«Iron Fist» er fjerde og siste superhelttilskudd i Marvels soloserier på Netflix. Senere i år skal han slå seg sammen med med Daredevil, Jessica Jones og Luke Cage, og danne supergruppa «The Defenders». Sikkert et stødig tredjevalg til å redde verden når hverken «Avengers» eller «Guardians of the Galaxy» er tilgjengelige.
Overspilt ondskap
Den foreldreløse krølltoppen Danny Rand (Finn Jones) vender tilbake til familiens forretningsimperie i New York etter å ha vært antatt død i 15 år. Ingen tror at han er den han hevder, og bisnissen er overtatt av barna til foreldrenes forretningspartner, som nå er blitt voksne, onde og har lært seg å overspille. Så da blir det tronkamp i kapitalismens høyborg, da. Selv om den retningsløse Danny virker uinteressert i arven sin. Men samtidig litt interessert.
Kanskje.
Strengt tatt er det vrient å få tak på hva Danny egentlig vil.
Litt som med selve serien, med andre ord.
Danny har bedrevet ekstremvarianten av å finne seg sjæl i østen, og har tatt med seg – foruten aversjon mot sko og såpe – en krigermunk-personlighet og noen overnaturlige kampsportevner (han kan visst fokusere chi’en sin noe innmari og lage en jernknyttneve, og dessuten hoppe ganske høyt, eller noe sånt). Han har lært seg en smått motstridende livsfilosofi om å omfavne sin indre ro, men når ingenting annet funker (dvs. hele tiden), så er det beste alltid et knyttneveslag av jern. Men bare når det er noen som fortjener det, altså. Eller når det blir for kjedelig å løse konflikter ved å meditere.
I det hele tatt er Dannys oppfarenhet og manglende impulskontroll kanskje tidenes dårligste reklame for mindfullness og østlig meditasjon.
Uinspirert
Og det er omtrent det du trenger å vite.
Det store mysteriet her er uansett hvorfor denne serien i det hele tatt finnes. Det er ikke det at den er direkte dårlig, det er mer det at det nesten virker som om serieskaperne har gått inn for å være så uinspirerte som mulig. I løpet av de tre første (timelange!) episodene får vi ikke én minneverdig karakter eller replikkutveksling, og serveres ikke ett eneste ikonisk bilde.
Beskrivelse
Marvels fjerde superheltserie er den svakeste hittil.
Premieredato
Hele sesongen tilgjengelig 17. mars
Kanal
Netflix
Stjernepondusen i serien står Trinity fra «The Matrix» og han som spilte broren til Boromir i «Ringenes Herre» for.
Jernballer
Det mest beundringsverdige her er i grunnen Netflix’ og Marvels jernballer. Førstnevnte har allerede i flere år gjort sitt for å radbrekke velfungerende sesong- og episodedramaturgi med binge-modellen sin, og etter at superheltfilmer i snart to tiår nå har gitt oss generiske opprinnelseshistorier som fremstår langtekkelige selv i en nitti minutters kinofilm, krever det ganske mye selvtillit å strekke en ny, enda mer generisk en, over 13 timer.
Når samarbeidspartnerne her «perfeksjonerer» episodestrukturen fra «Luke Cage» – det vil si 58 minutter med plottblokking (altså karakterer og hindringer som motarbeider framdriften) uten annen grunn enn å fylle ut episodene, for så å hive på en vilkårlig cliffhanger for å gjøre det hakket mer fristende å la ‘flixen automatisk hoppe videre til neste episode – blir det mer og mer tydelig at disse serienes eksistensgrunnlag i hvert fall ikke er kunstnerisk motivert.
I et zenøyeblikk lirer Danny av seg lykkekakevisdommen «If you want to know the truth, then hold no opinion.» Jeg drister meg likevel til å komme med følgende dom: Hva enn det er Marvel og Netflix prøver på med dette her: det funker ikke.
I disse dager sender FOX serien «Legion», som faktisk er interessert i å utfordre både tv-mediet og superheltsjangeren.
Se den i stedet.
«Iron Fist» anbefales kun for voldsromantikere med sans for overfladisk åndelighet.
(Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.)