13 juni ble et viktig forslag fra Kristelig Folkeparti (KrF) om papirløse migranters rett til helsetjenester nedstemt i Stortinget. Helse- og omsorgsminister Bent Høie sa fra Stortingets talerstol at han «antok» at gjeldende forskrift om helsehjelp til personer uten opphold i riket er i samsvar med de internasjonale forpliktelser. Det er den ikke! Praksisen i Norge i dag bryter med sentrale internasjonale forpliktelser – og forverrer livssituasjonen til papirløse migranter.
Papirløse migranter er et uttrykk som stammer fra det franske begrep «sans papiers». Dette betyr ikke nødvendigvis mennesker uten ID-papirer. Det eneste de papirløse har til felles er at de ikke har oppholdstillatelse i det land de befinner seg i, og det kan være mange ulike årsaker til dette. Mye tyder på at antall papirløse i Norge og i resten av Europa øker. Strengere asylpolitikk og mer effektive kontrolltiltak fører sannsynligvis til at flere lever i skjul. Det er vanskelig å vite hvor mange personer som befinner seg i Norge uten oppholdstillatelse. Statistisk sentralbyrå (2008) har anslått tallet til om lag 18 000, en stor andel av disse er såkalt «ureturnerbare» . Noen har oppholdt seg i Norge i opptil 20 år.
Dette er en gruppe av mennesker som er sårbare overfor vold, frykt og dårlige levekår noe som gir økt risiko for depresjon, angst og søvnproblemer. En nylig publisert studie av Trine Myhrvold, sykepleier og førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, viste at «levekårene til papirløse migranter er så marginale at deres dag-til-dag-eksistens er truet. Det går igjen ut over den psykiske helsen». Hyppigheten av psykiske plager var svært høy hos de som deltok i denne studie; «nesten ni av ti hadde så omfattende psykiske plager at de kunne trenge en diagnostisk evaluering og psykisk helsehjelp».
Etter norsk lov har papirløse stort sett kun rett til akutt eller nødvendig helsehjelp, og de har ikke rett til fastlege. I forskrift av 2011 om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold, står det at «alle personer som oppholder seg i riket, har rett til øyeblikkelig hjelp». Dette innebærer helsehjelp som er «helt nødvendig og ikke kan vente uten fare for nær forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Dersom vedkommende er psykisk ustabil og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, har vedkommende uansett rett til psykisk helsevern». For dette kreves det full egenbetaling siden papirløse ikke har medlemskap i Folketrygden.
Forskriften helseministeren viser til, avskjærer nødvendig helsehjelp for å hindre død, hvis døden ikke er nær forestående eller hvis hjelpen ikke er helt nødvendig. Hva med de som har kroniske lidelser som hjertesykdom og diabetes, hvordan skal de få helsehjelp og hvordan skal de kunne betale for nødvendige medisiner? En kreftdiagnose gir ikke umiddelbart krav om helsehjelp selv om sykdommen kan utvikle seg til senere å oppfylle forskriftens krav. Å avvente komplikasjoner kan føre til unødvendig lidelse og dyrere behandling.
KrF ba i sitt forslag regjeringen sørge for at også papirløse migranter gis eksplisitt rett til forebyggende og kurative helsetjenester i primærhelsetjenesten, inkludert rett til å stå på liste til fastlege. Partiet ber regjeringen sørge for at tilbudet til sårbare grupper, papirløse migranter, barn, personer med funksjonshemninger, gravide kvinner og eldre, er på linje med tilbudet til befolkningen for øvrig. De ville også at regjeringen utarbeider ordninger for finansiering av helsetjenester til ubemidlede papirløse. Forslagene ble støttet av Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. Senterpartiet støttet hoveddelen i forslagene, men forslaget ble likevel nedstemt av flertallet.
Denne rettigheten er ikke noe Norge kan definere slik det passer oss. Grunnloven pålegger staten å respektere og sikre menneskerettighetene. Retten til helse er en universell menneskerettighet. Verdens helseorganisasjon (WHO) presiserer dette når de skriver «retten til den høyeste oppnåelige helsestandard er en av de grunnleggende rettigheter for hvert menneske uten forskjell være seg rase, religion, politisk overbevisning, økonomiske eller sosiale posisjon». FNs konvensjon om økonomiske og sosiale rettigheter (ØSK) artikkel 12, som er ratifisert av Norge, anerkjenner retten for enhver til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både i fysisk og psykisk forstand, med «vilkår som trygger alle legebehandling og pleie under sykdom». ØSK artikkel 2.2 presiserer at rettighetene skal gjelde uten noe form for diskriminering når det gjelder rase, farge, seksuell legning, språk, religion, politisk synspunkt eller annen form for nasjonal eller sosial status. I en generell kommentar til dette skrives det at en skal respektere retten til helse inkludert forebyggende, behandlende og palliativ helse for papirløse migranter. Det finnes flere slike kommentarer som skal sikre at det ikke diskrimineres. De anbefaler også at en skal fjerne eventuelle hindringer til god helse.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og ØSK skal gjelde som norsk lov i den utstrekning at de er bindene for Norge. Rettighetene skal gjelde for alle, uavhengig av hvem de er og hvor de bor og uten diskriminering. Kravene til å sikre disse rettighetene er høyere for høyinntektsland som Norge. Vi i Refugees Welcome Norway anser dermed at Norge er forpliktet til å sørge for at papirløse har samme tilgang til nødvendige helsetjenester som andre.
Staten er forpliktet til å følge menneskerettighetene og den forpliktelse overvåkes av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR). Med forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket går Norge, ifølge professor Henriette Sinding Aasen ved Universitetet i Bergen, «på tvers av komitéens anbefalinger når det gjelder tilgang til grunnleggende helsetilbud for alle grupper». Det samme mener Den norske legeforening, Røde Kors, Kirkens Bymisjon, Amnesty International, Leger uten grenser, Antirasistisk Senter, NOAS, LHLs internasjonale tuberkulosestiftelse, Norsk Folkehjelp, Den norske jordmorforening og Norsk Sykepleierforbund. FN presiserer at rett til helsetjenester er en rettighet for alle mennesker – uavhengig av juridisk status. Komitéen selv har gitt tilbakemelding til Norge om at forskriften gir for dårlig tilgang til helsetjenester for papirløse. Komiteen har anbefalt at Norge setter i gang tiltak for å sikre at papirløse har tilgang til helsetjenester. Dette står i skarp kontrast til det Høie hevdet i Stortinget!
Retten til likeverdig helsehjelp gjennom vår velferdsmodell gjelder altså ikke for alle i landet. Det pålegger helsepersonell en utfordring i det praktiske møte med disse menneskene. Vi er forpliktet til å følge aksepterte og gitte etiske retningslinjer. Vi er forpliktet til å hjelpe! Staten kan ikke delegere dette arbeid til frivillig helsepersonell som må utføre jobben pro-bono. Helsepersonells godvilje skal ikke avgjøre om noen får helsehjelp eller ikke. Dette er statens ansvar!
Å leve uten lovlig opphold er i seg selv svært vanskelig, en slik utrygg livssituasjon kan både skape og opprettholde helseproblemer. En reel tilgang til helsetjenester vil ikke være sikret før myndighetene etablerer praktiske ordninger som gir lik tilgang til helsehjelp for alle. Manglende helsehjelp kan ha alvorlige konsekvenser for den enkeltes helse, og å ikke forebygge sykdom bør anses som dårlig folkehelsepolitikk.
Når Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ikke ønsker å sikre like rettigheter for alle, mener vi at dette er i strid med ØSK artikkel 12 og artikkel 2. Bent Høie må sikre at Norge følger sine forpliktelser på grunnleggende menneskerettigheter, og legge til rette slik at samtlige som oppholder seg i Norge får tilgang til helsehjelp. Begrensede rettigheter til helsehjelp kan ikke være et instrument i innvandringspolitikken.