Vis mer
De siste 20 årene har politiet fått tilgang til en rekke nye overvåkingsmetoder og skjulte tvangsmidler. Utvidet adgang til kommunikasjonskontroll, romavlytting, dataavlesning og nå nylig åpningen for at politiet kan bruke fysisk makt for å tvinge noen til å åpne en telefon som er biometrisk låst f.eks. med fingeravtrykk.
Det har også kommet flere forslag om å utvide muligheten til overvåkning. Etterretningstjenesten ønsker seg et såkalt digitalt grenseforsvar, som i realiteten er en digital grenseovervåkning, og PST har ønsket seg tilgang til å samle inn, lagre og analysere stordata.
En del av denne utviklingen er naturlig. I takt med at teknologien og trusselbildet endrer seg er det naturlig at politiet og etterretningstjenesten har behov for nye metoder. Det som bør bekymre oss er hvor langt det har gått, og at virkningen av de nye metodene i liten grad er evaluert. Vi har altså gitt fra oss mye privatliv, uten at det er klart at det har gjort oss vesentlig tryggere.
Det som derimot blir stadig klarere er at vi som samfunn betaler en stadig større pris for all overvåkningen. Mange har fryktet at omfattende overvåkning skal føre til en nedkjølingseffekt i samfunnet hvor vi ikke våger å si det vi mener, eller lar være å oppsøke informasjon i frykt for at vi skal plukkes opp. Stadig mer tyder på at vi er i opplever en slik nedkjølingseffekt.
I følge tall fra en undersøkelse gjort av Datatilsynet har så mange som 800 000 nordmenn har latt være å gjøre søk på nett i frykt for hvordan opplysninger kan bli brukt senere. Så mange som 26 prosent av oss har valgt å heller ta en samtale muntlig enn elektronisk av samme grunn. Det er ikke bare i Norge vi ser denne trenden. En studie fra universitetet i Oxford har vist at antallet som søkte på Wikipedia artikler som omhandlet terror f.eks. «bilbombe» eller «Taliban» sank med 20% etter Snowden-avsløringene.
Det er et stor tap for oss som samfunn dersom mange ikke lengre våger å oppsøke informasjon. Et velfungerende demokrati er avhengig av en opplyst befolkningen og en kritisk offentlighet. Det svekkes når det er områder vi holder oss unna i frykt for at det skal få konsekvenser for oss senere.
Nedkjølingseffekten rammer også viktige samfunnsfunksjoner som varsling og medias evne til å utøve en kontrollfunksjon. Mange som varsler om kritikkverdige forhold tar stor risiko, og mange av de nye overvåking metodene som dataavlesning gjør det vanskeligere for varslere å forbli anonyme. På motsatt side er det vanskeligere for journalister å sikre at kildene deres forblir anonyme.
I takt med at de negative sidene ved overvåkning blir stadig klarere er det på tide med en full gjennomgang av alle fullmakter politiet og etterretningstjenestene har fått de siste tiårene. I tillegg trenger vi mer kunnskap om hvor godt de ulike typene med overvåkning virker.
Den sterke tilliten mellom borgere og myndigheter er noe av det som gjør oss til et vellykket samfunn. Med stor grad av overvåkingen ser vi at denne tilliten svekkes – det kommer tydelig til uttrykk ved at vi endrer adferd i frykt for overvåkning. Lund-kommisjonen som kom i 1996 er en viktig påminnelse om at vi har god grunn til å være skeptisk til å gi myndighetene for vide fullmakter.
Skal vi fortsatt ha den store graden av tillit med oss inn i fremtiden er vi nødt til å tenke oss om to ganger før vi innfører mer overvåkning, og ikke minst gå to steg tilbake for å se om all overvåkingen vi har åpnet for er nødvendig.