Likestillingsloven hjelper deg visst bare med å bli likestilt hvis du er kvinne.
Nylig fikk universitetene i Oslo og Bergen beskjed fra Kunnskapsdepartementet om at de ikke kan kvotere inn gutter på profesjonsstudiene i psykologi, som de ønsket. Studiets popularitet og de tindehøye karakterkravene gjør at jenter har blitt i stort flertall blant psykologer in spe. Ved Universitetet i Oslo har kan jenter nå utgjøre nesten nitti prosent av et avgangskull. Dette bekymrer dem som mener at et fag har godt av et mangfold av erfaringer og perspektiver blant de som går inn i det, og at den som oppsøker psykologhjelp for å løse opp i flokene i sitt eget liv, bør ha mulighet til å velge mellom psykologer av begge kjønn. Det finnes problemer der det vil være lettere for mange å snakke med en som har førstehåndserfaring med å tilhøre deres eget kjønn – eller som, for den saks skyld, kan tilby innspill fra motsatt hold.
Men i skrivet som til sist gikk ut fra Kunnskapsdepartementet, som var utformet etter å ha skjelt til rådgivere i Barne- og likestillingsdepartementet, heter det at «det ikke er i samsvar med gjeldende likestillingslov å særbehandle menn i samme grad som kvinner». Universitetene må vente på ny lovgivning på feltet. I selve loven står det at den «tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling», samtidig som formålet er å «fremme likestilling uavhengig av kjønn». Likestillingsombudet støtter departementenes tolkningen av loven. Begrunnelsen er at de ulempene menn kan møte i studie- og arbeidslivet, ifølge ombudet sjelden skyldes kjønnsdiskriminering, og at de dermed i mindre grad vi ha adgang til positiv særbehandling. Unntaket hva gjelder arbeidslivet er omsorgsyrker, særlig de som involverer barn. Men som vurderer slike yrker, kan få en puff i ryggen.
Men dette er jo ikke i tråd med hvordan særbehandling diskuteres eller praktiseres ellers. Jenter som vil bli ingeniører, et tradisjonelt guttefag, kan få ekstrapoeng fordi de er jenter. Ønsket om å øke kvinneandelen blant norske regissører og hovedrolleinnehavere, noe som i praksis innebærer aktive inngrep som har vært virksomme i flere år, har ført til kvotering også der. På ingen av disse feltene er det diskriminering som holder jentene unna; det dreier seg i stor grad om at det ikke er nok kvinnelige søkere — noe tilhengerne av de forskjellige tiltakene vil tilskrive kulturelle understrømmer i samfunnet; stereotypier som det er om å gjøre å snu på. Gulrøttene, tillempingene og offisielle målsetningene på disse områdene styres ut fra en tanke om at det er bra for samfunnet om disse yrkene er fylt av begge kjønn, og at også jenter kan se mot disse yrkesveiene og se at andre jenter har gått dem før. Det er ingen grunn til at en lignende tanke ikke skal gjelde psykologene.
Når det er sagt: Kvotering er et særlig hardt virkemiddel, og det er grunn til å nøle og tenke seg godt om før sånt blir iverksatt – enten det er snakk om å hjelpe kvinner eller menn. En kvoteringsordning innebærer ofte at noen, i alle fall i noen grad, blir avvist fordi de tilhører feil kjønn, og ikke på grunn av kvalifikasjonene sine. Kanskje kunne noen av de andre tiltakene som har vært foreslått, som å legge vekt på søknadsbrev eller opptaksprøver for de som vil bli psykologer, være en vel så god idé. Det er tross alt snakk om et yrke som krever langt flere egenskaper enn skoleflinkhet.
Men uansett vitner debatten om et sett av holdninger som bruker mye lenger tid på å endre seg enn hva samfunnet gjør. Det er ikke nødvendigvis slik nå at det først og fremst er kvinner som trenger drahjelp i samfunnet. Snarere er det slik at kvinner og menn har ulike utfordringer. Kvinner er i mindretall i styrerommene og regissørstolene. Men de er i flertall på nær sagt samtlige prestisjestudier; de dominerer jus og medisin i tillegg til psykologi. Det er gutter som oftest begår selvmord, faller ut av skolen eller sitter i fengsel. De trenger positive rollemodeller, empatiske omsorgspersoner og gode terapeuter i minst like stor grad som jenter.
Den som mener alvor med likestillingsarbeid, bør ta alt dette innover seg, og utforme lovverket ut fra en bevissthet om at det dreier seg om noe mer komplekst enn å hjelpe kvinner opp og frem og menn inn i barnehagene. Det dreier seg om å balansere individuelle valg opp mot hva som er gode yrkessammensetninger for fellesskapet — som for eksempel hvem som skal ta seg av de som til enhver tid strever med seg selv og livet sitt blant oss.