Ifølge Atekst ble uttrykket brukt mellom 600 og 700 ganger i norske aviser hvert år mellom 2006 og 2015. Så skjer det noe spesielt: I 2016 ble ordet brukt 1069 ganger. Altså en økning på over femti prosent. Årsakene til en slik økning kan være flere. Hendelser som Brexit og valget av Trump forklarer nok en del, og i et klikkfokusert medielandskap er krenkelser mer sexy enn uenighet.
Vårt ønske er å forstå mer presist effekten og attraksjonen i uttrykket «politisk korrekt». Forhåpentligvis kan avsendere bli mer presise, og mottakere av merkelappen få hjelp til å avkle hersketeknikken.
Kan et nærmere blikk på bruken av begrepet «politisk korrekt» ta pulsen på hvordan norsk samfunnsdebatt nå pågår?
Vårt inntrykk er at begrepet hyppigst brukes om innvandringsliberale, miljøforkjempere, forsvarere av minoritetsgrupper, feminister og bistandsarbeidere.
Hvilken effekt har merkelappen «politisk korrekt»? Begrepet kan brukes på tre plan:
De politisk korrekte anklages for å være arrogante, lite autentiske og intellektuelt slappe. Det arrogante er gjerne knyttet til en slags «ekspertkunnskap» som de «politisk korrekte» viser til. Av kritikerne framstilles det som et lukket kretsløp, atskilt fra folk flest, praktiske erfaringer og sunn fornuft.
Et eksempel kan være ulvedebatten, hvor en lettere abstrakt Bern-konvensjon får miljøvernminister Vidar Helgesen til å overse at småbarn kan bli spist av ulv. Slik blir det arrogante og virkelighetsfjerne satt på spissen.
Den andre delen av begrepet handler om at de politisk korrekte er lite autentiske. Den politisk korrekte spør ikke «mener jeg dette?» men «tør jeg å mene dette?». De politisk korrekte er visstnok mindre opptatt av å finne sannheten, enn å finne meninger som gir prestisje i det lukkede besserwisserkretsløpet.
Ut fra dette springer det ut to andre anklager. Det ene er anklagen om naivitet. Den politisk korrekte er, ifølge kritikeren, mer opptatt av å framstå som godhjerta enn å løse faktiske problemer. Den andre anklagen ligger i at de politisk korrekte skal ha plassert seg på toppen av en moralsk rangorden.
Dette henger sammen med den tidligere nevnte arrogansen; den politisk korrekte ser ikke bare på seg selv om dyktigere, men også moralsk bedre enn andre mennesker.
Et eksempel kan være UiB-professor Terje Tvedts bruk av begrepet «godhetsregime», som tar utgangspunkt i at det er viktigere for bistandsbransjen og dens tilhengere å framstå gode enn å bry seg med hva bistanden egentlig bidrar til. Både for Norge som land og som enkeltindivider er godheten noe enkelte bruker til å slå andre folk i hodet med.
Til slutt blir de politisk korrekte framstilt som intellektuelt late. Dette henger sammen med anklagen om manglende autentisitet. Den politisk korrekte griper til hva de toneangivende mener, framfor selv å ta bryet med en selvstendig og ærlig sannhetssøken.
Konsekvensen er at den politisk korrekte ukritisk adopterer en pakkeløsning av meninger. Hvis du har et korrekt syn på homsene, har du også det korrekte synet på innvandrere, i spørsmålet om arv og miljø, i miljøspørsmål og om feminisme. Anklagene gjelder venstresiden generelt, og kanskje SV spesielt.
Begrepet er som et kinderegg. Gjennom merkelappen «politisk korrekt» klarer avsender å brennmerke motstanderen som deltaker i en selvforherligende og mektig gruppe i samfunnet. Det innebærer også at du ikke er i stand til å tenke selv og at du er forutsigbar. Til syvende og sist klarer den som kommer med kritikken å framstå som modig, klarsynt og selvstendig tenkende.
Vår oppfordring til deg som kjenner trangen til å anklage noen for politisk korrekthet er som følger: Forsøk å være mer presis. Hvis du mener noen er arrogante, lite autentiske eller intellektuelt late, skriv det og begrunn det. De gangene du har rett, vil du få mer gjennomslag. De gangene du tar feil, vil det være mulig for den du anklager å svare godt. Og så kan vi snakke om saken i stedet.