 prosent av de totale eksportinntektene, vil forsvinne med sanksjonene, mener FN. Det svir. Men er det nok til å tvinge Kim til forhandlingsbordet?
Det er noe absurd med konflikten med Nord-Korea. Landet er lutfattig, og 70 prosent av befolkningen er konstant sultne fordi matrasjonene er for små. Økonomien i det kapitalistiske sør er 50 ganger så stor som i nord. Og landets BNP, størrelsen på økonomien, er halvparten av det amerikanere bruker på sine kjæledyr, ifølge The Economist.
Vi snakker altså om en økonomisk mygg, med en utsultet befolkning, som sprenger atomladninger og sender ut raketter, for å vise hvor stor og sterk den er. Om ikke lenge vil Nord-Korea være i stand til å sette atomstridshoder på raketter som kan nå USAs vestkyst, de kan trolig allerede nå Sør-Korea og Japan. Japan advarte i går i om at raketteknologien hadde nådd «et nytt stadium». Dermed har Kim nådd sitt mål; han er umulig å røre, ja, han er nærmest uovervinnelig. Det er ikke for ingenting Kim snakker om atomvåpnene som sitt «dyrebare, rettferdige sverd».
Og vil Kim gi opp dette sverdet, slik FNs sikkerhetsråd vil tvinge ham til, med sine nye sanksjoner? Neppe, er et understatement av et svar. Atomvåpen som kan true omverdenen er Kim-regimets ultimate sikkerhetsgaranti. Men sikkerhetsgarantien er videre. Nord-Korea har mer enn 10 000 konvensjonelle raketter som kan nå den sørkoreanske hovedstaden Seoul med sine 10 millioner innbyggere.
Det var derfor president Bill Clinton allerede på 1990-tallet skrinla planene om et militært angrep på Nord-Korea, da Lille-Kims far, Kim Jong-il, nettopp hadde fått makta i arv av sin far, diktaturets grunnlegger, Kim Il-sung. Clintons generaler meldte tilbake at et angrep på Nord-Korea kunne koste en million mennesker livet. Og da ser vi bort fra at krigen kunne spre seg til å involvere Kina, som for nesten alt i verden vil unngå å ha et forent Korea under amerikansk innflytelse og beskyttelse ved sin grense.
Fortsatt så er det sånn at USA ikke kan knuse Kim i et overraskelsesangrep uten at Kim rekker å gjengjelde angrepet før han dør. Det handler om sikkerhetsgarantien. Krig er altså for alle praktiske formål – bortsett fra den store usikkerheten som heter Trump – utelukket.
Vi er altså i en situasjon der bruk av makt er nærmest utelukket, med mindre Nord-Korea selv starter et massivt angrep. Og der diplomati har vist seg å være utilstrekkelig, på grensa til det ubrukelige. To ganger – på 1990-tallet og på 2000-tallet – har Nord Korea lovet å skrinlegge atomvåpenprogrammet i bytte med olje og blant annet mat. Og to ganger har landet jukset og løyet. Nord-Korea har en lang tradisjon i å få mye for ingenting, fra den tida da det kunne spille de kommunistiske stormaktene Sovjetunionen og Kina ut mot hverandre. Det kan ikke landet lenger gjøre.
Verden kan håpe på en avtale som begrenser det nordkoreanske atomvåpenprogrammet. Men det betyr i så fall at Nord-Korea tillates å drive utpressingspolitikk med løfter om ikke – på et eller annet tidspunkt – å videreutvikle sine atomvåpen og sine rakettprogrammer. For ånden er ute av flaska, og den er vanskelig å drive tilbake igjen.
Alle alternativer i forhold til Nord-Korea er dårlige. Den minst dårlige er trolig å legge press på Kim Jong-un, og samtidig gi ham minst mulig i forhandlinger. Det vil være et nederlag for verden hvis Kims «dyrebare, rettferdige sverd» kan brukes til utpressing av omverdenen. Det vil dessuten være et dårlig eksempel for andre potensielle atomvåpenmakter. Atomvåpen er Kims sikkerhetsgaranti, og nettopp derfor ubrukelige, som noe annet enn det.