KIEV, UKRAINA (Dagbladet): – Å være homo i Ukraina handler om å finne en metode og rutiner som du lever etter. Ikke nødvendigvis for å overleve, men for å leve et godt liv, sier Oleg til Dagbladet.
Han titter opp på et massivt monument, avduket i 1982. Kunstverket markerer Ukrainas deltakelse i grunnleggingen av Sovietunionen, og står i sentrum av Kiev. Den regnbuefargede plastikken som bare delvis dekker metallet er et langt nyere tilskudd.
- Du ser tydelig at folket ikke er klare for å ha et vanlig syn på homofile. Det er derfor jeg holder legningen min skjult, fortsetter Oleg.
«Pervers symbolikk»
I forkant av årets Eurovision-finale, som nå pågår for fullt i byen, ønsket myndighetene å lage et inkluderingssymbol som står i stil med årets Eurovision-slagord, «Celebrate diversity» (feire mangfoldet).
27. april arrangerte imidlertid de høyreekstreme ultranasjonalistene i det politiske partiet Right Sector en protest som stanset arbeidet, skriver blant annet Reuters.
Right Sector kalte symbolikken «støtende og pervers», og byens borgermester, den tidligere proffbokseren, Vitalij Klytsjko, ga etter. Som et sterkt symbol på den pågående rettighetskampen til LHBT (lesbiske, homofile, bifil og transpersoner)-miljøet i landet står nå en halvferdig regnbue igjen.
Hemmelig homoliv
En kort t-banetur fra monumentet møter Dagbladet Oleg og kjæresten Pavel. De er begge ressurssterke og reiseglade menn i 40-åra, men ønsker å være anonyme. De frykter konsekvensene av å stå fram som homofile.
- Det er karriereselvmord, forteller Pavel, og får et nikk fra kjæresten.
De to har vært et par i fire år, og begge har tidligere vært gift med en kvinne. De lever et anonymt liv en boligblokk uten navneskilt på døra. Ingen, utenom et tett nettverk av homofile venner, en eks-kone og Pavels familie, vet noe som helst om at de er homofile og kjærester.
Dagbladet Pluss
- I Ukraina er det en standard måte å leve på som skal følges. Familie, utdanning, bli gift og få barn. Viser det seg at du er homofil får det stor betydning for livet ditt, og hvordan naboer og kollegaer ser på deg, sier Oleg.
Vil flytte fra Ukraina
Kjæresteparet har store planer om å flytte permanent til utlandet, enten Barcelona eller Paris. Oleg forteller at han for ti år siden «i et naivt øyeblikk» fortalte sjefen at han var homo.
- Jeg fikk sparken med en gang og måtte begynne på nytt. Jeg lærte av det, og nå stopper vi alltid å fortelle om oss selv ved et visst punkt i en samtale, forteller Oleg.
Pavel sier han aldri snakker om private detaljer fra ferier eller hverdag på jobben. Han synes ikke det er slitsomt å leve et «dobbeltliv».
- Jeg har ikke behov for å snakke om private ting uansett. Det går fint. Det er vår metode for å leve lykkelig. Vi er ikke interessert i den delen av kulturen med gay pride, og det sirkuset med alle de ekstreme frikene. Det bare ødelegger for alle oss andre vanlige «machohomofile» som bare vil leve ut legningen vår uten å bli forhåndsdømt som utagerende og gale, sier Pavel.
- Pride ødelegger
- Ser dere ikke på dem som deltar åpent i for eksempel Kyiv Pride som modige?
- Nei, de lever i en boble. De ødelegger for flertallet. Ingen her i Kiev tror det går an å være macho og homo samtidig, og det er på grunn av pridemarsjen. Det virker som frikene må vise seg fram, på en stereotypisk måte, og det bare irriterer alle, og gjør folk aggressive. Det er ikke vår homokultur, og vi deltar ikke, sier Oleg.
For å vise at folk med alle slags legninger er velkommen til byen under Eurovision har den lokale rettighetsorganisasjonen Kyiv Pride laget et kart over LHBT-vennlige cafeer og barer.
- Siden det er så mange som er homofile som er glade i Eurovision, og mange LHBT-folk reiser hit denne uka, vurderte vi å legge årets Kyiv Pride-marsj til Eurovision, men vi slo det fra oss. Det ble med det kartet, sier daglig leder i Kyiv Pride, Rusiana Panukhnyk til Dagbladet.
Eksplosiver med spiker
Panukhnyk er på mange måter det offentlige ansiktet til LHBT-miljøet i Kiev, en tøff viktig, men også farlig jobb. Kyiv Pride ble offisielt stiftet i 2016.
Hun er åpen om sin legning, og forteller Dagbladet hoderystende historier om hvordan rettighetene og sikkerheten til miljøet hun fronter bokstavelig talt er bygget på blod, svette og tårer siden første pridemarsj i 2012.
I 2015 gikk det virkelig galt, sier hun.
- Vi var 300 personer, men politibeskyttelsen var for dårlig. Vi ble angrepet av høyreradikale som kastet bombelignende gjenstander med spiker i. En politimann fikk en spiker i halsen, og blødde nesten i hjel. 12 personer ble banket opp, sier Panukhnyk.
Dagbladet Pluss
Gikk på «homosafari»
I 2016 deltok 2000 mennesker i Kyiv Pride, beskyttet av 6000 politifolk. Foruten noen få voldshendelser ble det veldig vellykket, sier hun.
- Noen få ble banket opp, siden høyreradikale gikk på «homosafari» under marsjen for å ta dem som beveger seg utenfor ringen av politifolk.
Panukhnyk rister oppgitt på hodet når hun hører påstandene til Oleg og Pavel, om «ekstreme Pride-friker som ødelegger for miljøet».
- Selv i 2017 har ikke Ukraina luksusen det er å ha dette «sirkuset», slik andre land har. Der vet tydeligvis lite. Det mest «støtende» vi har i marsjen er regnbueflagget, sier hun og fortsetter:
- I år har vi gjennomført to store nasjonale undersøkelser. De er ikke publisert offentlig enda, men de tar for seg holdninger overfor LHBT-miljøet. Resultatene viser at bare fem prosent av Ukrainas befolkning kjenner noen som er homofile, lesbiske eller transpersoner. 90 prosent er helt sikre på de ikke kjenner noen i LHBT-miljøet. Derfor er det så viktig å være synlige.
Panukhnyk har følgende tips til LHBT-turister som er i Kiev for Eurovison.
- Unngå å holde hender, kysse og gå med store homosymboler som regnbueflagg. Man vet aldri hva som kan skje i Ukraina. Til og med kvinnemarsjen ble angrepet i år.