Kunsten skal provosere. Dette holder jeg opp som en ledesnor i alt jeg gjør, et prinsipp sanksjonert av sentralstyrevedtak i Arbeiderpartiet – kunsten SKAL provosere! Det kan det se ut som jeg har klart og Olav R. Thelles som er virksomhetsleder i Aktivitetshuset Prindsen er en av dem som har latt seg provosere, et innlegg i Vårt Oslo har dratt med seg andre misfornøyde stemmer i blogger og sosiale medier. Så langt må jeg si meg fornøyd med det. Men når det rasles med sablene og oppfordres til reversering av skjenkebevillingen til Misfornøyelsesbar, da skjelver det i buksene på en nybakt (kunst)bareier.
At Olav Thelles ikke har satt seg så veldig godt inn i hva Misfornøyelsesbar er for noe, viser et par feil han bringer til torgs. Vi har ikke etablert uteservering rett ved siden av omsorgsboligenes hovedinnganger, vår uteservering eneste nabo er uteserveringen til Gaasa. Ingen vil oppleve våre gjesters ølkos i hagen sin. Det er heller ikke mulig å høre lydinstallasjonen eller se noe av kunsten på veggene uten å gå inn i selve Misfornøyelsesbaren. Den ligger som kjent i forgården på Mangelsgården, med eneste inngang for publikum inn fra Storgata. Jeg må nesten peke på at det området Prindsen befinner seg i, er et strøk med et av Oslos tetteste frekvens av skjenkesteder.
Den nye Plata har etablert seg ved Gunerius, Brugata & Storgata med sprøyterommet et steinkast unna. Så man kan jo lure litt på om dette er et egnet sted for omsorgsboliger og aktivitetshus for rusmisbrukere med sinnslidelser, hvis de har store behov for et skjermet tilbud? Hvis en av beboerne på Prindsen våger seg ut av porten og ikke går rett inn på noen av de andre stedene i gata (som holder et langt lavere prisnivå enn Misfornøyelsesbar), ikke møter noen i Storgata som drar dem med på sprøyterommet men går inn på – Misfornøyelsesbar – kanskje vår uærbødige og uortodokse behandling av deres lidelse kan oppleves som befriende?
For når det gjelder Misfornøyelsesbars angivelige harselas med sinnslidelser – en intensjon jeg nødvendigvis ikke har, men tas til inntekt for – så påstår jeg fortsatt at Thelles ikke har satt seg så veldig godt inn i det han kritiserer. Lest Katalogen for eksempel, fås kjøpt i baren, der står det mye om mine tanker bak, der går jeg i dybden på tematikken. Mitt modus operandi har i alle år vært å ta for meg de marginale eksistensers liv, gjøren og laden, så også i dette tilfellet. Jeg har fått kritikk for det før, at jeg harselerer med narkomane. Noen oppfatter det sånn for jeg har en uærbødig stil og publikum ler. Jeg foretrekker det framfor den gjengse måte å forholde seg til ovennevnte gruppe, med en alvorlig mine klappe dem på hodet og si “stakkars deg da”. Jeg skildrer disse miljøene og tar disse karakterene for det de er, både på godt og på vondt.
Uansett oppleves kritikken å falle på sin egen urimelighet, all den tid undertegnede kan skryte på seg å ha vært ute en vinternatt eller to og opplevd rus og psykeatri på nært hold selv. Og hvis det er noe den erfaringen har lært meg, så er det at sinnslidelser, det er ikke noe vi snakker om! Det er tabubelagt, for dem det gjelder en skam og et sosialt ikke-tema. En av Misfornøyelsesbars erfaringer etter få ukers drift er at det prates om sinnslidelser hos oss. Og da vil jeg gjerne hive inn et retorisk spørsmål: Er det ikke bra at temaet sinnslidelse snakkes om der folk møtes? Og en bar er jo åpenbart et sted der folk møtes? Og jeg kan til og med banne i moralismens kjerke og hevde at alkohol hjelper til å løsne på stemmebånda!
En god venninne av meg, som mer enn de fleste har opplevd psykeatrien på kroppen, har vært gjest på Misfornøyelsesbar to ganger. Begge gangene, kunne hun fortelle meg, gled samtalen over i dette vanskelige og tabubelagte – mentale problemer.
Hun kunne også overhøre gjester ved nabobordene snakke om temaet. Dette opplevde hun som “frigjørende” nettopp av de grunner jeg nevner over. Men jeg har inntrykk av at mange er av den skolen som mener at det er “upassende” å snakke om sinnslidelser utover i terapien og institusjonenes lukkede rom.
Når det gjelder min kunstneriske behandling av temaet, vil jeg påstå at den er gjort med både kjærlighet og respekt. At det er en uærbødig tone betyr ikke at jeg harselerer med de gale, slik det påstås. Min intensjon er å gi den jevne bargjest en baropplevelse utenom det vanlige, en simulert opplevelse av hvordan det kanskje er å være gal. Og å vise til den ublide behandlingen de har blitt møtt med i tidligere tider, som for eksempel et motiv som tar for seg den nesten ukjente historien om de sinnslidende og deres skjebne i Hitler-Tyskland (som med stempelet ballasteksistenzen systematisk ble gassa ihjel).
En bar må ha musikk, og ja, musikk fra sinnets utkanter, komponert og fremført av musikere med mentale utfordringer. Her finner man flere av mine favorittartister, de blir gjerne gruppert i sin helt egne sjanger – outsider music. Hvorfor det? Nei, fordi de har noe helt spesielt å by på. Jeg løfter også fram den anerkjente kunstneren Mary Barnes som både malte og slet med psyken.
I katalogen gjør jeg et forsøk på å utviske grenser som ofte settes, nemlig mellom oss og dem, et essay i tilknytning paranoiarommet ser på muligheten av at du kanskje ikke er gal selv om du er paranoid. I vårt overvåkningssamfunn har du all mulig grunn til å være paranoid!
Min intensjon har hele tiden vært å la tanker og ideer rundt galskap få utfolde seg fritt, nettopp som en hyllest til outsider kultur og det et vanskelig sinn faktisk har å bidra med, istedenfor den gjengse holdning at de skal skjermes fra omverdenen og gjemmes bort på institusjoner. Det tror jeg både Olav R. Thelles og andre kritikere hadde skjønt hvis de hadde tatt seg bryet med å sette seg inn i verket og den ledsagende kunstpublikasjonen.