Som forfatter besøker jeg skoler gjennom Den kulturelle skolesekken. Som et pauseinnslag avholder jeg quiz. I mai i fjor var jeg med å crowdfunde boka «Good Night stories for rebel girls», hundre godnattfortellinger om ekstraordinære kvinner skrevet av Elena Favilli og Francesca Cavallo. Hvor mange av disse ekstraordinære damene har elevene hørt om?
I boka presenteres de i alfabetisk rekkefølge.
Matematikere, supermodeller, idrettsutøvere, forfattere, politikere, aktivister, krigere, dronninger, arkeologer, spioner, arkitekter og til og med en ballerina.
Historien om operasangeren Maria Callas starter slik:
Maria var en klønete og upopulær jente. Hun var sikker på at moren var mer glad i søsteren enn i henne, for søsteren var slankere, penere og mye mer populær. En dag oppdaget Marias mor at den lille datteren hennes hadde en fantastisk stemme.
Om den afghanske rapperen Sonita Alizadeh:
Hun skrev en hardtslående sang som het «Bruder til salgs» og lastet den opp på YouTube. Videoen ble spredt overalt, og Sonita ble berømt. Hun fikk et stipend for å studere musikk i USA. «I landet mitt skal snille jenter helst tie», sier Sonita, «men jeg vil dele ordene jeg har i hjertet».
Ved skolebesøk leste jeg listen med de hundre navnene fra boken. Resultatet var nedslående. Samlet kjente klassene toppen ti av dem. Astrid Lindgren er alltid med. Noen ganger Aung San Suu Kyi og Anna Politovskaya. Elisabeth den første og Kleopatra, så klart. Malala – så lenge jeg ikke forvirret dem med hele navnet: Malala Yousafzai.
Ingen visste hvem Maria Callas og Sonita Alizadeh var. Eller Hatshepsut. Sistnevnte spesielt interessant. Hatshepsut var en kvinnelig farao. Etter hennes død forsøkte nye makthavere å slette alle spor. De knuste statuene og strøk hieroglyfene hvor hun ble nevnt. Ved å fjerne bevis ville ingen få ideen om at kvinner kunne styre. Det er hvert fall en versjon som serveres i «Faraos forbannelse» av Eldrid Johansen. Når dagens ungdom kjenner så få ekstraordinære kvinner, er vi i ferd med å begå samme feil.
Jeg kan ikke skryte på meg at jeg gjorde det så mye bedre enn elevene. Jeg anser meg selv som gjennomsnittlig belest, likevel klarte jeg langt under halvparten. Det er ikke bra nok. Hvordan skal jeg kunne motivere datteren min den dagen hun vil bli vektløfter eller forsker, hvis jeg ikke kan nevne kvinner som driver med det samme? Bør hun ikke kunne sammenligne seg med forbilder av samme kjønn?
Den på barneskolen som var best i fotball, klatret høyest og kastet lengst het Lene. Ikke bare var hun et forbilde, men hun formet også mitt syn på jenter senere i livet.
Cappelen Damm utgir «Nattafortellinger for rebelske jenter» på norsk. Vi trenger bøker som dette slik at små rebeller kan drømme stort. Hvis man aldri får høre om heltinnene, hvordan skal da unge jenter finne idoler utover realityprogrammer og moteblader? Jeg håper boken når mange unge lesere. Og at flere heltinner fester seg i bevisstheten. Vi har alle godt av å høre om kvinner som får det til. Ikke bare 8. mars, men hele året.